Tom of Finland

Tom of Finland. Foto: Another World Entertainment Tom of Finland. Foto: Another World Entertainment

 

Denne uka arrangeres Oslo Fusion International Film Festival på Cinemateket i Oslo, og et av høydepunktene er Tom of Finland (Karukoski, 2017), historien om den finske tegneren som ble et ikon med sine homoerotiske tegninger.

Tom og kameraten Doug sitter på en benk i et forværelse og venter. Stemningen er spent. Er det et avhør eller en dom de venter på? Så begynner de å snakke om en kåt kanin på avveie, og vi aner at det ikke er livet det står om.

Dette er anslaget til filmen om Tom of Finland, eller Touko Laaksonen som han egentlig het. Mannen som virkelig fikk homoerotisk kunst ut av skapet med sine smilende muskuløse menn i uniformer og lærjakker, og alltid med en stiv en i buksa. – Kukken min er sjefen, er en av replikkene Tom fyrer av i løpet av filmen. Den bestemmer om det er en god tegning eller ikke. Tom skaper også sitt ideal i figuren Kake, som går igjen flere steder i filmen som et tegn på at han gjør det rette i fortsette å tegne. Selv om Toms menn alltid fremstår smilende og fornøyde, så var ikke livet hans alltid en dans på roser. Etter å ha tjenestegjort i den finske fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen (en fortsettelse av vinterkrigen), flytter han inn hos søsteren i Helsinki. Homofili var som alle andre steder forbudt i Finland i 1940-årene, og han måtte skjule sin legning. Politiet jaktet i byens parker på menn som hadde sex med menn, og det er der Tom treffer Nipa for første gang, mannen han var sammen med i 28 år til Nipa døde i 1981. Nipa blir arrestert og banket av politiet, men deres veier krysses igjen når Nipa noen år senere leier et rom hos Toms søster.

Tom of Finland. Foto: Another World Entertainment Tom of Finland. Foto: Another World Entertainment

 

Toms kunst forblir i skrivebordsskuffen helt til Nipa oppfordrer han til å selge tegningene internasjonalt. Bildene sendes blant annet til USA og California på 60-tallet mens den seksuelle frigjøringen var i full blomst. Toms figurer går rett hjem hos amerikanske homofile som manglet et ideal og noe å identifisere seg med på denne tiden. Filmen får et taktskifte når konvolutten med Toms tegninger kommer frem til USA. Fokuset flyttes enda et hakk mot det seksuelle ved at det første vi ser er skrittet til postmannen som bærer konvolutten i California. Det er også her vi introduseres for karakteren Doug som oppdager Toms tegninger som tenåring, og forblir fan av ham resten av livet. Sammen med Doug engasjerer han seg senere i en ny «krig», med blyanten som våpen, ved å bruke tegningene sine til å endre holdninger rundt ubeskyttet sex når AIDS-epidemien bryter ut for fullt på begynnelsen av 80-tallet.

Tom of Finland er først og fremst en biografisk film om den tidligere soldaten som drømte om å bli kunstner da krigen mot Sovjet var over. Han prøvde å være seg selv i et land som anså ham som kriminell, og selv om homofili ble avkriminalisert i Finland i 1971 var det populariteten i USA som ga ham mot til å satse på kunsten sin. Dette gjenspeiles også i filmen ved at livet i Finland skildres som tøft og trist, mens reisene til California er som å reise til «Tomland» hvor alt er skeivt og lykkelig. I sakte film følger vi Toukos blikk mot muskuløse menn hånd i hånd med minimal påkledning mens han vartes opp av lærkledd mann i limousinen han sitter i, og politiet jakter på tyver, ikke menn som har sex med menn.

Tom of Finlands kunst ble etter hvert også akseptert hjemme i Finland, og det finske postvesenet ble overøst med bestillinger da de introduserte Tom of Finland-frimerker i 2014. Filmen hyller Touko Laaksonen og det kunsten hans betød for aksepten av homofile, og fordi ingen menn heldigvis (!) ser ut som en Tom of Finland -figur unngår filmen å fokusere på kroppspress og utseende. Som han sier på slutten av filmen: Alle kan være en av Toms menn!

 



Relatert

«Girl, give me those motherfucking heels!» – Et filmatisk streiftog i drag queen-kulturen

Blogg: I 1990 kastet den legendariske dokumentarfilmen Paris is Burning lys over den afroamerikanske skeive undergrunns-kulturen i New York. 25 år senere er denne scenen igjen aktuell i en ny dokumentarfilm: Kiki.

Årets Skeive filmer

Blogg: - På festivalen kan man se filmer man vanligvis ikke ville få sett, sier festivalleder i Skeive filmer, Bård Ydén, som her trekker frem noen favorittfilmer fra årets program.

Homo à la Hollywood

Z #2 1985: En omtale av Vito Russos bok: «The Celluloid Closet. Homosexuality in the Movies» [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.


Fra arkivet

Mani. Filmfest

Z #2 2016: «There is no method but to be very intelligent,» sa T. S. Eliot om kritikken. Utgangspunktet for oss kritikarar er altså ikkje det beste. Likevel skriv vi våre tekstar, driven av kjærleik, nysgjerrigheit og vage ambisjonar. Og innimellom rettar vi søkelyset mot vår eigen mangelfulle praksis. | kun utdrag

Grimstad 1991: Kort og godt fra inn- og utland

Z #3 1991: Årets kortfilmfestival i Grimstad var etter undertegnedes mening et av de beste arrangementer i [...] | kun utdrag

Hva har blitt borte? Den intensiverte fortellerstilen i moderne Hollywood-film

Z #4 2007: Hollywood-filmens historiske utvikling har ofte blitt framstilt som om det eksisterer et brudd [...] | kun utdrag