Forstyrrende sci-fi-poesi – Annihilation

Annihilation. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

I en tid der franchise-filmer resirkulerer de samme fortellingene, og digitale effekter har fratatt oss evnen til å la oss forbløffe, representerer Alex Garlands Annihilation et nytt håp for sci-fi-sjangeren.

En kvinne sitter i et sterilt avhørskammer. Hun kaster et lettere forvirret blikk opp mot tre stående figurer iført masker og heldekkende vernedrakter. Et glasspanel til høyre viser flere mennesker i vernedrakter i rommet utenfor– de er stille, lyttende. Forhørslederen står noen forsiktige meter unna henne. Kvinnen er i utgangspunktet samarbeidsvillig, men sliter med hukommelsessvikt. Hun anstrenger seg for å rekonstruere begivenhetene som førte henne dit. Det henger en løs, uformulert trussel i luften, men er det kvinnen som representerer den største faren her? Og hvilken sykdom lider hun av?

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

Etter at anslaget har plantet historien i avhørssituasjonen, utspilles mesteparten av filmens handling gjennom en rekke flashbacks der vi blir kjent med bakgrunnshistorien til denne – muligens upålitelige? – fortelleren. Kvinnen, Lena, er en Harvard-ansatt biolog med kreftcellers livsforløp som spesialområde. Som del av et hemmelig oppdrag blir hun og fire andre eksperter sendt inn i et mystisk område i sørstatene. Dette området er avgrenset fra omverdenen gjennom en skimrende vegg av lys, og har derfor fått navnet The Shimmer. Lena er på jakt etter svaret på hvorfor hennes soldatektemann forsvant i denne sonen et år tidligere. Men, det som foregår i The Shimmer ligger bortenfor all rasjonell forklaring.

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

Annihilation er blitt bejublet blant science-fiction-tilhengere som et kjærkomment tilskudd til sjangeren. Som de beste verkene innenfor tradisjonen, fra Lovecraft til Kubrick, bruker filmen et enkelt fiksjonelt oppsett som utgangspunkt for storslåtte metafysiske og eksistensielle spekulasjoner – om menneskets fysiske og åndelige plass i kosmos, og de dype, smertefulle lengslene som driver oss på individuelt og kollektivt nivå. Tarkovskij er en klar inspirasjonskilde her: The Shimmer fremstår som et krysningspunkt mellom det glitrende lyshavet på planeten Solaris og Stalkers frodige og falleferdige “zona”. The Shimmer er både en overnaturlig kraft og et høyst konkret område der vanlige fysiske lover blir satt på hold. Den er også i stand til å interagere med menneskelig bevissthet, og avsløre fortrengte ønsker og selvdestruktive tendenser.

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

Men man bør være forsiktig med å avskrive filmen som for “intellektuell”, slik Paramount-studioene gjorde da de solgte de internasjonale rettighetene til filmen til Netflix – til irritasjon for filmelskere i hele verden. Sci-fi-kanonen inneholder ikke bare kontemplative, saktegående meditasjoner over vår plass i universet, men også mer actionpregede varianter. Annihilation henter også sin inspirasjon fra mer horror-orienterte regissører som Ridley Scott og John Carpenter. Den inneholder noen klart grufulle og spennende sekvenser, som plasserer filmen trygt inn i sci-fi sjangerens underavdeling, “body horror” (der var dere advart).

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

Filmen byr på et poetisk billedspråk med forstyrrende undertoner, og kombinerer filosofisk kontemplasjon med saftige sjangertrekk. Et kjennetegn ved vellykket horror er den urovekkende kombinasjonen av familiære og fremmede elementer. Alex Garland, tidligere kjent som manusforfatter for Danny Boyles klassikere The Beach og 28 Days Later og som regissør for den bejublede A.I.-thrilleren Ex Machina, har en fantastisk evne til å skape, ofte med enkle virkemidler, forunderlige og uhyggelige bilder. Som for eksempel roboten Ava i Ex Machina, som først ble synlig for hovedkarakteren på avstand som en elegant silhuett, med et gjennomsiktig skjelett gjennomstrømmet av naturlig lys. Under effekten av The Shimmer oppstår det i denne sonen et mylder av underlige, til tiders poetiske og magiske, til tiders grufulle kombinasjoner. (Horrorens urovekkende kombinasjon av familiære og fremmede elementer er ellers ikke ulikt de uvante sammenkoblingene av språklige eller visuelle elementer som ligger til grunn for poesi og kunst.)

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

I en tid der franchise-filmer behandler publikummet sitt som intetanende idioter og CGI-effekter har drept filmbildets evne til å forbløffe, er det fortreffelig å oppleve en intelligent sci-fi-thriller med både ambisjoner og emosjonell dybde. Leser man mellom linjene, blir det klart at filmen også er opptatt av miljøproblematikk og representasjon av kvinner på film. (Alle de fem ekspertene som sendes inn i The Shimmer er kvinner.) Filmens politiske brodd blir desto mer potent fordi den ikke er eksplisitt.

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

Men til syvende og sist, det som gjør Annihilation til en stor – og sjelden – filmopplevelse er hvordan den vekker til live både vår evne til undring og til å la oss forføre av filmbildets poetiske kraft. Den siste gangen jeg kan huske å ha opplevd noe lignende var da jeg så Jonathan Glazers enigmatiske Under the Skin i en kinosal med ti andre mennesker under filmfestivalen i Bergen. Annihilation ligger ute på Netflix. La oss også håpe det norske publikummet får muligheten til å møte denne filmen i sitt opprinnelige format, slik den var ment å skulle ses.

 



Din kommentar


Relatert

Ryûhei Kitamura – Japans fremste action-estetiker

Blogg: År 2000 seilte Ryûhei Kitamura inn som Japans heteste navn i diverse kultmiljøer med Versus, en film som vakte furore blant horror-fantaster og sci-fi-nerder verden rundt.

Maskiner i Nirvana? Science fiction-film ved slutten av et årtusen

Z #2 1997: Idet vi er i ferd med å innhente det teknologiske skremmebildet science fiction-kulturen har [...] | kun utdrag

He’s in Mexico with Sally

Z #2 2015: Foreldrenes brudd nevnes bare et fåtall ganger i E.T. - The Extra Terrestial. Men skilsmissen og fraværet gjennomsyrer likevel hele filmen. | kun utdrag


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Musikkvideoer på vei – norsk musikkvideo 2018

Z #3 2018: Musikk og reising hører sammen, og bildene som dannes mens man er på vei, enten de man ser fare forbi eller de som skapes i eget hode, er små musikkvideoer i seg selv. | kun utdrag

Engel uten vinger – Om Roar Skolmens «Lucifer – Sensommer/gult og sort»

Z #4 1990:   Roar Skolmens spillefilmdebut, I ungdommens makt, ble slaktet av et nesten enstemmig [...] | kun utdrag

Kristos siste fristelse – en samtale fra Undergrunnen til Miraklet

Z #2 2004: Arild Kristo, mannen som er det nærmeste man kommer en myte i norsk film, snakker i dette intervjuet om sitt liv og levnet i det norske filmproduksjonsmiljøet. Ikke så mye å skrive om skulle man kanskje tro; mannen har bare laget to kortfilmer og én langfilm. Tro om igjen: Historien strekker seg fra 60-tallet og helt frem til i dag. | kun utdrag