Fritz Lang og spionene

Spione, Fritz Lang, 1928 Spione, Fritz Lang, 1928

 

Fritz Lang er sentral i filmhistorien, og spesielt innen stumfilmen. Men hvor mange har egentlig sett hans kanskje mest vellykkede verk innen denne særegnede kunstformen?

 

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 2000 Bestill nummeret



Relatert

Hyllest til Emile Cohl og Hyllest til Georges Méliès

Z #2 1997: I 1954 ble Norman McLaren spurt om han ville gi en hyllest til disse to pionerene ved Second [...] | kun utdrag

Før fortellingen: Om Halfdan Nobel Roede og «Under Forvandlingens lov»

Z #3 1992: Den aller tidligste pionertiden i norsk filmproduksjon har fått et ufortjent dårlig rykte. En av [...] | kun utdrag

Om trappen, seilduken og Daumier i «Panserkrysseren Potemkin» – Noen refleksjoner omkring en klassiker

Z #2 1986: Enkelte filmer blir bestandig forbundet med en bestemt scene eller sekvens, som blir sett som [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Fristill kjønnsrollene!

Z #2 2007: I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.

Sangen forblir ikke den samme

Z #1 2015: Boom-ba-boom-pah! Bom-ba-boom-pah! Filmprismet Dirty Dancing (1987) spaltet The Ronettes-perlen «Be my baby» (1963) til et fargerikt spekter i berøringene film, rille og stift. Jeg ble aldri den samme. | kun utdrag

Filmestetikk og kjønnsidentitet

Z #3 1984: Filmen har gjennom hele sin historie vært et sterkt mannsdominert medium, og de rådende normer [...] | kun utdrag