Når hvert hjerteslag teller
120 slag i minuttet, Robin Campillo, 2017. Foto: Arthaus
120 slag i minuttet (Robin Campillo, 2017) skildrer både en varm kjærlighetshistorie og en kamp mot stigmatisering av HIV-positive og AIDS-syke.
I 120 slag i minuttet føres vi rett inn i kampen som pågikk på begynnelsen av 90-tallet for å få franske myndigheter til å ta behandlingen av HIV/ AIDS-syke på alvor – og å gi dem subsidierte medisiner.
ACT UP Paris – som kjemper for rettighetene til HIV-smittede og AIDS-syke – skal ha møte, men før det begynner blir nye medlemmer av gruppa instruert i møtedisiplin. Blant nykommerne er Nathan. Han er ikke syk, men engasjementet hans har ført han hit. Når møtet begynner legger han fort merke til Sean, en av de mest høylytte aktivistene, som lider av AIDS. De starter et forhold, samtidig som de kjemper for Sean og alle andre som trenger behandling gjennom aggressiv aktivisme. Seans tid er imidlertid i ferd med å renne ut, noe som preger både kjærlighetsforholdet til Nathan og forholdet hans til de andre aktivistene i ACT UP.
120 slag i minuttet, Robin Campillo, 2017. Foto: Arthaus
120 slag i minuttet er en livsbejaende film – selv om den tar opp et alvorlig tema. Vi følger en gruppe unge mennesker som ikke har gitt opp, til tross for at mange av de er syke, og som næres av kampen for egne og andres liv. For dem er handling den beste måten å bli hørt på, og de står ikke tilbake for å bruke (kunstig) blod og krigstyper for å bli lagt merke til. De er dessuten stolte av hvem de er, og gruppesamhørigheten feires på diskotekene etter møtene, og spesielt under Paris Pride. Kameraet er tett på karakterene hele tiden, spesielt på Nathan og Sean. Vi følger dem fra de mest intime situasjonene til de store aksjonene, og involveres som publikum i både forholdet og saken på en måte som føles personlig. Konsekvensen blir at man tidlig må engasjere seg i filmens tema: ACT UP Paris’ virksomhet. Kjærlighetshistorien mellom Nathan og Sean ligger imidlertid under hele tiden, og kommer til overflaten når de to er sammen. Filmen har mye dialog, og bildebruken preges av hurtige klipp mellom karakterene. Den har allikevel også sekvenser med et roligere tempo, som gir oss rom til å tenke over hva det vil si å ha en sykdom som storsamfunnet ikke anerkjenner.
120 slag i minuttet, Robin Campillo, 2017. Foto: Arthaus
Handlingen i filmen har tre hovedmiljøer; møtene til ACT UP Paris, aksjonene gruppen gjennomfører og karakterenes liv når de ikke kjemper for en bedre behandling av HIV/ AIDS-syke. Lydsporet inneholder mye fengende musikk (det vil si om man liker musikk fra 80- og tidlig 90-tall), og spesielt i scenene fra diskotekene får musikken dominere. I diskotekscenene er det lite dialog, bilden og musikken overtar. De er karakterenes pause fra aktivismen, der de for en stund kan være «vanlige» ungdommer.
120 slag i minuttet er – ikke minst – en personlig film fra regissørens side. Robin Campillo var selv en del av ACT UP Paris-miljøet tidlig på 90-tallet, og møtte også sitt livs kjærlighet her. I en samtale etter visningen jeg var tilstede på fortalte han at dette var en film han hadde villet lage i mange år, både av personlige og tematiske grunner. Selv om behandlingen av HIV og AIDS har kommet langt de siste 25 årene er det fremdeles store stigma knyttet til sykdommen. Stigmaene rammer dessuten de ressurssvake i samfunnet hardest, og det var blant annet dem Campillo ville lage denne filmen for.
120 slag i minuttet, Robin Campillo, 2017. Foto: Arthaus
120 slag i minuttet er en film som gjør inntrykk. Det nærgående kameraet gjør at du blir ordentlig kjent med karakterene, og filmen føles realistisk, nesten dokumentarisk. Selv likte jeg godt blandingen av aktivisme og kjærlighet. Jeg ble også engasjert av aktivismen og fikk lyst til å bli med i gruppa og ACT UP i gatene i Paris. Anbefales!
TweetRelatert
Gus Van Sant og Milk. Fra det personlige til det politiske
Z #2 2009: «The personal is the political,» sier Gus Van Sants homofile helt i Milk. Er dette også drivkraften bak Van Sants nye filmskapning?
The Act of Killing: en kvalm frihet
Blogg: Frihet, frihet, for et ord. Vi vil alle ha frihet, vil vi ikke, men hva med friheten til å drepe?
Citizen Iversen om film og sosialt engasjement – 18. rapport fra Ottawa
Blogg: Visningen av The Borneo Case i Ottawa gir assosiasjoner rundt dokumentarfilmen, og minner oss på hvor viktig filmmediet er som våpen i kampen for å gjøre verden litt bedre.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Fritz Lang og spionene
Z #3 2000: Fritz Lang er sentral i filmhistorien, og spesielt innen stumfilmen. Men hvor mange har egentlig sett hans kanskje mest vellykkede verk innen denne særegnede kunstformen? | kun utdrag
Z-enquete. Tre kortfilmskapere om norsk film
Z #3 2019: Z har spurt kortfilmskaperne Odd Magnus Grimeland, Fanny Ovesen og Kaveh Tehrani om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.
Kjærlighet under kniven
Z #2 2015: Den du elsker gjennomgår en fysisk forandring, og blir til en annen. Kan du fortsatt elske ham eller henne? I filmene Time fra 2006 og Moebius fra 2013 presenterer den sørkoreanske auteuren Kim Ki-duk alternative samlivs- og bruddhistorier. Historier med dødelige konsekvenser, der østasiatiske og konfutsianske levesett svømmer på overflaten av et hav av undertrykte følelser. | kun utdrag