Afroamerikansk film som motstandsdiskurs

Daughters of the Dust, Julie Dash 1991 Daughters of the Dust, Julie Dash 1991

 

Ukas Z-blogger deler av sin kunnskap fra filmklubbforbundet og Z’s seminar om afroamerikansk film i Filmens hus 7. og 8. oktober.

Rasisme og segregering tar mange former, og den amerikanske mainstreamfilmens prioritering av hvite menn har vært en av mange segregeringsmekanismer. I den grad afroamerikanere har fått sine bilder, og ikke vært totalt visket vekk, har de ofte blitt fremstilt på ekstremt stereotype måter, ikke veldig levende (James A. Sead, i White Screens/Black Images: Hollywood from the Dark Side (1994), peker på hvordan svarte, og særlig den svarte kvinnen, ofte har blitt fremstilt som statiske mennesker uten evne til å forandre seg). Årets filmseminar på Filmens hus, med fokus på afroamerikansk film, synliggjorde filmer og initiativ som har forsøkt å forbedre fremstillingen og uttrykksvilkårene for afroamerikanere.

I den dominerende filmen har afroamerikanere ofte vært fraværende, hatt marginale roller, eller blitt fanget av et kamera som ikke evner å se deres menneskelige integritet. Birth of a Nation (Griffith, 1916) står fortsatt, med sin paradoksale status som et motbydelig mesterverk, som et høyttravende symbol på den klassiske Hollywood-filmens ekskluderende mesterlighet. Denne perfeksjonistiske rasisten, som fremstiller afroamerikaneren som et vilt beist og fronter Ku Klux Klan som helter, la grunnlaget for stilistiske konvensjoner som kultiverte «illusjonen» av et sammenhengende fiksjonsunivers, en involverende dramatikk («the suspension of disbelief»), og et perspektiv som unngikk å stille spørsmål til sitt eget verdisyn. Den «svarte kroppen» har hatt en symbolsk verdi i et narrativt-ideologisk system, og ikke så ofte vært betraktet som et verdifullt menneske i sin egen rett.

Det er i lys av denne urettferdigheten, denne moralske katastrofen, at det er viktig å snakke om en «motstandsdiskurs» – «a discourse of resistance». Foredragsholderen Mia Mask kom med dette begrepet i en av sine to foredrag på seminaret. Mask, som er professor i filmvitenskap, har forsket på afroamerikansk film og er blant annet kjent for å ha skrevet boka Divas on Screen: Black Women in American Film (2009). Seminarets andre hovedgjest var Jacqueline Stewart, som også har forsket på afroamerikansk filmhistorie, samt sammenhengen mellom rasepolitikk og filmbevaring. Hun er blant annet kjent for boka Migrating to the Movies: Cinema and Black Urban Modernity (2005), og har vært en viktig medvirker til DVD/Blu-ray-utgivelsen Pioneers of African American Cinema (2016). Både Mask og Stewart leverte glimrende og inspirerende foredrag som pekte på varierte filmatiske strategier, former og initiativ fra afroamerikanske filmskapere som har forsøkt å reparere de stereotypiske og fraværende bildene av svarte kropper.

The Blood of Jesus

The Blood of Jesus, Spencer Williams 1941 The Blood of Jesus, Spencer Williams 1941

 

Seminaret åpnet med et foredrag om filmskaperen Spencer Williams og hans sprudlende The Blood of Jesus (1941) – en skøyeraktig moralfortelling der en ung, from og døpt afroamerikansk kvinne fristes av det djevelske storbylivet. Stewart gjorde et poeng ut av hvordan filmen – «really, really, really low-budget» – både anerkjente og avfeide mainstreamfilmens konvensjoner i sine visuelle og redigeringsmessige løsninger. Scenene bærer preg av velkjente komposisjonsregler for å skape sammenheng i tid og rom (kontinuitetsprinsippet), men bryter også med flere av disse i sin «promiskuøse» og delvis «absurdistiske» sammenblanding av semi-dokumentarisk realisme og mer abstrakte, figurative representasjonsformer.

Stewart viste særlig til hvordan The Blood of Jesus brøt med kontinuitetsprinsipper – gjennom romlig fragmentering, kunstige montasjekonstruksjoner, lyd ute av synk, og ufokuserte, «Brakhage-aktige» abstraksjoner av avbildede objekter – for å føre de realistiske bildene inn i et åndelig rom og det Stewart prøvende kalte en «bluesestetikk». Noen av disse «regelbruddene» (violations) var nok, som hun presiserte, tekniske feil, resultat av budsjettmessige begrensninger – feil som (det tiltenkte afroamerikanske) publikummet selv på 40-tallet kunne le av. Spørsmålet er likevel om vi skal betrakte disse feilene som uønskede forstyrrelser eller som elskverdige elementer (intenderte eller ikke) i en yppig «motstandsdiskurs»? Kanskje noe midt imellom? The Blood of Jesus og lignende lavbudsjettsfilmer av Spencer Williams søkte ikke nødvendigvis en industriell perfeksjonisme og sømløshet selv om de skulle låne mange av mainstreamfilmens konvensjoner. Det ligger en motstandskraft og livsvitalitet i å kultivere frem et filmatisk rom med større plass for det upolerte og uperfeksjonerte.

The Blood of Jesus var en stor publikumssuksess. Stewart kalte filmen «the negro blockbuster». Og i den forbindelse kom foreleseren med et nokså overraskende perspektiv, som fikk den politiske korrektheten til å skjelve i buksene: at oppløsningen av segregeringen, og «the social progress of intergration», førte til at mange mistet et bestemt sosialt fellesskap. Stewart presiserte at afroamerikanere, i tiden da The Blood of Jesus markerte seg, hadde større frihet i «forestillingsverdenene» («the imaginary realms») enn i sitt fysiske, politiske mulighetsfelt. Og filmer som The Blood of Jesus – som var laget for et afroamerikansk publikum – skapte et fellesskap for dem som i så mange offentlige sammenhenger ble ekskluderte. Et fellesskap som, ifølge Stewart, mange mennesker kan ha et nostalgisk forhold til den dag i dag.

Humor

Foxy Brown, John Hill 1974 Foxy Brown, John Hill 1974

 

En viktig del av suksessen (og det kritiske potensialet) til The Blood of Jesus, var humorelementet. Stewart hevdet at humoren, og det at filmen evnet å få publikum til å le av seg selv, var viktige for å skape en følelses av fellesskap – «a sense of community». Humor kan også være et viktig element av andre grunner. Stewart foreslo at enkelte andre «race movies» (et tvetydig begrep, som gjerne sikter til at en film hadde et afroamerikansk produksjonsselskap, crew, og/eller publikum, og som skilte seg fra Hollywood-systemet og dets karikerende fremstillinger), slik som filmene til Oscar Micheaux, oftere ble sensurert og klippet nettopp fordi de var mer tydelige, alvorlige og melodramatiske i sin sosiale problematisering.

Betydningen av humor ble tydeliggjort i Mia Masks foredrag «Reflections on Dark Humor: Reading Racial Parody in Foxy Brown, Hollywood Shuffle and Bamboozled” – og i det underholdende foredraget om tv-serien Atlanta (2016-) av Jon Inge Faldalen – begge skapte en interessant bro til forrige filmfaglige seminar, som dreide seg om humor). Det var nettopp her hun brukte ordet «motstandsdiskurs», for å tematisere parodier som problematiserte afroamerikanske stereotyper og fenomenet «tokenism» – det å inkludere en eller et fåtall fra en minoritetsgruppe for å fremstå inkluderende, og som Mask knyttet til at en skuespiller, slik som Eddy Murphy, blir modellen, idealet, som nærmest alle andre afroamerikanere skuespillere måles opp mot.

Mask gikk inn på den samme problematikken i et foredrag om Get Out (Jordan Peele, 2017), med den billedlige tittelen «Get(ting) Out of the American Horror Story». Her pekte hun på hvordan filmen har et refleksivt forhold til skrekkfilmens konvensjoner og kan ses som en kritikk av sjangerens inkludering og ekskludering av «den svarte kroppen» (et forhold hun knyttet til Julia Kristevas idé om «the abject», slik hun utvikler det i boka The Power of Horror).

Get Out, Jordan Peele 2017. Get Out, Jordan Peele 2017.

 

Den underrepresenterte svarte kroppen er ikke bare et spørsmål om afroamerikanske karakterer og deres ofte marginale rolle i en films diegetiske univers, men om teknisk-estetiske forhold. Som denne videoen (https://www.youtube.com/watch?v=d16LNHIEJzs) har satt søkelys på, og som Jacqueline Stewart kom inn på i sitt foredrag om filmen Daughters of the Dust (Julie Dash, 1991), har filmteknologien prioritert lysere hud – og hvit hud har ofte blitt definert som «normalen». I Julie Dash’ stemningsfulle og lyriske film, som er skutt med naturlig lys – og som er den første langfilmen, hevdet Stewart, regissert av en svart kvinne som også fikk vid distribusjon – unngikk man å filme med Kodak på grunn av dens manglende evne til å fange opp svart hud på en god måte.

I Get Out kommer den svarte kroppen i sentrum, blir en hovedperson, og figurerer som en mangesidig og handlekraftig tilstedeværelse så vel som et offer for utnyttelse og «kommodifisering» – Stewart knyttet filmens filmhistoriske og populærkulturelle resonans til en tendens som har røtter til slavetidens rasisme, der den svarte kroppen har blitt gjort til eiendom, noe eiet og utnyttet til forskjellige formål av hvite. Mask refererte til Critical Race Theory (og boka Critical Race Theory: The Key Writings That Formed the Movement fra 1995) og den innflytelsesrike tenkeren W. E. B. Du Bois, og hans begrep «double consciousness», for å peke på hvordan filmen bryter med stereotypier og mer eller mindre subtile former for rasisme. Hovedpersonen i Get Out, Chris, er fra starten av en karakter ufrivillig preget av de andres fordomsfulle blikk, og har ingen mulighet til å komme seg ut av denne virkeligheten. Han blir stadig, selv av sin egen kjæreste, tvunget til å se seg selv i lys av de andres dømmende eller usikre blikk. Han blir rasismens «eiendom». Mask foreslo at filmen «recasts the house of horror», og lar det hvite, privilegerte familiehjemmet bli en metafor på en større maktstruktur vi må komme oss ut av.

For en gangs skyld fremstår den svarte kroppen som den mest menneskelige, uutgrunnelige, vakreste og foranderlige i hele verden. Get Out finner et godt øye for dette bestemte ansiktet, denne bestemte kroppen – fra de første overkroppsbildene av Chris som pusser tenna fremstår han som et menneske med integritet og ikke bare som en integrert del av en historie. De hvithudede karakterene fremstår som de kamuflerte, konsumerende romvesena i John Carpenters They Live (1988).

The L. A. Rebellion

Killer of Sheep, Charles Burnett, 1977 Killer of Sheep, Charles Burnett, 1977

 

Jacqueline Stewarts foredrag om The L.A. Rebellion satte søkelys på en svært viktig bevegelse, der flere afroamerikanske studenter ved UCLA i Chicago, fra slutten av 1960-tallet, initierte en mer menneskeliggjørende filmatisk portrettering av afroamerikanske liv. I dette foredraget gikk perspektivet vekk fra komiske og kritiske bearbeidinger av populærfilmens klisjeer og konvensjoner, og over til mer eksperimentelle utforskninger av virkelighetsskildringer og erfaringsuttrykk.

Filmer som Killer of Sheep (Charles Burnett, 1977), Rain (Melvonna Ballenger, 1978), I and I: An African Allegory (Ben Caldwell, 1979), Your Children Come Back to You (Alile Sharon Larkin, 1979), Ashes and Embers (Haile Gerima, 1981) og Illusions (Julie Dash, 1982) ble nevnt som eksempler på filmer som utvidet rammene for hva som kunne tematiseres i film og hvordan man kunne komponere filmer ut i fra ukonvensjonelle tankemåter. Inspirert av Den Tredje Filmen (Third Cinema) som vokste ut av Latin-Amerika, var det snakk om å «snakke sannhet til makta» («speaking truth to power»), og «frigjøre bildet» fra standardfilmens imperialistiske konvensjoner.

I en introduksjon til formidlingsprosjektet «L.A. Rebellion: Creating a New Black Cinema» (som blant annet består av en DVD-samling og en bok), skriver Jan-Christopher Horak dette om filmene: «What made them a discovery worth putting back onto the historical map was their youthful exuberance; their utopian vision of a better society; their sensitivity to children and gender issues; their willingness to question any and all received wisdom; their identification with all the young liberation movements in the Third World; and their expression of Black pride and dignity».

Daughters of the Dust, Julie Dash 1991 Daughters of the Dust, Julie Dash 1991

 

Elyseo J. Taylor, som underviste ved UCLA, var en viktig figur i The L.A. Rebellion. I et brev til det som da ble kalt The Department of Theater Arts (som Stewart viste utdrag fra), antyder han noe om filmens potensial som en dokumenterende og oppildnende kraft til sosial forandring. Som et eksempel på hvilke spørsmål det er verdt å stille til filmer, skriver han: «What are the fields of value embodied, reflected and resisted in the films?» Denne forståelsen av film som en motstandsdiskurs som handler om å stille spørsmål til etablerte filmformers verdigrunnlag og ideologiske implikasjoner, og søke nye former, fikk et ekko i Stewarts beskrivelse av I and I: An African Allegory som en film som «demonstrerer psykiske erfaringer» («demonstrate psychic experiences»). Lyriske dobbelteksponeringer, som viser oss et ansikt lagt over et øde bylandskap, problematiserer det diegetiske og offentlige rommet vi ser i bildene, vektlegger det som et relativt opplevelsesfelt – som i The Blood of Jesus, kan bruddet med illusjonismens estetikk ses som et menneskeliggjørende grep, som påminner oss om de erfaringene så mange bilder, i sin segregerende mesterlighet, ekskluderer og nøytraliserer.

 



Din kommentar


Relatert

Afroamerikansk film fra Jesus til Beyoncé

Blogg: Helgen 7. og 8. oktober er Z medarrangør for et seminar om afroamerikansk film i Filmens hus i Oslo. Som forelesere har vi blant annet invitert Jaqueline Stewart og Mia Mask, to av verdens ledende eksperter på området. Her er en liten guide til seminaret og den afroamerikanske filmen.

Digitalt på Oslo filmfestival

Blogg: I filmen Side by Side forsøker skuespilleren Keanu Reeves og regissør Christopher Kenneally å finne ut hva den amerikanske filmbransjen mener om fordeler og ulemper ved analoge og digitale filmformater.

Robin Hood – Rettferdighet på pilspissen

Blogg: Cinematekene i Norge viser i disse dager The Adventures of Robin Hood. I ukens blogg ser Zs skribent på fremstillingen av denne figuren gjennom filmhistorien. Stadig med spørsmålet om hva som er rettferdig.


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Film, barn, filminstituttet

Z #2 1995: Det norske filminstituttet har et spesielt ansvar for barn og unge og film, et ansvar som blir [...] | kun utdrag

Werner Herzog i virkelighetens grenseland

Z #2 2010: Werner Herzogs blendende vakre The Wild Blue Yonder kan hjelpe oss å finne vår tids grenseoppgang mellom fiksjon og dokumentar. | kun utdrag

«Not a Love Story» – filmen om skammens industri

Z #4 1983: På det amerikanske videokassettmarkedet står distribusjon av pornografisk/seriøs film i [...] | kun utdrag