Citizen Iversen om Professor Marston and the Wonder Women – 17. rapport fra Ottawa

 

Professor Marston and the Wonder Woman. Angela Robinson 2017 Professor Marston and the Wonder Women. Angela Robinson 2017

 

Den utrolige historien om professor Marston, mannen bak tegneserieheltinnen Wonder Woman.

Noen filmer har en sjarm som overstråler eventuell mangel på psykologisk dybde og stilistisk originalitet. Noen filmer forteller en historie som er så fantastisk at det er vanskelig å tro at den er basert på virkelige hendelser og mennesker som ikke er funnet opp. Angela Robinsons Professor Marston and the Wonder Women er en slik film. Jeg har heller ikke sett en amerikansk film leke med overskridende seksualitet og uvanlige samlivseksperimenter på en så selvfølgelig, finstemt og sjarmerende måte siden Steven Shainbergs Secretary i 2002.

Professor Marston and the Wonder Women er en typisk moderne amerikansk independent-produksjon, laget med relativt små midler og utenfor vanlig studiosammenheng. Sammenlignet med enhver norsk film er det vanskelig å se det virkelig uavhengige ved filmen. Robinsons film er velmodulert og veltemperert. Til tross for sitt tema er det en bemerkelsesverdig søt og ufarlig film. Det er kanskje noe av dens sjarm. Den er rett og slett koselig. En feelgood-film som ikke stryker oss mothårs mange ganger. Dermed har den mindre fortellermessig kraft enn for eksempel Secretary, som har ubehagelige og vanskelige øyeblikk, men den har samtidig noen viktige temaer som den ønsker å formidle. Og historien om professor Marston og hans to kvinnelige partnere er så fantastisk at det er vanskelig ikke å gi seg hen i kinosalen. Virkeligheten er imidlertid enda mer utrolig.

Professor Marston and the Wonder Woman. Angela Robinson 2017 Professor Marston and the Wonder Women. Angela Robinson 2017

 

Angela Robinson arbeidet med dette filmprosjektet i mange år. Det forteller mye om amerikansk film i dag at det var så vanskelig å produsere denne kosefilmen, og at det tok åtte år å realisere prosjektet. Det er også talende at den i en amerikansk sammenheng oppleves som så annerledes og nesten litt kontroversiell. Amerikansk independent-film er så mangt, men ofte er budsjettene skyhøye sammenlignet med vanlige nordiske filmer, og de kunstneriske ambisjonene er ikke alltid de aller høyeste. Skuespillerne er dessuten ofte etablerte nesten-stjerner på den store internasjonale filmhimmelen.

Bare ved å framstille mennesker som tenker og handler annerledes enn folk flest, bidrar imidlertid disse filmene til å skape et viktig alternativ til de mange hyperkommersielle eksplosjonskåte actionfilmene eller tamme superheltfilmene som ellers dominerer kinolerretene og streaming-tjenestene i dag. Professor Marston and the Wonder Women har under sin bittersøte og vakre overflate en historie om jakten på å skape en ny verden, gjennom nye kvinnebilder og gjennom en seksuell utopi hinsides den vanlige heteroseksuelle tosomheten.

For at denne filmen skulle kunne bli laget var det imidlertid to ting som måtte skje. To ting som var helt uavhengig av Angela Robinsons arbeid med å realisere filmen. I 2014 publiserte Jill Lepore bestselgeren The Secret History of Wonder Woman. Dette er ikke bare historien om bakgrunnen og opprinnelsen til superheltfiguren og dens skaper, psykologiprofessoren William Moulton Marston, men også historien om en mann som mente at kvinner skulle regjere og lede verden. Kvinner var sterkere enn menn, og fortjente å ha makten, både i politikken og i soverommet.

Professor Marston and the Wonder Woman. Angela Robinson 2017 Professor Marston and the Wonder Women. Angela Robinson 2017

 

Marston skapte tegneseriefiguren Wonder Woman i 1941 som en måte å spre sine radikale idéer på. Samtidig levde han et høyst utradisjonelt, og for mange sjokkerende, samliv med sin hustru Elizabeth Holloway Marston, og elskerinnen Olive Byrne under samme tak. Lepores fascinerende skildring legger stor vekt på forbindelsene til kvinnebevegelsen i England og USA, og hun skildrer en tid og noen liv som er så enestående at man av og til nesten mister pusten. Det er en bok som kan anbefales, full av overraskelser og hakeslepp som den er.

Lepores bok om Marston, Holloway og Byrne ble en bestselger i USA, og kan anbefales som sengelektyre i de tusen hjem, men samtidig hadde Marvel Studios endelig bestemt seg for å satse på en storfilm om den kvinnelige superhelten. Patty Jenkins’ film Wonder Woman ble årets store sommerhit, også i Norge, og er utvilsomt den beste superheltfilmen på mange år. I det hele tatt å hente fram Wonder Woman, og gi en kvinnelig regissør muligheten til å leke med de store guttas budsjetter, må ha vært en inspirasjon også for Angela Robinson, selv om hennes film er i en helt annen divisjon når det gjelder budsjett, markedsføring og virak. Jenkins’ Wonder Woman ga utvilsomt drahjelp til Professor Marston and the Wonder Women. Selv om superheltfilmen ikke var avgjørende for å produsere Robinsons film, bidro den likevel til å gi blest og oppmerksomhet om en film som er helt annerledes.

Som oftest med slike filmer som baserer seg på virkeligheten, er imidlertid Professor Marston and the Wonder Women mer en fantasi løselig basert på virkelige personer enn noen egentlig filmbiografi. Det er en lesbisk eventyrfortelling, uten virkelighetens mange kompliserte sammenhenger, og filmen fikk da også mye kritikk etter premieren i USA. Tegneserieentusiaster kunne arrestere Robinson og peke på mange feil i hennes skildring av opprinnelsen til tegneseriefiguren Wonder Woman. Og de som hadde lest Lepores bok kritiserte også filmen for sine forenklinger og sine omskrivninger. Passer ikke «Historien» til den historien man vil fortelle, da skriver man den jo gjerne om.

Professor Marston and the Wonder Woman. Angela Robinson 2017 Professor Marston and the Wonder Women. Angela Robinson 2017

 

For de filminteresserte er det litt trist at ingen av Marstons kontakter med Hollywood fant veien inn i Robinsons film. Dessuten er det en pussig detalj at den kontroversielle psykologen Marston startet sin karriere i skyggen av den tyske filosofen og psykologen Hugo Münsterberg, i dag mest kjent som en av de første filmteoretikerne og forfatteren bak den innflytelsesrike studien The Photoplay: A Psychological Study fra 1916.

William Moulton Marston startet sin virkelige karriere ved Harvard, der han assisterte Münsterberg, og skulle senere, da karrieren dalte dramatisk, interessere seg for populærkultur. Først film og så tegneserier. Før det ble han imidlertid verdenskjent som mannen som oppfant den første løgndetektoren. Det gir en ekstra dimensjon til Wonder Woman og hennes «lasso of truth» å vite dette. Münsterberg dukker da også opp i Wonder Womans tegneserieverden, forkledd som den onde Dr. Psycho!

Allerede som student hadde Marston interessert seg for film. Han skrev sitt første filmmanus i 1913 for Biograph, og Love in an Apartment Hotel ble regissert av ingen ringere enn D. W. Griffith. Samtidig skrev Marston også manus til The Thief, som ble regissert av Alice Guy Blaché for selskapet Solax. Blaché regnes i dag som den aller første kvinnelige filmregissøren. Hun arbeidet opprinnelig som sekretær for Leon Gaumont i Paris, og ble en av Gaumonts viktigste filmregissører i de aller første pionerårene. I 1907 giftet hun seg med Herbert Blaché, som drev Gaumonts kontor i USA, og flyttet til New Jersey der hun gjenopptok arbeidet som manusforfatter, produsent og regissør. Først for Gaumont, men senere for sitt eget selskap Solax. Det er en av de mange fascinerende tilfeldighetene i Marstons liv at han skrev manus for Blaché, og at han senere skulle bli en glødende feminist.

Professor Marston and the Wonder Woman. Angela Robinson 2017 Professor Marston and the Wonder Women. Angela Robinson 2017

 

Angela Robinsons film fokuserer først og fremst på det samlivseksperimentet Marston innledet. I Professor Marston and the Wonder Women skildres en erotisk trekant i ordets virkelige betydning. Marston elsket både Holloway og Byrne, og de to kvinnene elsket også hverandre. Dette gir filmen en utopisk karakter, og tar noe av brodden av en ellers søt, men litt uggen mannlig drøm om å ha et eget harem, men virkeligheten var trolig veldig annerledes. Det meste i Robinsons film avviker fra den virkelige historien om Marston, i hvert fall slik Jill Lepore og andre har framstilt den.

I filmen ender hustruen Holloway opp som underbetalt sekretær, fordi mulighetene for kvinner til å ha akademiske karrierer var så små, og det stemte nok, men i virkeligheten var Holloway en vellykket og godt betalt redaktør, som ikke minst betalte alle regningene mens Marston ble sparket fra den ene akademiske jobben etter den andre. I filmen framstilles deres liv som mer dramatisk enn det egentlig var. Det faktum at Holloway og Byrne fortsatte å leve sammen etter at Marston døde er blitt tolket på mange måter. Robinson velger sin versjon, og det fungerer bra, men det er trolig lite hold i det eventyret hun skildrer.

William Moulton Marston fikk sparken fra alle universitetene han jobbet ved. Ikke fordi man fikk vite om hans erotiske trekant og hans uvanlige samliv med to kvinner i samme hus, men først og fremst fordi han var lite egnet til møysommelige eksperimenter og forsiktige konklusjoner. Psykologi som fag var i rivende utvikling i USA, og Marston gikk alltid for langt. Han trakk alltid slutninger for tidlig. Han sensasjonaliserte sine «funn», og fant på den ene historien etter den andre for å framheve seg selv. Han ble mer og mer en bløffmaker, som solgte sin pop-psykologi til alle som ville ha den. Reklamebransjen er et sted, Hollywood et annet.

Professor Marston and the Wonder Woman. Angela Robinson 2017 Professor Marston and the Wonder Women. Angela Robinson 2017

 

Professor Marston and the Wonder Women har heller ikke plass til Marstons andre flørt med filmbransjen. I begynnelsen av 1910-tallet hadde USA ennå ikke vunnet verdensmarkedet, og amerikanske produksjonsselskap som Biograph og Solax var opptatt med egne interne kriger om patenter. Hollywood eksisterte ikke ennå. Alice Guy Blachés selskap Solax holdt til i Fort Lee i New Jersey, ikke så langt fra New York. På slutten av 1920-tallet var alt imidlertid annerledes. Hollywood var for lengst blitt et symbol for den amerikanske filmens jerngrep over verdensmarkedet. Samtidig sto filmbransjen overfor sin hittil største utfordring: lydfilmen. Kanskje en tidligere psykologiprofessor kunne hjelpe?

Sommeren 1928 satte Universals legendariske studiosjef Carl Laemmle inn en annonse i Saturday Evening Post. Han pekte på at filmen hadde vokst opp, blitt et mer modent og raffinert medium, men kunnskapen om hvordan publikum reagerte på ulike fortellergrep, eller på lyd, var liten, så man trengte en «mental showman», som han skrev, som kunne hjelpe Hollywood til å forstå sitt håndverk. Marston meldte seg til tjeneste.

Marston og familien trengte penger. Selv om Holloway hadde en lysende karriere som redaktør for tidsskrifter og bøker var husholdningsbudsjettet trangt. Hun var eneforsørger for et stort hushold. Marston fikk ikke noen jobber ved universiteter lenger. Han hadde gjort seg umulig, skaffet seg fiender, og var i utakt med hvordan psykologien utviklet seg som akademisk disiplin. Dessuten var hustruen gravid, og elskerinnen skulle snart følge etter.

Professor Marston and the Wonder Woman. Angela Robinson 2017 Professor Marston and the Wonder Women. Angela Robinson 2017

 

Oppholdet Marston og hans to kvinner hadde i Hollywood ble ikke langvarig, men Marston satte sitt preg på filmbyen en kort periode. Ved Universal fikk han tittelen «Director of Public Service Bureau». Først og fremst utførte han en rekke spektakulære eksperimenter, en blanding av pop-psykologi og PR, for å finne ut hvordan tilskuere reagerte på følelsesmessige elementer i filmer. Først og fremst ønsket Marston å eksperimentere på kvinner. I forbindelse med premieren på Paul Lenis The Man Who Laughs, Universals første lydfilm, utførte Marston eksperimenter for å finne ut hvorfor kvinner elsket stygge menn. I 1929 viste han William Wylers The Love Trap for tusen studenter. Filmen ble vist uten den «lykkelige» slutten. Marston ville vite hvordan publikum reagerte på en ulykkelig slutt.

Sammen med en venn skrev Marston boken The Art of Sound Pictures i 1929, som blant annet var en guide til hvordan en filmskaper skulle unngå sensur, og Marston ble først og fremst en ekspert på å få Universals filmer gjennom Hollywoods eget selvsensurorgan. Bransjeorganisasjonen Motion Picture Producers and Distributors of America hadde for lengst ansatt den korrupte politikeren Will Hays som Hollywoods sensor, men dette var før den såkalte produksjonskoden mer rigid regulerte innholdet i Hollywoods filmer. Ved Universal arbeidet Marston på produksjonen av Harry A. Pollards Show Boat i 1929, fikk Lewis Milestones All Quiet on the Western Front gjennom Hollywoods selvsensur i 1930, og spilte en ikke ubetydelig rolle da Universal begynte å satse på skrekkfilm.

Det var Carl Laemmles sønn, som tok over Universal, som var interessert i grøss og gru. Carl Laemmle jr. satte i gang en storstilt satsning på grøssere, og Marston hjalp til da filmer som Frankenstein (James Whale, 1931) og Dracula (Todd Browning, 1931) ble laget. Han var også viktig i forbindelse med forarbeidet til The Invisible Man (James Whale, 1933). Grøsseren ble Marstons spesialitet, og han jobbet også for Paramount under produksjonen av Dr. Jekyll and Mr. Hyde (Rouben Mamoulian, 1931). Marstons oppgave var å teste publikum. Han målte tilskuerreaksjoner gjennom å måle blodtrykket, akkurat som i hans versjon av løgndetektoren, mens et testpublikum så klipp fra filmen. Det er synd at ikke noe av dette fant veien inn i Angela Robinsons Professor Marston and the Wonder Women.

Professor Marston and the Wonder Woman. Angela Robinson 2017 Professor Marston and the Wonder Women. Angela Robinson 2017

 

Marstons karriere i Hollywood ble ikke langvarig. Han fikk ingen langtidskontrakt. Han og familien flyttet tilbake til østkysten, og fortsatte som før. Hustruen Holloway var den som forsørget storfamilien, Olive Byrne tok hånd om hennes egne og Holloways barn, og Marston prøvde seg på alt mulig som kunne bringe inn noen ekstra dollar. Det var gjennom Olives bror Jack, som publiserte både tegneserier og kiosklitteratur, at Marston fikk ideen om å lage en kvinnelig motsvarighet til Superman og Batman. I februar 1941 sendte han inn sin første idé til legendariske Charlie Gaines i DC Comics, og Wonder Woman fikk sin premiere senhøsten 1941 i bladet All-Star Comics. Nok en gang opplevde Marston, for en kort tid, framgang og økonomisk suksess.

Angela Robinsons film Professor Marston and the Wonder Women åpner med bilder av glade amerikanere ved bokbålet. Det de brenner er tegneserier. USA opplevde en moralsk panikk i slutten av 1940-årene, og begynnelsen av 1950-årene, som endte med at tegneseriebransjen imiterte filmbransjen, for å unngå at bokbålene fortsatte. I 1954 etablerte bransjeorganisasjonen The Comics Magazine Association sin Comics Code Authority, et selvsensurorgan som var inspirert av Hollywoods produksjonskode og The Production Code Administration. Da tegneseriebransjen følte at de måtte rydde opp i sin egen bakgård, for å sikre at tegneserier ikke ble forbudt, hadde professor Marston allerede vært død i mange år, men Wonder Woman ble et offer for denne moralske panikken. Hun mistet til og med sine superkrefter. Først på 1970-tallet tok feministene Wonder Woman fram igjen, og denne superhelten ble et symbol for den amerikanske kvinnebevegelsen i USA. Dette er bakteppet for historien om et uvanlig samlivseksperiment.

Selv om Angela Robinsons film Professor Marston and the Wonder Women åpenbart tar seg større friheter med virkelighetens personer og deres liv enn det som er vanlig, er filmen vel verd å se. Det er et viktig tilskudd til en amerikansk filmkultur som synes å bli stadig mer sedat og uvillig til å utfordre sine tilskuere. Robinsons film har mer sprengkraft i seg enn man tror. Sett fra Norge er dette kanskje bare kos, men fra Nord-Amerika er dette ikke bare en fascinerende historie og en film om uvanlige samlivseksperimenter og seksuelle utopier, men også en film som våger å utfordre noen av de mest rotfestede idéene om seksualitet og samliv. Det gjør den viktig. Om filmen også kan bringe noen av sine tilskuere til å undersøke mer om hvordan Wonder Woman ble til, hvordan hun har sine røtter i kvinnebevegelsens tidligste år, og er inspirert av kvinnesaksforkjempere som Margaret Sanger, så er jo det en strålende bonus.



Din kommentar


Relatert

Begjærets dunkle mål: Moonlight

Blogg: Forbudt kjærlighet i måneskinn. En ung, forvirret mann på identitetssøken, i møte med omsorgssvikt og banal ondskap. Glimt av havet, bølgenes pulserende kraft som kan oppsluke sorg eller frigjøre begjær. Slike inntrykk sitter man igjen med etter den skjellsettende filmatiske opplevelsen som er Moonlight.

Afroamerikansk film fra Jesus til Beyoncé

Blogg: Helgen 7. og 8. oktober er Z medarrangør for et seminar om afroamerikansk film i Filmens hus i Oslo. Som forelesere har vi blant annet invitert Jaqueline Stewart og Mia Mask, to av verdens ledende eksperter på området. Her er en liten guide til seminaret og den afroamerikanske filmen.

(In)dependent?

Z #4 2005: “There’s a bunch of people that don’t think I’m a good filmmaker, just fucking hate my [...]


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Norsk skrekkfilm og jakten på varemerket

Z #1 2016: Har norsk skrekkfilm en egen identitet? | kun utdrag

«Hannah og hennes søstre»: Komedie og kammerspil på Manhattan

Z #5 1986: Woody Allens humor og menneskelighet står høyt i kurs både hos kritikere og publikum. For tiden [...] | kun utdrag

Eit alvorsord med David – intervju med David Reiss-Andersen

Z #3 2007: Etter mange år som produsent, har David Reiss-Andersen debutert som kortfilmregissør. Og det er [...] | kun utdrag