Far East Film Festival 2018

One Cut of the Dead, Shinichiro Ueda 2017 One Cut of the Dead, Shinichiro Ueda 2017

 

Zs blogger rapporterer fra yndlingsfestivalen sin: Far East Film Festival i lille Udine i Italia – en unik mulighet til å orientere seg i hva som skjer i østasiatisk genre- og populærfilm – feiret i år sitt 20-års jubileum.

I følge festivalen selv var Wong Kar-Wais Chunking Express (1994) en av inspirasjonene for å starte festivalen – det ble behørig feiret med både visning av filmen og et stort retrospektiv med skuespiller Brigitte Lin Ching-hsias filmer.

Og ellers ble det vist nye filmer fra Kina, Hong Kong, Japan, Sør-Korea, Indonesia, Malaysia, Filippinene, Singapore, Thailand, Taiwan og Vietnam.

Her følger et knippe av de filmene som gjorde sterkest inntrykk på denne tilskueren:

One Cut of the Dead (Shinichiro Ueda 2017, Japan)

One Cut of the Dead, Shinichiro Ueda 2017 One Cut of the Dead, Shinichiro Ueda 2017

 

Årets store filmopplevelse for undertegnede var den japanske lavbudsjetts zombie-komedien One Cut of the Dead (Shinichiro Ueda 2017). Et filmteam skal spille inn en zombiefilm i en bygning som visstnok er forhekset. Regissøren tar filmen sin veldig seriøst, og første scene vi ser er 42. tagning av samme scene: «Jeg vil se ekte frykt i øynene deres!». Teamet er lut lei ham. Men når de blir angrepet av virkelige zombier og må kjempe for livene sine får de andre ting å tenke på. Den besatte regissøren øyner derimot muligheten til å virkelig kunne lage den ultimate zombiefilmen …

Det går ikke an å skrive hva som gjør denne filmen så ustyrtelig morsom, uten å røpe vendingen den tar. One Cut of the Dead er et lite Kinderegg av godsaker. De første 37 minuttene av filmen består ellers av én tagning, ganske så imponerende. Filmens andre del foregår i et litt roligere tempo, og bygger opp til den fantastiske sluttdelen.

Hvis du liker filmer som Tucker and Dale vs. Evil (Eli Craig, 2010) eller What We do in the Shadows (Taika Waititi/Jemaine Clement 2014) vil du garantert elske denne filmen og humoren i den. Filmen kommer kanskje på kino i Norge, og forhåpentligvis vil en festival snappe den opp også. Løp og se hvis du får sjansen. Og for de som har sett filmen: POM!

Kinesiske komedier

City of Rock, Da Peng, 2017 City of Rock, Da Peng, 2017

 

Action, fantasy og komedier topper blockbusterlistene i Kina, verdens neststørste kinomarked, og i Udine ble to av de mest sette komediene vist – City of Rock og Never Say Die.

City of Rock (Da Peng, 2017) starter med at en desillusjonert musikeragent i Beijing, Chen Gong, får tilbud om å tjene kjappe penger på å promotere et rockeband i den lille provinsbyen Ji’an. Når han kommer dit viser det seg at bandet han skal promotere foreløpig er ikke-eksisterende, bare en drøm i fattige Hu Liangs hode.

City of Rock, Da Peng, 2017 City of Rock, Da Peng, 2017

 

Den lille byens rockepark – dedikert til det legendariske rockebandet «Broken Guitar» – står i fare for å raseres. Hu Liangs store drøm er å arrangere en støttekonsert der for å få innbyggere, myndigheter og griske entreprenører til å forstå parkens betydning. Fenget av Hu Liangs entusiasme – og med håp om at det kanskje er litt penger å tjene allikevel – hjelper Chen Gong Liang å få skrapet sammen et band til konserten, et mötley crew bestående av Hu Liang, en bestefar med hjerteproblemer, en seks år gammel pianospillende jente (som faren må snike ut til øvingene, hennes taekwondo-ekspert-mamma nekter jenta å kaste bort tid på piano), samt en «ass-kickende» kvinnelig bassgitarist med en veldig ubehagelig og sjalu ekskjæreste. Men så blir Chen Gong tilbudt penger for å sabotere konserten …

For meg som norsk tilskuer ble mesteparten av filmen for anmasende, selv om det i utgangspunktet var mye som kunne ha vært morsomt. Men interessant å se at kineserne nå lager slike filmer – jeg hadde vel aldri trodd jeg skulle få se en kinesisk rockekomedie.

Never Say Die, Song Yang/Zhang Chiyu 2017 Never Say Die, Song Yang/Zhang Chiyu 2017

 

Never Say Die (Song Yang/Zhang Chiyu 2017) satt bedre for min smak. Selv om mye av humoren der også for meg opplevdes som anmasende, var noen sekvenser hysterisk morsomme. Premisset er godt kjent: To sjeler bytter kropp, og må lære å leve i sine nye kropper og roller. Bokseren Edisons karriere er dalende, og han anklages for korrupsjon av blant andre journalisten Ma Xiao, som også er datteren til agenten hans. Ma Xiao klarer å ta opp en samtale mellom faren og Edison som beviser korrupsjonen, men når Edison løper etter henne får å få tak i opptaket, treffes de av et lyn og havner i et basseng. Og vipps har Edisons sjel havnet i Ma Xiaos kropp og omvendt. De prøver på alle vis å få svitsjet tilbake, men når det ikke går overtaler Edison Ma Xiao til å trene seg opp for den neste kampen han skulle ha. Vil hun klare matchen, og vil de noensinne få tilbake sine opprinnelige kropper?

Never Say Die, Song Yang/Zhang Chiyu 2017 Never Say Die, Song Yang/Zhang Chiyu 2017

 

Forutsigbart ja, men et plott som pleier å funke, og noen av scenene her var dessuten veldig morsomme. Som når Edison, i Ma Xiaos kropp, ikke kan dy seg, men benytter anledningen til å dra på sauna forbeholdt kvinner (med Village People’s «YMCA» på lydsporet), og sekvensen der Ma Xiao skal trenes opp til kampen av en guru – og må utføre de mest absurde oppdragene (stirre i senk en hauk, plassere løpesedler på biler i fart osv).

Selv om humoren nok er for intern (men hva gjør vel det når man er verdens neststørste kinomarked?), var det uansett interessant å se hva det kinesiske kinopublikummet ler av, og se at kineserne nå også begynner å mestre komediegenren.

2018 blir ellers et merkeår for kinesisk film – tv- og filmindustrien ble fra mars i år underlagt Propagandadepartementet i kommunistpartiet. Hvilken konsekvens det får for kinesisk filmproduksjon kan kanskje spores i filmutvalget fra Kina ved neste festival.

Bad Genius (Nattawut Poonpiri, 2017, Thailand)

Bad Genius, Nattawut Poonpiri, 2017 Bad Genius, Nattawut Poonpiri, 2017

 

Den store blockbusteren i Thailand i fjor var Bad Genius, en svindler-film forkledd som ungdomsfilm. Lynn, skolens geni, hjelper sin rike bestevenninne å jukse på skoleeksamener. Snart utvides klientellet – nå mot betaling – og Lynn må finne på stadig flere løsninger for å hjelpe de andre. Den store utfordringen blir en internasjonal språktest for å komme inn på amerikanske universiteter. Den skal tas på samme tidspunkt på samme dato i alle land i verden, men Lynn oppdager en mulighet i å utnytte tidsforskjellen mellom Thailand og Australia …

Filmen behandler også temaer som korrupsjon i skolevesenet (Lynn starter svindlingen som hevn mot skolen da hun oppdager at faren presses til å betale ekstra penger for å la henne ta utdanningen der), og eksamenspress. Men først og fremst er den en drivende god og underholdende svindelfilm. Et av festivalens høydepunkter for meg.

Koreanske filmer

Filmene som generelt holdt høyest gjennomgående god kvalitet var – også i år – de sørkoreanske.

Steel Rain (Yang Woo-seok 2017)

Steel Rain, Yang Woo-seok, 2017 Steel Rain, Yang Woo-seok, 2017

 

Åpningsfilmen Steel Rain var en actionfilm om internasjonale spenninger og konflikter, og med verdens tilstand i dag er noen av disse dessverre altfor realistiske. Den nordkoreanske spesialagenten Um Cheol-woo får i oppdrag å dra til Kaesong, en liten by ved grensen til Sør-Korea, for å myrde to menn som utgjør en stor trussel mot rikets sikkerhet. Landets president skal besøke byen denne dagen. Når Um Cheol-woo ankommer byen, er scenarioet imidlertid et helt annet. Nordkoreanske kuppmakere har fått tilgang på amerikanske rakettutskytere plassert i Sør-Korea – og skyter ut raketter direkte mot byen for å drepe landets president. Cheol-woo finner den hardt skadde presidenten, og får smuglet ham over grensen til Sør-Korea.

Og så starter de politiske intrigene. Nordkoreanske styresmakter anklager USA for rakettutskytingen, og truer med å gå til krig mot Sør-Korea og USA. USA beregner kostnadene ved en evt. krig opp mot atombombinger. Handlingen og tvistene i filmen er for kompliserte til å gjøre rede for her, men kort fortalt befinner Um Cheol-woo seg i resten av filmen i Sør-Korea, med nøkkelen til å stoppe en mulig atomkrig. Og den eneste som tror på ham, og er villig til å hjelpe ham, er den nerdete sørkoreanske sikkerhetsministeren Kwak Cheol-woo. Så må de to mennene prøve å jobbe sammen, på tross av ulike lynner, kulturelle forskjeller og fordommer mot hverandres land og kulturer …

Steel Rain, Yang Woo-seok, 2017 Steel Rain, Yang Woo-seok, 2017

 

Filmen hadde premiere i Sør-Korea i desember i fjor, akkurat da forholdet mellom Nord-Korea og USA var på sitt mest anstrengte. Og det som lett ellers kunne oppfattes som søkte intriger i filmen, ble plutselig til skumle reelle scenarioer. En veldig underholdende og vellaget actionfilm, som i tillegg godt kan anbefales som nervepirrende kveldsunderholdning. (Filmen er Netlix-produsert, og ligger ute der.) En film med et håp om gjenforening av det splittede landet – og også med kritikk av USAs rolle.

De siste årene har flere sørkoreanske filmer behandlet landets tidligere militærdiktatur, og kampen mot dette fram til et demokratisk styresett. I år behandlet både spillefilmen – 1987 – When the Day Comes (Jang Joon-hwan) og dokumentaren Courtesy to the Nation (Gwon Guyng-Won 2017) dette temaet.

Courtesy of the Nation forteller blant annet om studentenes opprør mot regimet – mange satte fyr på seg selv og mange ble drept av politiet under demonstrasjoner. I 1991 ble en av studentlederne Cahng Kihoon arrestert, anklaget for å ha bidratt til et slikt selvmord. Beviset var selvmordsbrevet som var etterlatt – og som myndighetene mente var forfalsket av Cahng Kihoon. Så ble Cahng Kihoon arrestert for noe han ikke hadde gjort – og utsatt for myndighetenes tortur- og forhørsmetoder … Filmen lar de nå middelaldrende studentopprørerne reflektere over kampen de kjempet. En sterk hyllest til frihetsforkjempere før. Og nå.

Courtesy to the Nation (Gwon Guyng-Won 2017) Courtesy to the Nation (Gwon Guyng-Won 2017)

 

Far East Film Festival har hatt store økonomiske problemer, men ildsjelene som driver festivalen har klart å holde live i festivalen i 20 år. Jeg håper å kunne dra dit i 20 år til.



Din kommentar


Relatert

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL

Blogg: Hvis du har lyst til å oppdatere deg på østasiatisk film i alle genre, bruk den siste uka i april et år på Far East Film Festival i den lille norditalienske byen Udine.

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 2012

Blogg: Regn og 14 grader i Italia i slutten av april gjør liksom ikke så mye … hvis man elsker asiatisk film og er på Udine Far East Film Festival. Zs redaktør trekker fram sine favorittfilmer fra denne lille skjulte perlen av en filmfestival.

Z elsker FEFF: UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 16

Blogg: Denne bloggeren elsker Udine Far East Film Festival, og hva de prøver å gjøre for asiatisk filmforståelse i Europa. I år var mitt personlige høydepunkt det japanske mordmysteriet The Snow White Murder Tale (Nakamura, 2014), tett fulgt av de politiske dramaene The Attorney (Sør-Korea, Yang Woo-seok. 2013) og The Barber’s Tales (Jun Robles Lana, Filippinene, 2013).


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Høyrepopulisten som auteur – hurtigspoling gjennom Clint Eastwoods regikarriere

Z #1 1998: Siden Sergio Leones dollartrilogi, har Clint Eastwood vært mest kjent som beintøff revolvermann. [...] | kun utdrag

Den kulturelle schizofrenien – Notat om Wim Wenders filmer

Z #2 1985: Wim Wenders har i en årrekke hørt med blant de ledende regissører innenfor den nye tyske filmen. [...] | kun utdrag

Kortfilmfestivalen – hvorhen?

Z #1 1987: Under årets kortfilmfestival i Trondheim ble det fra flere hold ytret en del kritikk mot [...] | kun utdrag