Mangfold eller enfold på kino?

Thelma, Joachim Trier. Foto: Motlys

 

Digitaliseringen av kinoene i Norge ble fullført i 2011. Har det gitt oss større mangfold og valgfrihet eller er kinoene nå underlagt blockbusternes diktatur?

Under årets filmfestival i Haugesund arrangerte kinobransjen et seminar om utviklingen på kinoområdet etter digitaliseringen. Film & Kino har i en årrekke samlet og publisert statistikk fra kinobransjen. Organisasjonen har ønsket å finne ut hvordan digitaliseringen av de norske kinoene, som ble gjennomført på veldig kort tid i 2010-11, har påvirket oppsetningsmønster, besøk og mangfold på kinoene. Forskere fra BI har analysert en del av tallene, men har foreløpig ikke funnet noen klare konsekvenser, utover at de mestselgende filmene utgjør en stadig større del av omsetningen hos kinoene. Siden tallene foreløpig ikke går lenger enn til 2016 er det for tidlig å trekke altfor bastante konklusjoner. Det tar tid for kinoene å ta i bruk digitale løsninger og nye verktøy. Samtidig er perioden rundt digitalisering av kinoene også preget av en pågående privatisering, noe som kan gjøre det vanskelig å skille mellom effektene av digitaliseringen og effektene av privatiseringen. Det kan likevel være interessant å se nærmere på noen forhold.
Redaktøren av tidsskriftet Wired skrev allerede i 2004 en artikkel der han lanserte den såkalte Longtail-teorien. Han mente at det digitale markedet vil gi stor plass til bestselgerne, men at folk også ville få et langt større mangfold å velge i. Som eksempel trakk han frem nettmarkedet Amazon som ikke bare tilbyr bestselgere, men også en lang «hale» av nisjepregede produkter. Mangfold altså.
Harvard-forskeren Anita Elberse var mer skeptisk til det digitale mangfoldet. Hun hevdet i sin bok Blockbusters (2013) at mangfoldet i det store og hele bare ville utgjøre en nærmest neglisjerbar haletipp og at det store dyret, blockbusteren, ville bli helt dominerende. På dette tidspunktet hadde for eksempel Warner allerede lagt om sin strategi fra å presentere et bredt utvalg filmer, til å samle seg om noen få mulige bestselgere. Noe som forretningsmessig ble en suksess. De øvrige filmene forsvinner i en grå masse – nettopp fordi det er så mange av dem, mente Elberse. Hele utviklingen på internett har da også vist at hun har rett i mye. Dagens internett, digitaliseringens hovedarena, er selv dominert av noen få gigantiske virksomheter som Facebook, Google og Microsoft.
Men, tilbake til de norske kinoene. I motsetning til de store nettselskapene og også nettbaserte filmleverandører som Netflix og HBO, har kinoene definitivt en «analog» side som gjør at digitaliseringsteorier ikke uten videre kan anvendes på dem. Kinosalene er fysiske størrelser som vanligvis ikke kan utvides eller forandres ved et tastetrykk. Men, kinoene er viktige for filmindustrien og filmskaperne fordi de i langt større grad enn filmleverandører på nettet (og gammeldagse etermedier som NRK og TV2) faktisk betaler en god slump penger tilbake til de filmene som har suksess. Og de betaler fort. I kraft av dette, og det faktum at kinoene er en viktig lanseringskanal for videre bruk av filmene, har kinoene en ganske stor makt til selv å velge sitt filmrepertoar.
Hvordan har så de norske kinoene forvaltet sine muligheter? Skal vi tro på Elberse eller Anderson? Mye tyder på at begge har hatt litt rett. Elberse har rett i at bestselgerne er blitt enda større vinnere, de får bredere oppsetning og større omsetning på de store kinoene samtidig som mindre kinoer får tilgang på bestselgerne tidligere, og øker sine besøkstall på grunn av dette. På den annen side tyder tallene fra Film & Kino på at antall titler på norske kinoer er økende. Den lange halen. Flere titler, men flere titler med et kinobesøk på under tusen på landsbasis. Den grå massen?
Både bestselgerne og de små filmene har i utgangspunktet spart kostnader på digitaliseringen. Likevel er det de største filmene som sparer mest. Kostnadene til filmforsendelse er nemlig fortsatt relativt høye, selv om filmene sendes som filer over nettet. For filmer som bare vises én gang, slik tilfellet ofte er med «smale» filmer på mindre kinoer, kan forsendelsen stadig utgjøre en relativt stor del av kostnadene. Fram til 2017 måtte det i tillegg betales en såkalt VPF-avgift for de fleste kino-oppsetninger, dette for å betale ned investeringen i digitalt utstyr. Også denne avgiften rammet i en del tilfeller de mindre filmene hardere.
Den viktigste konsekvensen av digitaliseringen er åpenbart at flere kinoer nå får tilgang til premierefilmer samtidig med at de settes opp i storbyene. Mange mindre kinoer har fått til dels stor besøksøkning, mens de større ikke har mistet publikum til de mindre. Økt tilgang til bestselgere gir mindre plass til de øvrige filmene i kinosalene. Samtidig ser det ut til at antall filmer som settes opp på kino har økt. Dette kan skyldes feil ved statistikken, at den tidligere ikke alltid fanget opp festivalfilmer og liknende, men det er klart at digitaliseringen har gjort det billigere å sette opp filmer på kino enten de er bestselgere eller filmer med et mindre publikumspotensiale. Digitale løsninger gjør det dessuten lettere å programmere kinoene fordi filmene nå kan lagres på kinoenes egne servere og settes opp ved behov.

 

The Hitman’s Bodyguard. Foto: UIP

For kinosjefer og filmimportører i Norge er kravet om mangfold og bredde et dilemma. Bestselgerne tar opp stadig mer av plassen i landets kinosaler. Skal man ta en bestselger ned fra repertoaret for å få plass til en ny film som antagelig ikke fyller salen like mye? Svaret må sannsynligvis bli ja, for kinorepertoaret handler jo også om fornyelse, å aktualisere kinoen jevnlig med nye tilbud og gjenskape den i folks stadig kortere bevissthetsspenn. Det er viktig for kinosjefene å huske på at markedsføringsbudsjettene ikke alltid gjenspeiler filmens kvalitet. Man får mye «gratis» gjennom massiv internasjonal markedsføring for blockbusterne, men som repertoaransvarlig for en kino har man også et ansvar for å bringe andre viktige filmer fra hele verden til kinolerretet. Heldigvis tar norske kinosjefer, både i private og kommunale kinoer, veldig ofte på seg dette ansvaret. Det er fullt opp med eksempler på hvordan kreative kinosjefer kan skape økt besøk på filmer som ikke er åpenbare bestselgere.

Kinoene har, som leverandør av de teknisk og kvalitetsmessig beste filmopplevelsene, interesse av og ansvar for at det fortsatt kan produseres film av høy kvalitet. At film, både som vare og kunst utvikler seg og ikke stagnerer i formelfilmer. De norske filmene som skaper oppmerksomhet i utlandet er ikke nødvendigvis Max Manus eller Kongens nei, men filmene til Bent Hamer eller Joachim Trier, kreative sjangerfilmer, eller filmer fra vårt sterke dokumentarfilmmiljø. Det er viktig at disse filmene får plass på kino. At de får ta del i den oppmerksomheten som en kinopremiere skaper. At de får bli vist i den kvalitetssettingen som bare en kino kan tilby.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon