Forstyrrende sci-fi-poesi – Annihilation

Annihilation. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

I en tid der franchise-filmer resirkulerer de samme fortellingene, og digitale effekter har fratatt oss evnen til å la oss forbløffe, representerer Alex Garlands Annihilation et nytt håp for sci-fi-sjangeren.

En kvinne sitter i et sterilt avhørskammer. Hun kaster et lettere forvirret blikk opp mot tre stående figurer iført masker og heldekkende vernedrakter. Et glasspanel til høyre viser flere mennesker i vernedrakter i rommet utenfor– de er stille, lyttende. Forhørslederen står noen forsiktige meter unna henne. Kvinnen er i utgangspunktet samarbeidsvillig, men sliter med hukommelsessvikt. Hun anstrenger seg for å rekonstruere begivenhetene som førte henne dit. Det henger en løs, uformulert trussel i luften, men er det kvinnen som representerer den største faren her? Og hvilken sykdom lider hun av?

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

Etter at anslaget har plantet historien i avhørssituasjonen, utspilles mesteparten av filmens handling gjennom en rekke flashbacks der vi blir kjent med bakgrunnshistorien til denne – muligens upålitelige? – fortelleren. Kvinnen, Lena, er en Harvard-ansatt biolog med kreftcellers livsforløp som spesialområde. Som del av et hemmelig oppdrag blir hun og fire andre eksperter sendt inn i et mystisk område i sørstatene. Dette området er avgrenset fra omverdenen gjennom en skimrende vegg av lys, og har derfor fått navnet The Shimmer. Lena er på jakt etter svaret på hvorfor hennes soldatektemann forsvant i denne sonen et år tidligere. Men, det som foregår i The Shimmer ligger bortenfor all rasjonell forklaring.

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

Annihilation er blitt bejublet blant science-fiction-tilhengere som et kjærkomment tilskudd til sjangeren. Som de beste verkene innenfor tradisjonen, fra Lovecraft til Kubrick, bruker filmen et enkelt fiksjonelt oppsett som utgangspunkt for storslåtte metafysiske og eksistensielle spekulasjoner – om menneskets fysiske og åndelige plass i kosmos, og de dype, smertefulle lengslene som driver oss på individuelt og kollektivt nivå. Tarkovskij er en klar inspirasjonskilde her: The Shimmer fremstår som et krysningspunkt mellom det glitrende lyshavet på planeten Solaris og Stalkers frodige og falleferdige “zona”. The Shimmer er både en overnaturlig kraft og et høyst konkret område der vanlige fysiske lover blir satt på hold. Den er også i stand til å interagere med menneskelig bevissthet, og avsløre fortrengte ønsker og selvdestruktive tendenser.

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

Men man bør være forsiktig med å avskrive filmen som for “intellektuell”, slik Paramount-studioene gjorde da de solgte de internasjonale rettighetene til filmen til Netflix – til irritasjon for filmelskere i hele verden. Sci-fi-kanonen inneholder ikke bare kontemplative, saktegående meditasjoner over vår plass i universet, men også mer actionpregede varianter. Annihilation henter også sin inspirasjon fra mer horror-orienterte regissører som Ridley Scott og John Carpenter. Den inneholder noen klart grufulle og spennende sekvenser, som plasserer filmen trygt inn i sci-fi sjangerens underavdeling, “body horror” (der var dere advart).

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

Filmen byr på et poetisk billedspråk med forstyrrende undertoner, og kombinerer filosofisk kontemplasjon med saftige sjangertrekk. Et kjennetegn ved vellykket horror er den urovekkende kombinasjonen av familiære og fremmede elementer. Alex Garland, tidligere kjent som manusforfatter for Danny Boyles klassikere The Beach og 28 Days Later og som regissør for den bejublede A.I.-thrilleren Ex Machina, har en fantastisk evne til å skape, ofte med enkle virkemidler, forunderlige og uhyggelige bilder. Som for eksempel roboten Ava i Ex Machina, som først ble synlig for hovedkarakteren på avstand som en elegant silhuett, med et gjennomsiktig skjelett gjennomstrømmet av naturlig lys. Under effekten av The Shimmer oppstår det i denne sonen et mylder av underlige, til tiders poetiske og magiske, til tiders grufulle kombinasjoner. (Horrorens urovekkende kombinasjon av familiære og fremmede elementer er ellers ikke ulikt de uvante sammenkoblingene av språklige eller visuelle elementer som ligger til grunn for poesi og kunst.)

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

I en tid der franchise-filmer behandler publikummet sitt som intetanende idioter og CGI-effekter har drept filmbildets evne til å forbløffe, er det fortreffelig å oppleve en intelligent sci-fi-thriller med både ambisjoner og emosjonell dybde. Leser man mellom linjene, blir det klart at filmen også er opptatt av miljøproblematikk og representasjon av kvinner på film. (Alle de fem ekspertene som sendes inn i The Shimmer er kvinner.) Filmens politiske brodd blir desto mer potent fordi den ikke er eksplisitt.

Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix Annihilation, Alex Garland 2018. Foto: Netflix

 

Men til syvende og sist, det som gjør Annihilation til en stor – og sjelden – filmopplevelse er hvordan den vekker til live både vår evne til undring og til å la oss forføre av filmbildets poetiske kraft. Den siste gangen jeg kan huske å ha opplevd noe lignende var da jeg så Jonathan Glazers enigmatiske Under the Skin i en kinosal med ti andre mennesker under filmfestivalen i Bergen. Annihilation ligger ute på Netflix. La oss også håpe det norske publikummet får muligheten til å møte denne filmen i sitt opprinnelige format, slik den var ment å skulle ses.

 



Din kommentar


Relatert

Ryûhei Kitamura – Japans fremste action-estetiker

Blogg: År 2000 seilte Ryûhei Kitamura inn som Japans heteste navn i diverse kultmiljøer med Versus, en film som vakte furore blant horror-fantaster og sci-fi-nerder verden rundt.

Maskiner i Nirvana? Science fiction-film ved slutten av et årtusen

Z #2 1997: Idet vi er i ferd med å innhente det teknologiske skremmebildet science fiction-kulturen har [...] | kun utdrag

He’s in Mexico with Sally

Z #2 2015: Foreldrenes brudd nevnes bare et fåtall ganger i E.T. - The Extra Terrestial. Men skilsmissen og fraværet gjennomsyrer likevel hele filmen. | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Ida H. Eldøen, Linda Gathu og Ingrid Liavaag, Carl Georg Rødsten og Ivar Aase om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Filmskaper uten kamuflasje

– Å kunne se uten å bli sett er bra for en filmskaper. Så alderen har sine positive sider, sier Anne Haugsgjerd. Den 78-årige filmskaperen kjemper mot aldersdiskriminering rett og slett ved å lage film. | kun utdrag

Caribou Ghosts and Untold Stories

– Om Kortfilmfestivalens spesialprogram «The Queer Indigenous Effect» Altfor lenge har opplevelsene til skeive og såkalte Two Spirit-personer vært «untold stories». Det er de ikke lenger. | kun utdrag


Fra arkivet

Det du føler, vet du! – Intervju med Kay Pollak

Z #4 1988: Kay Pollak intervjuet av Sissel Sundby og Helle Bjerkan | kun utdrag

Kunsten å tenke negativt. Tittelsekvensen

Z #1 2015: Steppenwolfs «The Pusher» i Kunsten å tenke negativt (Breien, 2006)

Pornobibliografi

Z #4 2000: Noen bøker om pornofilm, -foto og porno generelt. | kun utdrag