Brevet fra Vincent – Loving Vincent

Loving Vincent. Dorota Kobiela/Hugh Welchman 2017. Foto: Selmer Media Loving Vincent. Dorota Kobiela/Hugh Welchman 2017. Foto: Selmer Media

 

Loving Vincent er en vakker og spennende animert spillefilm om de mystiske omstendighetene rundt maleren Vincent van Goghs død. Overleveringen av et etterlatt brev skrevet av kunstneren starter oppnøstingen av hans siste dager. Tok han livet av seg, eller ble han skutt?

Handlingen i Loving Vincent finner sted ett år etter van Goghs død. Postmester Roulin sender sin sønn Armand til Paris for å overlevere et brev fra Vincent van Gogh til broren Theo. Da det viser seg at Theo døde kort tid etter broren, sendes Armand videre til Auvers for å få en ny adresse til brevet . I Auvers, hvor Vincent van Gogh levde de siste månedene av sitt liv, får Armand vite om hvordan den følsomme og psykisk ustabile kunstneren levde og hvem han omga seg med, før han skjøt seg selv og døde sommeren 1890, bare 37 år gammel.

Loving Vincent. Dorota Kobiela/Hugh Welchman 2017. Foto: Selmer Media Loving Vincent. Dorota Kobiela/Hugh Welchman 2017. Foto: Selmer Media

 

Loving Vincent er først og fremst en estetisk nytelse fra begynnelse til slutt, med 65 000 bilder malt i Vincent van Goghs stil, som så er animert til en halvannen times spillefilm. Karakterene i filmen tolkes av skuespillere som så har blitt animert gjennom rotoskopi, en teknikk som gjør om «live action» bilder til tegnefilm. Filmen har to handlingsløp, nåtid og fortid. Nåtid skildres i Vincent van Goghs malerstil med grove penselstrøk og sterke farger. Fortid ses derimot i svart-hvitt og mer detaljerte bilder. Effekten blir en fin kontrast som lar blikket få hvile i bildene fra fortiden innimellom de mer inntrykksfulle bildene i nåtiden. Scener går over i hverandre med penselstrøk og danner myke klipp for å forsterke det maleriske ved filmen.

Loving Vincent. Dorota Kobiela/Hugh Welchman 2017. Foto: Selmer Media Loving Vincent. Dorota Kobiela/Hugh Welchman 2017. Foto: Selmer Media

 

På lydsiden dominerer spesialskrevet musikk basert på temaer med strykere og piano. Musikken glir også inn i filmens handling med bildet av den pianospillende Marguerite Gachet (spilt av Saoirse Ronan). Under rulleteksten høres balladen «Starry Night» som en siste hyllest til kunstneren som blir omtalt som den moderne kunstens far. Et pussig trekk ved filmen er at alle karakterene snakker engelsk til tross for at handlingen utspiller seg i Frankrike, men det er nok gjort bevisst for å treffe et større publikum.

Filmen blander elegant van Goghs egne motiver inn i handlingen i filmen. Kjente motiver som «Nattkafeens terrasse» (Terasse du café le soir) og «Stjernenatt over Rhône» er med, og ikke minst «Såmannen», som van Gogh selv forbandt med døden: «I saw in this reaper the image of death. But in this death nothing is sad, it takes place in broad daylight with a sun that floods everything with a light of fine gold». Karakterene i filmen er basert på gamle fotografier eller portretter malt av van Gogh, og er gjenskapt imponerende like.

Loving Vincent. Dorota Kobiela/Hugh Welchman 2017. Foto: Selmer Media Loving Vincent. Dorota Kobiela/Hugh Welchman 2017. Foto: Selmer Media

 

Å se filmen Loving Vincent er en spennende og publikumsvennlig måte å bli bedre kjent med en av de største kunstnerne som har levd. I Armands jakt på hva som førte til van Goghs død får vi vite om malerens oppvekst og kunstnerskap ved dramatiseringen av de som kjente han. Og ikke minst, hva som inspirerte han til å skape sine udødelige motiver.

 



Din kommentar


Relatert

Tegnende, avkappa og uavhengige hender: Litt japansk filmhistorie

Blogg: Internettverdenskrise og nettnerdens rødmefylte neseblod: Årets filmfaglige seminar i Filmens Hus, «Fokus Japan», i regi av Filmklubbforbundet i samarbeid med UiO og Norsk filmkritikerlag, starta med en komisk audiovisualisering av globale problemstillinger og kulturspesifikke særegenheter.

Å vrenge på det standardiserte

Blogg: Er ikke Hollywoods drømmefabrikk fortsatt en pikant kulturimperialist som ensretter måter å se, føle og tenke på? Noen filmskapere dekonstruerer og vrenger på disse bildene for å synliggjøre ensrettingen de medfører.

Akira – 25 år gammel obligatorisk klassiker

Blogg: Katsuhiro Otomos dystopiske Akira fra 1988 er blitt en klassiker innenfor anime og sci-fi film og er en gigantisk inspirasjonskilde for sjangerfilmer i øst og vest. Er du en nyfrelst anime-tilhenger eller science-fiction entusiast er filmen obligatorisk.


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Peder Norlund: Fra animatør til live-action fotograf

Z #1 1988: Peder Nordlund intervjues av Ingrid Wiese | kun utdrag

Fanny og Alexander – min første, Bergmans siste

Z #1 1983: Filmentusiast ble jeg etter mitt første møte med Marx Brothers på Stabekk kino i syvårsalderen. [...] | kun utdrag

Min barnekamp

Z #2 2014: De fleste som jobber med film kan stadfeste akkurat hvilken kinoopplevelse i barndommen som gjorde at de bestemte seg for å jobbe med film. Likevel er den største utfordringen for barnefilmens status at så få voksne ser ut til å bry seg. | kun utdrag