Team Hurricane

Team Hurricane, Annika Berg

 

Blåst av gårde av dansk debutfilm.

Etter ganske mange år på farten for å se de nyeste av de nye filmene, ser jeg ofte en haug med filmer som nærmest glemmes før rulleteksten er over. En av fem ganger er det en film vi kanskje får se på kino og som det vil snakkes om og rundt, en av ti står seg ofte som en av årets topp-filmer. En svært sjelden gang oppdager man imidlertid en «enhjørningfilm»: Noe man ikke visste om, eller kunne forvente skulle dukke opp. Filmer med potensiale til å meisle seg inn i samtiden og i forlengelse – historien. For meg er danske Team Hurricane, en debutfilm av Annika Berg, en sånn film. En film som får meg til å klø meg litt ekstra i hodet når jeg skal prøve å sette den i bås, eller sammenligne den med noe annet. Team Hurricane er Team Hurricane, selv om det er nærliggende å tro at regissøren har sett sine Lukas Modysson- og Harmony Korine-filmer.

I slutten av 2017 kom #metoo, og debatten rundt 50/50 kokte: Vi trenger flere kvinnelige filmarbeidere og flere historier fra et kvinnelig perspektiv, noe som var – og er – et berettiget mantra.
Og voila! Mot slutten av 2017 kom Team Hurricane, en debutfilm med kun kvinner i de viktigste fagfunksjonene og i rollebesetningen. (Jeg nevner, blant annet: regissør og manusforfatter Annika Berg, produsent Katja Adomeit, fotograf Louise McLaughlin klipper, Sofie Marie Kristensen, lyddesign Sigrid Aalbæk Jensen). En film som også er en av de friskeste nordiske filmene jeg kan huske å ha sett.

Team Hurricane, Annika Berg

 

Filmen er et portrett av åtte jenter i 14-17 årsalderen, Ida, Sara, Eja, Mathilde, Mia, Zara, Ira og Maja. Åtte ulike, spennende og unike personligheter. Vi får tid til å bli kjent med dem alle en-til-en, hva de elsker og hva de bekymrer seg for, og vi blir kjent med dem som del av en gruppe. En gruppe som er rørende tolerant, beskyttende og god. Dette er ikke stereotypiske ungdomskarakterer kuttet i papp, men organiske, punka og reflekterte personligheter. Rammefortellingen er at deres fristed, klubben, deres base hvor de får uttrykke seg artistisk, trene og utfolde seg sammen, er i ferd med å legges ned. Nedleggelse er uholdbart, men skal de ut skal de i alle fall ut med stil, og bestemmer seg for å arrangere en kunstutstilling!

Om Fredrick Wisemans Ex-Libris New York Library, som også hadde sin premiere under Venezia 2017, er den ultimate kjærlighetserklæringen til – og argumentasjonen for – betydningen av biblioteket som samlingssted, kan Team Hurricane sies å være noe tilsvarende for betydningen av fritidsklubber og møteplasser for unge.

Nå er filmens story nokså sjarmerende og varm i seg selv, men det som løfter Team Hurricane til den posisjonen den har for undertegnede er filmens stil: Like punkete og mangefasettert som karakterene den speiler. Filmen er til de grader et overflødighetshorn av deilige visuelle og audiovisuelle påfunn. Split screens i det uendelige, grelle fonter og tekstplakater, 90-talls datamaskinestetikk, instagram, videodagbøker, montasjer, slow-motion, tidenes rulletekst, alt – og mere til – former seg uanstrengt som en stream of conciousness til å bli et høyst originalt kunstverk. Filmen er også stappfull av gullkorn på musikksiden fra de siste tiårene, kanskje aller helst fra regissørens egne formative tiår; 90-tallet, et tiår jeg lett lar meg rives med av.

Filmen har blitt svært godt mottatt av danske kritikere, men hadde kun noen få spesialoppsetninger i hjemlandet før den, antakeligvis målgruppeargumentert, havnet på VOD. Filmen har enda ikke blitt tatt inn til distribusjon her i landet, men hold øynene oppe for festivalvisninger: Dette er som å spotte en enhjørning på en grisefarm.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon