Sweet Country

Sweet Country, Warwick Thornton, 2017n Sweet Country, Warwick Thornton, 2017. Foto: Fidalgo

 

Den hvite manns skjebne levnes ikke mye håp i Sweet Country.

Nærbilder fra et bål, av en gryte med kokende vann, utgjør anslaget i den australske filmen Sweet Country. Mens vi hører rasistiske trusler, og lyden av slåssing, fylles gryta med jord og salt. Svart og hvitt blandes til en mørk grøt. Denne fusjoneringen av svart og hvit, da mellom aboriginer og kolonister, blir et underliggende tema i resten av filmen.

Aborigineren Sam Kelly bor sammen med kone og niese hos den hvite gudfryktige bonden Fred Smith. Smith, spilt av Sam Neill, behandler Sam og familien som likemenn og liker ikke diskrimineringen som foregår i det australske samfunnet. Handlingen foregår i sivilisasjonens utkant i mellomkrigstiden, og Smith står ganske alene blant de hvite i sitt syn på likeverd for urinnvånerne. Konflikten tilspisser seg når Smith går med på å la Sam og familien hjelpe naboen, Harry March. Harry ser på aboriginene som dyr, og etter å ha fått hjelp og voldtatt kona til Sam mens han samler Harrys kyr, sender han de tilbake til Smith uten mat og drikke eller annen form for lønn for strevet.

Harry March gjentar sin bønn om hjelp til en annen bonde, Mick Kennedy, og «låner» aboriginene Philomac og Archie fra han. Når Philomac rømmer etter å ha blitt satt i lenker, starter March en jakt etter rømlingen. Jakten ender på Smiths gård hvor bare Sam og kona er tilstede. Sam ender opp med å skyte March etter at han sparker inn døra til huset og truer med å drepe Sam under påskudd av at han skjuler Philomac for han. Sam og kona rømmer ut i villmarken etterpå, for det å ha drept en hvit mann – selv i selvforsvar – er ensbetydende med dødsstraff om han blir fanget …

Sweet Country, Warwick Thornton, 2017. Foto: Fidalgo Film Stills, Portraits, BTS, Alice Springs

 

Fotoet i filmen skildrer den australske villmarken som vakker for den som behersker den, men brutal for den som ikke vet hva den inneholder. Mennene som jakter på Sam er komfortable så lenge de er på privat grunn, men når de må følge etter Sam lengre og lengre vekk fra sivilisasjonen, dempes jaktlysten og samholdet blant mennene svikter.

Filmen bruker flashbacks og frampek for å bryte opp handlingen. Vi ser tidlig at Sam kommer til å ende opp i en rettsak, men uten at klippet røper noe om utfallet av den. Vi ser også flere karakterers «minner» om scener som har utspilt seg tidligere i filmen. Disse små hoppene bakover og fremover i tid engasjerer meg som publikummer, og gir filmen en mer aktiv handlingsstruktur. Til tross for skildringer av skyting og overgrep er det lengre partier i filmen hvor handlingen er nedtonet og dialogen mellom karakterene minimal.

Aboriginenes situasjon etter at Australia har blitt kolonisert skildres realistisk i Sweet Country. De gjøres overflødige i eget land, og settes bare til jobbene de hvite ikke gidder å gjøre selv. De blir pasifisert når de ikke lenger kan leve tradisjonelt, og blir avhengige av det hvite samfunnet for å overleve. I filmen skildres også aboriginere som lever tradisjonelt, men som en del av den fiendtlige villmarken, og som en gruppe, ikke individer. Den hvite manns overgrep på aboriginske kvinner fører også til at det dannes en ny gruppe i befolkningen som er halvt hvite og halvt innfødte, men de behandles fremdeles som mindreverdige mennesker. Philomac er Kennedys sønn, og han behandles bedre av faren i løpet av filmen, men det fører igjen til at han blir mobbet av Archie for å prøve å være bedre enn han.

Sweet Country, Warwick Thornton, 2017. Foto: Fidalgo Sweet Country, Warwick Thornton, 2017. Foto: Fidalgo

 

De hvite kolonistene blir stort sett skildret negativt i denne filmen. De eneste som kommer godt ut av det er Fred Smith og dommeren som fører rettsaken, representanter for sivilisasjonen i kraft av kirken og loven. Men selv ikke disse institusjonene er i stand til å temme de hvite mennene fra å ta loven i egne hender.

Filmens tematikk om menneskers diskriminering av medmennesker er dessverre et samfunnsproblem som fremdeles står uløst. Ved å legge handlingen til 1920-tallet synes det som om manusforfatterne vil si at rasismen mot Australias urbefolkning er en del av historien som ikke må glemmes, og har bidratt til at aboriginene har blitt marginalisert som gruppe. Regissør Warwick Thorntons filmografi tyder på at han er personlig engasjert for å likestille Australias befolkningsgrupper, og han vant Camera d’or under filmfestivalen i Cannes i 2009 for filmen Samson og Delilah, en film om to aboriginske barn som flykter hjemmefra for å overleve. Sweet Country er en brutal film om deler av Australias historie, og om å overleve med verdigheten i behold i et samfunn hvor du er uønsket. En film som pessimistisk antyder at det bare er Gud og som kan redde den hvite mann fra undergangen.

Les også tidligere Z-blogg om australsk urfolkfilm!

Sweet Country, Warwick Thornton, 2017. Foto: Fidalgo Sweet Country, Warwick Thornton, 2017. Foto: Fidalgo

 

 

 



Din kommentar


Relatert

Urfolkfilm – Australias ukjente filmsjanger

Blogg: Australsk film er mer enn Paul Hogans brede aksent og Baz Luhrmanns fargerike dramaer. Z ser på en av de smaleste grenene på det australske filmtreet.

Refleksjoner fra Venezia – 3 filmer fra årets program

Z #4 1987: Venezia fortsetter å synke i havet, det myke lyset gir skyggene pastellfarger. For å komme til [...] | kun utdrag

God film skal provosere

Z #2 1989: Australieren John Hillcoats film Ghost… of the Civil Dead ble vist på filmfestivalene i [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Norsk films nye stemme? – intervju med Jakob Rørvik

Z #3 2009: Jakob Rørvik er et nytt, norsk regitalent. Han er aktuell med den norsk-britiske novellefilmen Scratch, en film som i partier leder tankene hen til Michelangelo Antonionis Blow-Up.

Filmkritikermanifest

Z #2 2016: Ut av det blå fikk jeg tilbud om å bli filmanmelder på heltid. NRK kastet meg ut på et felt jeg strengt tatt ikke hadde andre forutsetninger for å takle enn en stor filminteresse og formidlingsevne på radio. Du synes det er litt rart? Vel, avdøde Roger Ebert ble filmkritiker i Chicago Sun-Times på omtrent samme måte, uten sammenligning for øvrig. | kun utdrag

En filmskaper på oppdagelsesreise – et intervju med Bertrand Tavernier

Z #2 1987: Round Midnight handler om en amerikansk jazzmusiker og hans franske venn og beundrer, og skildrer [...] | kun utdrag