Blant hodejegere og nazizombier: Ny bok om filmbransjen

Død snø 2, Tommy Wirkola. Foto: Nordisk Film Distribusjon

 

En hardt arbeidende generasjon har endelig klart å befri norsk film fra taperstempelet, men hvor går veien videre? Insider Kjetil Lismoen har skrevet bok om livet i filmbransjen gjennom de siste tjuefem årene.

Som mangeårig redaktør for bransjebladet RushPrint og filmskribent for Aftenposten, vet Lismoen mer enn de aller fleste om hva som har foregått foran og bak norske lerreter siden midten av nittennittitallet. I lengre tid svirret det rykter om at han skrev på en bok som skulle avsløre norsk filmlivs samlede skandaler gjennom tjuefem år. Både sladderpressen og vi mer obskure filmbloggere satt klare for å videreformidle pikante forhold og skjulte konflikter. Tittelen «Blant hodejegere og nazizombier» virket lovende i så måte. Vi må helt tilbake til 1951 og den norske dokumentarfilmen Blant negre og ville dyr i Øst-Afrika for å finne en tittel med like mye smell i.

Heldigvis, får en si, viste det seg at Lismoen har overlatt sexovergrepene til #MeToo og isteden skrevet om filmene og fagfolkene han kjenner best – de økonomiske, tekniske og praktiske forholdene filmene er blitt til under – og politikken som har ligget bak og styrt store deler av utviklingen.

Blant hodejegere og nazizombier er ingen akademisk filmhistoriebok, men en subjektiv skildring fra en insider i bransjen, som skriver om sin generasjon av filmfolk. Folk som ifølge Lismoen gjenreiste norsk film etter en begredelig periode på nittensytti- og åttitallet. For det stod kanskje veldig dårlig til? Antall filmer som ble produsert hvert år var i hvert fall langt færre før enn nå, og sosialrealismen vi ofte forbinder med norsk 70-tallsfilm hadde lite å stille opp med mot Hollywoods drømmefabrikk.

Budbringeren, Pål Sletaune 1997

 

Siden jeg har fulgt norsk film i langt mer enn tjuefem år, ble jeg i utgangspunktet litt provosert av bokas påstand om at alt var verre før og alt så meget bedre nå. Jeg måtte derfor gå tilbake i filmhistorien og sjekke. Dessverre viste det seg at alt, i hvert fall nesten alt, var verre før. Riktignok kunne norsk film i hvert eneste tiår by på en og annen film som hadde gjennomslag hos enten det store kinopublikummet, det lille filmkunstpublikummet eller kritikerne. På syttitallet eksemplifisert med filmer som Anja Breiens Hustruer, eller Pål Løkkebergs Exit, på åttitallet med Laila Mikkelsens Liten Ida, Nils Gaups Ofelas/Veiviseren, Ola Solums Orions Belte eller Oddvar Einarsons X. Og tidlig nittennittitall kunne oppvise gode filmer for den yngre garde, som Berit Nesheims Frida – Med hjertet i hånden eller Eva Isaksens Døden på Oslo S. Når det sene nittitallet innledes med filmer som Pål Sletaunes Budbringeren, en suksess både hos kritikere og et relativt stort kinopublikum (138 000), resulterer heller ikke dette umiddelbart i en strøm av nye gode filmer, eller i at regissøren straks fikk finansiering for å utvikle sitt talent videre. Det skjer ingen stor ny satsing på norsk film, snarere går antall nye filmer nedover igjen mot slutten av tiåret. Tidlig på totusentallet ble det knapt laget mer enn ti filmer per år, omtrent som på syttitallet altså.

Heftig og begeistret, Knut Erik Jensen 2001, Foto: Europafilm

 

Men derfra går det oppover. Lismoen ser på avviklingen av det statlige filmselskapet Norsk film AS som en spore til nyskaping innenfor filmbransjen. Nye selskaper reiste seg av ruinene og fagfolk startet sine egne selskaper som spesialiserte seg på studiovirksomhet, lyd og andre supportfunksjoner for bransjen. Mindre produksjonsselskaper fikk mulighet til å vokse seg større uten å bli overskygget av en statlig storebror. Det Lismoen legger mindre vekt på, er den bemerkelsesverdige suksessen til folkelige filmer som Knut Erik Jensens Heftig og begeistret (2002) og Petter Næss’ Elling (2001). Selv tror jeg at nettopp disse to filmenes suksess var med på å åpne mange øyne for at norsk film faktisk kunne være verd å satse på, både for politikere, private investorer og bransjen selv. Resultatet var uansett at årene videre framover ble en nesten uavbrutt vekstkurve for norsk film både omdømmemessig og i antall filmer. Lismoen skildrer godt hvordan folk utenfor Oslo oppdager at de også kan lage film, hvordan en del skuespillere får en slags stjernestatus, og at norsk films omdømme gradvis bedrer seg både her og utenfor landets grenser.

Det kan virke som om Lismoen ser på utviklingen innenfor norsk film gjennom totusentallet som et slags generasjonsopprør, men jeg er usikker på om det er tilfelle. Mange av de senere årenes filmsuksesser er det jo gamle ringrever, som filmprodusent John M. Jacobsen, som står bak. Jeg vil heller se norsk films relative suksess som en kombinasjon av mange faktorer: Politikeres grep, spesielt kulturminister Trond Giskes store økning av statlig produksjonsstøtte, men også opprettelsen av norsk filmfond og debatten som fulgte diverse omorganiseringer av støtteordningene, og den endelig fusjonen av fondet inn i et ganske departementsstyrt Norsk filminstitutt. Og selvsagt har filmskolen på Lillehammer hatt stor betydning, alt ting som Lismoen naturligvis nevner i boka.

Fluefangeren, Izer Aliu 2017. Foto: Europafilm

 

Dessuten har teknologien utviklet seg slik at avansert filmproduksjon er blitt langt billigere, og spesialeffekter enklere å utføre. En filmskaper kan komme et langt stykke på rent talent. Det enorme behovet for levende bilder til alle mulige former for digital filmdistribusjon har også utvidet markedet for film, og gjort det mulig for medarbeidere i bransjen å få en langt bedre utvikling og kontinuitet i sin karriere enn det som var mulig for tjue år siden. Dette gjelder ikke bare for dem som lager spillefilm, men også for dem som lager dokumentarer. Det er et marked der ute, som ikke alltid betaler like bra, men som så langt har gitt spillerom også for norsk film, et rom som ikke fantes for tjue år siden.

Men, vil norsk film fortsette å øke i kvalitet og omfang slik den har gjort de senere årene, eller ser vi slutten på kinofilmen og begynnelsen på dramaserien som det nye spennende formatet der visuell kunst får utvikle seg? Tiden vil vise, men Lismoen virker optimistisk når han i bokas avslutning gir ordet til litt annerledes filmskapere som Mariken Halle og Izer Aliu. De to har hver på sin måte gått egne veier, veier som for Halles del også går langt inn i formidlingen som følger selve produksjonsprosessen.

Kjetil Lismoens bok har undertittelen Generasjonen som gjenreiste norsk film, men har norsk film hatt en gullalder som kan gjenreises? Den beste tiden er nå og nye generasjoner må reise videre, forhåpentligvis ikke som hodeløse zombier.

Kjetil Lismoen:
Blant hodejegere og nazizombier
Oslo, tiden 2017, 180s.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon