Lucky

Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment

 

John Carroll Lynchs Lucky er en varm, sår og rørende film om vår forgjengelighet. Men også om vennskapene som hjelper oss gjennom livene våre. Og en verdig avskjed med fantastiske Harry Dean Stanton – i en av sine beste rolleprestasjoner.

Anslaget viser et ørkenlandskap, og lar oss følge en landskilpaddes møysommelige vandring gjennom en ørliten del av det. Så er vi inne i et hus, og ser i nærbilder brokker av en eldre kropp utføre sitt morgenrituale. En gammel, senete kropp gjør gymøvelser. Gamle hender kler seg. Lager kaffe. Nærbildene bringer oss ikke nærmere personligheten i denne kroppen. Det gjør derimot resten av filmen.

Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment

 

Handlingen foregår i en liten by nær grensen til Mexico. Den kjederøykende ateistiske 90-åringen Lucky – Harry Dean Stanton – har funnet rutiner i hverdagen han trives med. Morgengym og kaffe, frokost på stamkafe, en god dose vandring for å holde seg i form (inkludert forbi en portal der han hver dag stiller seg opp et kort øyeblikk for å rope «cunts!»), favoritt game-show på tv, favoritt-vannhull om kvelden. Så en dag faller han i bakken. Uventet, uten å ha vært svimmel. Når han går til legen forklarer legen ham at det ikke feiler han noe som helst. Han er bare gammel, og kommer – som oss alle – til å dø etter hvert. Så må Lucky prøve å leve med denne nye erkjennelsen – og dimensjonen – i livet sitt, og vi følger ham på denne ferden …

Taglinen til filmen på IMDB er «The spiritual journey of a ninety-year-old atheist.». Det stemmer, dette er en film om å måtte takle egen skrøpelighet og dødelighet. Men det er også en film fylt av lavmælt humor, med rørende og sterke scener.

Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment

 

Filmen er karakterdrevet, med fantastiske skuespillerprestasjoner bak hver eneste skikkelse vi møter. Og vi møter bare mennesker vi blir glade i. Som f. eks. Howard (David Lynch) som må hanskes med at bestevennen hans President Roosevelt (en hundre år gammel landskilpadde) har stukket fra ham i det han var ute og hentet posten («Where’s your mailbox, in Europe?» er en av kommentarene han får når han forteller dette), den tøffe bareieren Elaine (Beth Grant) og kjæresten (James Darren) som for hundrede gang forteller gjestene hvordan de møttes. Den jointrøykende medarbeideren på frokoststedet (Yvonne Huff), medkrigsveteranen Fred (Tom Skerritt). Til og med den vanligvis forhatte forsikringsagenten (Bobby Lawrence) får et menneskelig ansikt. Og selvfølgelig – ikke minst – Lucky selv. «Alone» er ikke det samme som å være ensom, forklarer Lucky. Det kommer fra «All one». Og einstøingen Lucky har kanskje akkurat de menneskene han trenger i livet sitt.

Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment

 

Filmen er John Carroll Lynchs (selv anerkjent skuespiller) debut som regissør. Han forteller – ikke uventet – at manusforfatterne lagde dette manuset spesielt for Harry Dean Stanton. De brant for å jobbe med ham, og ville også inkorporere sine inntrykk av ham inn i rollefiguren (en av grunnene til at «Lucky» da – som Harry Dean Stanton selv –  tjenestegjorde som kokk ved Okinawa-slaget under andre verdenskrig.) Ingen Harry Dean Stanton, ingen film.

Lucky er en lavmælt, upretensiøs liten perle av en film. Jeg opplever den også som klok. Og hvilken annen film kan lære deg om vennskap og kjærlighet generelt gjennom forholdet en mann har til landskilpadden sin, eller få deg til å reflektere over «realisme»-begrepet gjennom diskusjon blant stamkundene i en bar? Heldige oss som både får oppleve Harry Dean Stanton i en siste rolle, og heldige oss som får sjansen til å se akkurat denne filmen. Anbefales på det varmeste.

***

Intervju med Lynch om Harry Dean Stantons betydning for manus finnes her.



Din kommentar


Relatert

Afroamerikansk film fra Jesus til Beyoncé

Blogg: Helgen 7. og 8. oktober er Z medarrangør for et seminar om afroamerikansk film i Filmens hus i Oslo. Som forelesere har vi blant annet invitert Jaqueline Stewart og Mia Mask, to av verdens ledende eksperter på området. Her er en liten guide til seminaret og den afroamerikanske filmen.

Citizen Iversen om Professor Marston and the Wonder Women – 17. rapport fra Ottawa

Blogg: Den utrolige historien om professor Marston, mannen bak tegneserieheltinnen Wonder Woman.

«Hell is a teenage girl»: kvinner i uvanlige kvinneroller

Blogg: Genrefilmer der jentene helt naturlig inntar hovedrollene er ikke dagligvare. Bortsett fra i Karyn Kusamas filmunivers.


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Om forbilder og klubben i mitt hjerte

Z #2 2013: «Jeg blir svett når noen blir kalt kvinnelig regissør eller kvinnelig fotograf, eller en film skal kalles kvinnefilm. At det skal være fokus på hvor mange kvinner det er foran eller bak kamera. Og at jeg, siden jeg altså er kvinne, helst skal ha kvinnelige forbilder. Kanskje spesielt fordi jeg har laget den filmen jeg har; en slags stillferdig feministfilm om en 15 år gammel jentes seksuelle oppåkning i den innestengte vestlandsbygda Skoddeheimen.»

Orson Welles på sporet av den tapte tid – en omtale av «Familien Amberson»

Z #3 1988: Orson Welles var en av filmhistoriens mest ambisiøse kunstnere. Hans storverk Familien Amberson [...] | kun utdrag

Brødre i blod og overskridelser

Z #4 2017: De kjennetegnes gjerne av hyppig bruk av banneord, grov vold og brudd på normer. McDonagh-brødrene har beriket britisk film med noen av de beste tilskuddene av svart humor de siste ti årene. | kun utdrag