Maskulin heimstaddikting

This is England. Foto: Arthaus

 

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Til å ligge i et øyrike med en formidabel kultureksport kan man kanskje si at det midtre England, The Midlands, har et slags imageproblem. For å bruke popmusikk som parameter: Industri- og havnebyene i nord har lange og stolte musikktradisjoner, fra The Beatles og Merseybeat til Joy Division, Madchester og Oasis. Sør-England har fostret verdens fremste musikkpresse, triphop, The Rolling Stones, grime og Depeche Mode.

Midlands største by, Birmingham (Storbritannias største etter London) kan briske seg med Duran Duran og Black Sabbath, men der bråbremser det. Ok, postpunk-ska-popperne The Specials er fra Coventry. Og for skams skyld: Det flate landskapet mellom Wales og Nordsjøen har prestert fortellere som Barbara Cartland, Alan Moore og, eh, William Shakespeare.

MEN: Shane Meadows, som vokste opp i den gamle kjøpstaden Uttoxeter (uttales Ju-toks-eter på standardengelsk) i innlandsfylket Staffordshire, midt i West Midlands, er den eneste filmskaperen fra Englands midtre tredjedel som er representert i dette nummeret av Z.

This is England. Foto: Arthaus

 

Født i 1972, ganske enkle kår, sjåførfar, fish&chipsselger-mor, ungdomsskoledropout, bokseklubb, skinhead, småkriminalitet. Opplevelser, erfaringer, historier og miljøer fra oppveksten i den vesle industribyen (bygg/anlegg, meieriprodukter, kjeks) danner grunnlaget for brorparten av Meadows’ filmografi.

Som 20-åring flyttet han til Nottingham der han fikk kortfilmene sine vist på en filmfestival satt i stand av vennene hans. En av dem var skuespilleren Paddy Considine. De traff hverandre på dramalinja på det ikke spesielt prestisjefulle Burton College i East Staffordshire. Ingen av dem tok eksamen, men et samarbeid var i gang.

Vi spoler til høsten 1997 og nevner bare så vidt Tony Blair, Spice Girls, britpop, Diana og sveisen til Richard Ashcroft i forbifarten.  Debuten Small Time fra året før hadde blitt hyllet for friskhet og realisme, samtidig som Varietys spådom om et langt liv i arthouse-kretser viste seg vel optimistisk. Det ekstremt lave budsjettet (60 000 kroner) vitnet om en effektiv og ihuga manusforfatter og regissør, og gjennombruddet 24/7 ble realisert, som så mange andre britiske filmer, ved hjelp av BBC og nasjonale lotteripenger.

24/7 hadde Bob Hoskins i hovedrollen som ildsjel og boksetrener, en fyr som gir småbyens ungdom noe å tro på. Den selvbiografiske historien fortelles i et rolig og selvsikkert tempo i svart/hvitt, temmelig langt fra den formeltrygge og godslige gruvearbeiderkomedien I blanke messingen som gikk opp på britiske kinoer to uker tidligere. Og trass i rotløse geezer-typer med treningsoveraller og Reeboks: Her var tilnærmet null krysningspunkter med Danny Boyles fargeglade og heseblesende Trainspotting fra året før. Den 25-årige, kraftige bygde ekskriminelle Meadows viste seg som mer av en humanist, som en viderefører av den sosiale samvittigheten til Loach og Leigh, riktignok i en mer stilisert form. En stil som av og til har noe litt flinkis-filmskolete over seg.

Once Upon a Time in the Midlands. Foto: Scanbox

 

Der 24/7 føles noe i nærheten av «tidløs» er Once Upon A Time In The Midlands (2002) mer et produkt av sin tid. Sterke farger, bombastisk mariachi-musikk, dumme kriminelle, en klokke som har gått i arv i generasjoner, bil som ødelegges med balltre og en smått overbærende skildring av bingo, vitner om en filmskaper som kjenner sin zeitgeist, sin Tarantino og sin Coen. Ja, kom nittitallet litt sent til Meadows og Midlands? Regissøren og manusforfatteren har imidlertid ikke forlatt sitt humanistiske heimstaddiktning-prosjekt. Her er varme skildringer av mennesker og miljø, Meadows viser virkelig sin kjærlighet og fascinasjon for den særbritiske boformen, med klin like georgianske murhus under en blå himmel så langt øyet kan se. I dag oppleves Once upon a Time … som en temperert og trivelig romantisk komedie, der Robert Carlyle og Rhys Ifans kjemper om den samme kvinnen med ulik intensitet. Sistnevnte spiller sin rolle betydelig mer inspirert og engasjert.

Med den beksvarte, vonde og sosialrealistiske thrilleren Dead Man’s Shoes (2004) kom Meadows tilbake i et mer uforsonlig auteur-spor. Den grimme hevnhistorien gjør noe urovekkende og banebrytende; den fremstiller ressurssvake, rusmisbrukende counsil estate-trygdemottakere på en nesten hatefull måte. Her er få eller ingen av sosialrealismens pekefingre mot samfunnet og strukturell urettferdighet.

Man rives med av regissørens beveggrunner, i to år hang han i et tilsvarende miljø og opplevde at en kompis ble drept, og ble fullstendig glemt umiddelbart etterpå. I filmen lar han Paddy Considine returnere til hjembyen i en gåtefull vendetta, som gjør livet surt (og kort) for folka han holder ansvarlig for drøye ting fra fortiden.

Dead Man’s Shoes. Foto: Arthaus

 

Dead Man’s Shoes ble rost av kritikere, fikk bred distribusjon og ble gjennombruddet til Paddy Considine som senere fikk roller i Hollywood-produksjoner som Cinderella Man (2005) og The Bourne Ultimatum (2007) og i de britiske Edgar Wright-suksessene Hot Fuzz (2007) og World’s End (2013). Den kjennes like fullt svakt forbigått, som en film som burde fått enda større gjennomslagskraft. Som en film man med største naturlighet lagde Hollywood-remake av, hovedrollen føles som noe for eksempel Brad Pitt kunne tenkt seg å spille.

Men det er This is England (2006) som er Shane Meadows’ mest kjente film. Her tar han tak i sin tid som skinhead under oppveksten, og historien er et betimelig korrektiv til Romper Stomper (1992) og American History X (1998) som skildrer rendyrkede naziskinheads gjøren og laden i henholdsvis Australia og California.

Noen utdrag fra artikkelforfatterens møte med en Jägermeister-fyllesjuk filmskaper under Berlinalen 2006 føles på sin plass. Bortsett fra det barberte hodet, Dr. Martens-skoene og rester av gamle selvlagde tatoveringer er det lite som minner om skinheadstil. Men:

«- Søstra mi hadde en kjæreste som var skinhead. Han var en fantastisk type, og vi fløy rundt og bølla akkurat som i filmen. Stilen til han og vennene var det kuleste jeg noen gang hadde sett. En tøff, hard, stolt stil. Han tok meg med til en gammel frisør som ga meg min første hodebarbering. Samme dag fikk jeg boots og Ben Sherman-skjorte. Frihetsfølelsen jeg fikk, glemmer jeg aldri.»

Skinheadkulturen er myteomspunnet. Mange tror at stilen, de barberte hodene, bombejakkene og Dr. Martens-støvlene automatisk gjør brukerne til nynazister. Det stemmer ikke. Inntil nå har ikke filmindustrien gjort mye for å endre på inntrykket.

This is England. Foto: Arthaus

 

«- Skinheads er et lett mål for tabloidene. I filmer som Romper Stomper, Lock Stock and Two Smoking Barrels og American History X fremstilles de som voldelige, høyrevridde og hjernedøde. Jeg fant ikke eneste film som fremstilte skinheads riktig,og jeg lette i USA, Asia og Europa. Bortsett fra en tysk dokumentar. Så jeg følte at det hvilte et stort ansvar på meg da jeg skulle lage This is England.

– Da jeg ble skinhead selv hang jeg sammen med en rasemessig sammensatt gjeng. Det er en tragedie at bevegelsen oppfattes som rasister. En av de viktigste enkeltkomponentene er svart musikk, og ikke glem at gode gamle Bob Marley haddeen periode som skinhead tidlig i karrieren. Men utgangspunktet er britisk arbeiderklasse som kom med en slags uniform som uttrykte at man er stolt over bakgrunnen sin. Et par jeans, et par boots og en ren skjorte, en stil alle har råd til.

Det eneste eksklusive ved skinhead er at man må komme fra arbeiderklassen og være stolt av det. Det begynte med at ungdom begynte å vanke på de svartes bluesklubber og tok til seg musikken. Deretter ble det en slags bevegelse.»

This is England. Foto: Arthaus

 

This is England kan beskrives som et stilbevisst og autentisk kostymedrama med hyppige nikk til skinhead-favoritten A Clockwork Orange. Midlands, denne gangen i Nottinghams forsteder brukes for å gi autentisitet til en historie som kunne skjedd hvor som helst, ja kanskje også når som helst? Coming of age-parabelen er ikke mindre aktuell i dag, med politisk og religiøs radikalisering av rotløse unge personer. Men filmen låner sine hovedtrekk fra Meadows’ egen bakgrunn.

Som en følge av Meadows-katalogens (også de som ikke nevnes her) stedbundethet og sterke selvbiografiske representasjoner, oppleves filmene særpreget mannlige. Unge menn i trøbbel er en fellesnevner, mens typen, formidlingen og graden av vanskelighetene varierer.

Klisjé, men ektefølt og realistisk i Meadows’ filmer: Fellesskap og varme og troen på menneskelig godhet viser seg gjerne å være veien ut av uføret. Bortsett fra i Dead Man’s Shoes, da. Den er ikke spesielt optimistisk i det hele tatt.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon