Lucky

Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment

 

John Carroll Lynchs Lucky er en varm, sår og rørende film om vår forgjengelighet. Men også om vennskapene som hjelper oss gjennom livene våre. Og en verdig avskjed med fantastiske Harry Dean Stanton – i en av sine beste rolleprestasjoner.

Anslaget viser et ørkenlandskap, og lar oss følge en landskilpaddes møysommelige vandring gjennom en ørliten del av det. Så er vi inne i et hus, og ser i nærbilder brokker av en eldre kropp utføre sitt morgenrituale. En gammel, senete kropp gjør gymøvelser. Gamle hender kler seg. Lager kaffe. Nærbildene bringer oss ikke nærmere personligheten i denne kroppen. Det gjør derimot resten av filmen.

Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment

 

Handlingen foregår i en liten by nær grensen til Mexico. Den kjederøykende ateistiske 90-åringen Lucky – Harry Dean Stanton – har funnet rutiner i hverdagen han trives med. Morgengym og kaffe, frokost på stamkafe, en god dose vandring for å holde seg i form (inkludert forbi en portal der han hver dag stiller seg opp et kort øyeblikk for å rope «cunts!»), favoritt game-show på tv, favoritt-vannhull om kvelden. Så en dag faller han i bakken. Uventet, uten å ha vært svimmel. Når han går til legen forklarer legen ham at det ikke feiler han noe som helst. Han er bare gammel, og kommer – som oss alle – til å dø etter hvert. Så må Lucky prøve å leve med denne nye erkjennelsen – og dimensjonen – i livet sitt, og vi følger ham på denne ferden …

Taglinen til filmen på IMDB er «The spiritual journey of a ninety-year-old atheist.». Det stemmer, dette er en film om å måtte takle egen skrøpelighet og dødelighet. Men det er også en film fylt av lavmælt humor, med rørende og sterke scener.

Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment

 

Filmen er karakterdrevet, med fantastiske skuespillerprestasjoner bak hver eneste skikkelse vi møter. Og vi møter bare mennesker vi blir glade i. Som f. eks. Howard (David Lynch) som må hanskes med at bestevennen hans President Roosevelt (en hundre år gammel landskilpadde) har stukket fra ham i det han var ute og hentet posten («Where’s your mailbox, in Europe?» er en av kommentarene han får når han forteller dette), den tøffe bareieren Elaine (Beth Grant) og kjæresten (James Darren) som for hundrede gang forteller gjestene hvordan de møttes. Den jointrøykende medarbeideren på frokoststedet (Yvonne Huff), medkrigsveteranen Fred (Tom Skerritt). Til og med den vanligvis forhatte forsikringsagenten (Bobby Lawrence) får et menneskelig ansikt. Og selvfølgelig – ikke minst – Lucky selv. «Alone» er ikke det samme som å være ensom, forklarer Lucky. Det kommer fra «All one». Og einstøingen Lucky har kanskje akkurat de menneskene han trenger i livet sitt.

Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment Lucky, John Carroll Lynch 2017. Foto: Another World Entertainment

 

Filmen er John Carroll Lynchs (selv anerkjent skuespiller) debut som regissør. Han forteller – ikke uventet – at manusforfatterne lagde dette manuset spesielt for Harry Dean Stanton. De brant for å jobbe med ham, og ville også inkorporere sine inntrykk av ham inn i rollefiguren (en av grunnene til at «Lucky» da – som Harry Dean Stanton selv –  tjenestegjorde som kokk ved Okinawa-slaget under andre verdenskrig.) Ingen Harry Dean Stanton, ingen film.

Lucky er en lavmælt, upretensiøs liten perle av en film. Jeg opplever den også som klok. Og hvilken annen film kan lære deg om vennskap og kjærlighet generelt gjennom forholdet en mann har til landskilpadden sin, eller få deg til å reflektere over «realisme»-begrepet gjennom diskusjon blant stamkundene i en bar? Heldige oss som både får oppleve Harry Dean Stanton i en siste rolle, og heldige oss som får sjansen til å se akkurat denne filmen. Anbefales på det varmeste.

***

Intervju med Lynch om Harry Dean Stantons betydning for manus finnes her.



Relatert

Afroamerikansk film fra Jesus til Beyoncé

Blogg: Helgen 7. og 8. oktober er Z medarrangør for et seminar om afroamerikansk film i Filmens hus i Oslo. Som forelesere har vi blant annet invitert Jaqueline Stewart og Mia Mask, to av verdens ledende eksperter på området. Her er en liten guide til seminaret og den afroamerikanske filmen.

Citizen Iversen om Professor Marston and the Wonder Women – 17. rapport fra Ottawa

Blogg: Den utrolige historien om professor Marston, mannen bak tegneserieheltinnen Wonder Woman.

«Hell is a teenage girl»: kvinner i uvanlige kvinneroller

Blogg: Genrefilmer der jentene helt naturlig inntar hovedrollene er ikke dagligvare. Bortsett fra i Karyn Kusamas filmunivers.


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Internasjonal rockevideo fra norske amatører

Z #5 1985: Norske animasjonsfilmere er på offensiven. Et nytt prosjekt tar sikte på å produsere en animert [...] | kun utdrag

Musikk for øyet og Raumlichtkunst – intervju med Cindy Keefer

Z #3 2016: Det finnes en lang tradisjon for abstrakt film i kortfilmhistorien, Cindy Keefer – som vi traff på kortfilmfestivalen i Oberhausen – brenner for denne tradisjonen og disse filmene. Flere av filmene hun har restaurert og Raumlichkunst-prosjektet, som hun har rekonstruert, kan i disse dager ses på Whitney-museet i New Yorks store eksperimentfilmutstilling: "Dreamlands: Immersive Cinema and Art, 1905 - 2016"

Rapport fra Cannes 1994

Z #3 1994: Litt om Cannes og det man ikke fikk sett. | kun utdrag