Et møte med Ben Caldwell

Ben Caldwell (foto: Jan Storø) Ben Caldwell (foto: Jan Storø)

 

Den afroamerikanske motbevegelsen «L.A. Rebellion» hadde sin storhetstid på 70- og 80-tallet. Zs blogger har møtt en av de sentrale filmskaperne i denne bevegelsen.

I oktober arrangerte Filmklubbforbundet og Z et seminar i Oslo om afroamerikansk film. Jeg var med på seminaret og fikk med meg et lite knippe av filmer som viser deler av den alternative – i hovedsak afroamerikanske – filmen gjennom den nord-amerikanske filmhistorien. Har var det perler som vi nordmenn kjenner lite til. For eksempel Julie Dashs langsomme og flott fotograferte Daughters of the Dust (1991).

En av filmskaperne vi fikk stifte kjennskap med var regissør Ben Caldwell, en sentral figur i motbevegelsen «L.A. Rebellion», som hadde sin storhetstid på 70- og 80-tallet. Den besto av afroamerikanske filmskapere som ville tilby et alternativ til «The Industry», til mainstream Hollywood. L.A. Rebellion sprang ut fra filmskolen på University of California (UCLA). Utover på 70-tallet økte antallet afroamerikanske filmstudenter ved UCLA. Disse, men også studenter fra USAs urbefolkning og med opprinnelse fra Latin-Amerika og Asia, utgjorde miljøet som tok initiativet til bevegelsen. Det var viktig for denne generasjonen filmskapere med andre opprinnelser enn majoritetsbefolkningen i USA å filme «black lives», men det var også viktig å hente stilmessig inspirasjon utenfra, fra Sør-Amerika, Afrika og Europa. L.A. Rebellion handlet altså både om innhold og form.

Noen av disse filmskaperne er blitt synliggjort først i de senere årene. Zeinabu Irene Davies laget i 2016 en dokumentar om L.A. Rebellion med tittelen Spirits of Rebellion: Black Cinema at UCLA. Denne traileren gir et bilde av hennes fortelling om bevegelsen:

 

På seminaret fikk vi se klipp fra den ikoniske Caldwell-filmen I & I, An African Allegory. I 1979 gjorde studenter ved UCLA et intervju med Ben Caldwell om filmen. Her forklarer han sin humanistiske posisjon, og setter filmarbeidet inn i en større sammenheng. Han forklarer også tittelen på filmen:

Etter seminaret bestemte jeg meg for å besøke Ben Caldwell. Tilfeldighetene ville at jeg skulle til Los Angeles for å se film bare et par uker senere. Intensjonen var å supplere det å se film med å snakke med folk. Folk som bor der Hollywood regjerer, men som ikke er og ikke ønsker å være en del av maskineriet.  Jeg skaffet meg Caldwells kontaktinfo gjennom en av innlederne på seminaret – professor Jacqueline Stewart fra University of Chicago. Hun sendte en anbefaling til Ben og jeg fikk hyggelig svar: «Ring meg når du kommer».

Ben Caldwell holder til i South. Altså den sørlige delen av Los Angeles. Bydelen der hoveddelen av befolkningen er hispanic og afro-american. Tidligere gikk bydelen under navnet South Central. Det var denne delen av Los Angeles som nettopp på tiden for L.A. Rebellion var sterkt rammet av crack, kriminalitet og fattigdom – og på 90-tallet: opptøyene som fulgte etter Rodney King-saken.

* * *

Vi har avtalt å møtes en ettermiddag i lokalene til The Kaos Network, som holder til i et hjørnelokale på Leimert Boulevard, med inngang fra det lille friområdet Leimert Park Plaza. Når jeg ankommer finner jeg Ben Caldwell i halvmørket inne i et lite scenerom med inngang rett fra gata. Rommet er fylt med plakater og kulisser. Mye av det ligger utover gulvet. Her arbeides det med en oppsetning, eller kanskje er dette filmkulisser? Ben sitter midt i det kaotiske og smiler. Han snakker med en ung aktivist som straks låner stolen sin til meg. «See you Ben, and thank you so much for your good advice».

Ben liker situasjonen. Jeg traff ham akkurat i kjernen av hans virksomhet. Han liker å jobbe med mennesker, skal han snart fortelle meg. Unge mennesker som vil noe.

I vår samtale er 71 årige Ben mest opptatt av hva han driver med akkurat nå. The Kaos Network driver med en mengde sosiale kulturprosjekter i nabolaget i South. Film, musikk, byplanlegging og teknologiske oppfinnelser er blant de formene dette arbeidet tar.

The Kaos Network The Kaos Network

 

Det er ikke vanskelig å dreie samtalen inn på forholdet mellom de uavhengige og Hollywood mainstreams måte å tenke om film. Ben slår utvetydig fast at «The Industry» er opptatt av kun to ting: Money and bodies. De vil tjene penger og de bruker kropper til å gjøre det. Det gjelder både hvordan afroamerikanere og hvordan kvinner framstilles. Dette binder filmfolkene opp til snevre fortellerformer, og begrenser filmene kunstnerisk, forteller han.

Gjennom forarbeidet til samtalen har jeg skjønt at Ben har sin egen måte å tenke om politikk på i sitt arbeid. Han forteller at han holder seg langt unna politikk og religion: «Politics and religion kill people». Han er en cultural filmskaper, og aktivist.  Han forteller dessuten at de andre i L.A. Rebellion var mer politisk orienterte enn han selv var. Han velger heller å snakke om å fremme humanisme enn å arbeide agitatorisk. For ham er afroamerikaneres hverdagsliv langt viktigere som tema for film enn fortellinger som springer ut fra Hollywoods stjernefokus. Han har vært spesielt interessert i å arbeide parallelt med film og musikk, de senere årene særlig hip hop. For ungdommene i nabolaget er det mulig å drive med hip hop og bake denne aktiviteten inn i alt det andre The Kaos Network driver med. Ungdommenes egen aktivitet er sentral. Bens mantra er «Go in as yourself!».

Vi flytter oss til naborommet der vi finner våre plasser i et lite visningshjørne. Jeg får se flere eksempler på arbeid som enten nylig er laget, eller som er «in progress».

Sankofa City er et av prosjektene jeg får høre som. Det er et samarbeid mellom The Kaos Network, University of South California (USC) og de lokale myndighetene i South. Jeg får se en presentasjonsvideo for prosjektet : https://vimeo.com/186378856 (der Ben forklarer mer om bakgrunnen for arbeidet) og en studentside fra University of South California som viser mer om prosjektet: http://cinema.usc.edu/imap/featured/baumann.cfm

Stilmessig er Ben Caldwell kjent for lange tagninger. Men i det han viser meg er det en annen estetikk. Her går det fortere og her fortelles det gjerne i flere bilder som ligger oppå hverandre. Han er opptatt av at deltakerne i prosjektet må gis anledning til å finne sin egen uttrykksform. Han ønsker å hjelpe folk til å fortelle sine egne historier, og kobler dette standpunktet med at afroamerikanske erfaringer ikke er blitt fortalt godt nok, og at de ofte ikke ble oppfattet de gangene de ble fortalt. Dette handler om maktsystemer i bransjen, men også om en mer generell forståelse av afro-amerikanere som annerledes, som mindre verdige.

Gjennom samtalen hører jeg mer om det jeg oppfatter som et politisk prosjekt, om enn ikke partipolitisk. Når jeg bemerker dette, smiler Ben og gir uttrykk for at han forstår min innvending. Men han holder på sin måte å tenke på. «Vi er proaktive. Vi samspiller med miljøet rundt oss. Vi har ikke penger som gir oss muligheter til å velte oss i den luksus Hollywood har. Vi «kjøper» ikke en bydel for å filme der. Tvert i mot; vi bor der og kan bare snakke med folk, så er vi klar for å filme. Vi vet hvor vi skal finne de forlatte bygningene, eller parkene der folk møtes.»

Det afrikanske elementet i afroamerikaneres historie er ett av hans utforskningsområder. Ben stiller det grunnleggende spørsmålet: «Hva ville vår kultur vært uten europeisk innflytelse?»

Når jeg spør hva den viktigste arven etter L.A. Rebellion er, svarer Ben at de viste en alternativ visjon som var mer koblet til hvordan folk levde livene sine enn det man ellers kunne høre fra andre hold. Filmene ga et langt mer positivt bilde av hvordan 70-tallet så ut enn blaxploitation-filmene fra samme periode. Han sier at han er glad for at de fortalte denne siden av historien. Dessuten: «We had a very positive view on women, we were ahead of our time». Vår samtale finner sted bare noen korte uker etter Weinstein-avsløringen. Bare et par dager etter at Kevin Spacey ble outet. Ben er klar på at dette er en del av Hollywoods kultur. Man behandler folk dårlig i den etablerte filmindustrien. Særlig kvinner. Men også unge menn.

I & I, An African Allegory. Ben Caldwell 1979 I & I, An African Allegory. Ben Caldwell 1979

 

Til sist legger han stor vekt på all den opplæringen L.A. Rebellion folkene har drevet med, og driver med, som gjør unge mennesker med en fortelling i stand til å fortelle den. Den anerkjennelse L.A. Rebellion har fått i Europa har vært viktig. Den har blant annet ført til bedre finansieringsmuligheter for nye prosjekter.

På vei ut blir Ben ivrig. «Vil du smake bønnekaken vår?» Han skjærer et generøst stykke. «Skal jeg vise deg en god jamaikansk restaurant? Den ligger like rundt hjørnet.»

Vi tar farvel der ute på gaten. I et kveldsstille South. Kun èn beboer er ute der vi går for at Ben skal peke ut veien til restauranten. Det er en av de ungdommene som er med på et av Bens prosjekter. Håndhilsing og godord. Jeg tar farvel med Ben. Han tar bilde av meg, denne filmfyren fra landet der øverst i Europa som er på visitt.

Et møte med Ben Caldwell er et møte med en hedersmann.

Det ble jamaikansk mat.

 

 

 

 

 



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Rohmers verden

Z #1 1999: Frankrikes Eric Rohmer er norgesaktuell med filmen ‘Et høsteventyr’. Med den setter [...] | kun utdrag

Ninas filmer

Z #4 1999: Livet som amatørfilm. | kun utdrag

Sveits har penger, men ikke til film

Z #5 1986: Bruno Moll intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag