En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Foto: Martin Haugen Foto: Martin Haugen

 

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

– Hvordan og hvorfor ble du involvert i Kortfilmfestivalen? Og hvorfor har du valgt å bli så lenge?

På slutten av 1970-tallet jobbet jeg på kontoret til Norsk filmforbund, mens jeg pendlet til studier i filmvitenskap ved Stockholms Universitet. Jeg hadde allerede flere ganger besøkt kortfilmfestivalene i Krakow og Oberhausen, og vært med å arrangere filmfestival under Kvinnekulturfestivalen i Oslo i 1979, da jeg oppdaget at det var en kortfilmfestival på Røros. Jeg banket på hos Norsk filmklubbforbund, som sto for arrangementet den gang, og meldte meg til tjeneste. Jeg foreslo filmer av Bob Godfrey og Jerzy Bossak, da jeg hadde truffet begge i Krakow. De ble inkludert, og begge filmskaperne kom til snøstorm og blest på Røros seint i november i 1980. Bob med skinnlue og ullfrakk og Jerzy i tynne, brune sko – ville han holde seg på beina, tro? Han var jo født i 1910 …

Da jeg ble spurt om å ta jobben som fast ansatt festivalkoordinator i 1994, hadde jeg jobbet nesten 10 år som produksjonsleder og script i NRK, og jeg husker at jeg først sa nei, fordi jeg måtte gå så mye ned i lønn, men har aldri angret på at jeg ombestemte meg. Ikke minst fordi det var så mange kompetente og profesjonelle ildsjeler å jobbe sammen med. Jeg var aldri alene, selv om jeg i mange år var eneste ansatte i festivalen. Alle stilte opp i fritida. Uten denne dugnadsånden, ville det nok ikke vært noen festival.

Hvorfor jeg har blitt så lenge? Ja, det er et godt spørsmål, for jeg husker at flere av oss som jobbet sammen de første årene, sa aldri mer! til hverandre. Vi var så slitne – men etter noen ukers hvile var vi like begeistret igjen. Tida går fort når en jobber med noe morsomt. 38 festivaler har det nå blitt for min del.

Torunn Nyen, Sidsel Hellebø-Hansson og Toril Simonsen i 1995. Torunn Nyen, Sidsel Hellebø-Hansson og Toril Simonsen i 1995. Improvisert pressebilde tatt på en rasteplass i anledning av at Kortfilmfestivalen mottok Aamot-prisen.

 

Likevel, når alt kommer til alt, så er det nok gleden ved å formidle som er den største drivkraften, og forklaringen på at jeg er blitt så lenge. Så må det også sies at jeg har opparbeidet meg en veldig spesiell kompetanse, som det dessverre ikke er så bred etterspørsel etter.

– Hvilke forskjellige roller har du hatt i festivalen opp gjennom årene?

Jeg var frivillig og medlem av dugnadsgjengen som utgjorde Kortfilmfestivalens ledelse i mange år. (Flat struktur er veldig undervurdert!) Jeg var også en av stifterne den gang festivalen løsrev seg fra organisasjonene som drev den i begynnelsen, og registrerte seg i stiftelsesregisteret med eget organisasjonsnummer. Siden har jeg vært sekretær, styremedlem, festivalkoordinator, programkomitemedlem, daglig leder og kunstnerisk leder. Nå har jeg en 50 % stilling som kurator med hjemmekontor.

Med halvdagsjobb kan jeg igjen jobbe som frivillig – nå også for andre festivaler: Movies on War, Factory Light Festival og Short Riga. Ringen er kanskje sluttet? Uansett, jeg føler meg privilegert som fortsatt får dele min kunnskap og erfaring, i en ikke så travel hverdag.

– Kan du dele et par favorittminner fra festivallivet?

På Røros viste vi absolutt alle filmer som var påmeldt. Noen deltakere kom også med film under armen, så programmeringen foregikk underveis. En stor rull med innpakningspapir fra landhandelen var datidens katalog – filmtittel og antall minutter ble skrevet for hånd og veggavisen slått opp på utsiden av Rørosheimen. Det ble litt krise da jeg hadde regnet 100 minutter på timen! Men Arild Jørgensen tok grep, og det løste seg. Jeg tror det var først i 1983 det ble kjøpt inn en IBM kulehodemaskin, som var et stort teknologisk fremskritt for katalogarbeidet.

 

I 1997 hadde vi fotografi som tema, og i den anledning var tre lærere og tolv studenter fra Högskolan för fotografi och film i Grimstad. Samme året var Anton Corbijn tilstede med programmet «One Hasselblad, two lenses, one bag». Den sky og reserverte, men verdensberømte Anton ble med på en heidundrande fest på Helmershus. Studentene svermet rundt ham, og fotograferte heftig og begeistret mannen som så absolutt foretrakk plassen bak kamera. Og Thuja Lindstøm inviterte Anton til Gøteborg.

Jeg husker også godt den gangen Ruben Östlund var på avslutningsfest på Strand Hotell i Fevik. I grålysningen ville han bade, så han kastet alle klærne. Ikke visste vel han at det var langgrunt! Han måtte løpe veldig langt i nettoen med et stort publikum sittende på stranda.

– Hvilke trender ser du i norsk kortfilm i disse dager? Noe du ønsker mer eller mindre av?

Trender og atter trender – det er alltid spørsmålet. Hvert år blir forhåndsjuryen bedt om å se etter trender. Og etter hvert som jeg har fulgt norsk kortfilm over lang tid, så ser jeg at det egentlig ikke er så store trendskifter. Ett år kan «trenden» det være mye vold i filmene, et annet handler det om kropp og psyke. Er det kanskje der vi er nå?

I form opplever jeg at norsk kortfilm er ganske tradisjonell. Den forholder seg til den store hvite duken og kinosalen, eller til TV-ruta, og forteller lineært. Ikke noe galt i det! Men kanskje er det stille før stormen? Ny teknologi og et vell av plattformer vil sikkert påvirke filmkunsten enormt i tida som kommer, nå som både VR (Virtual Reality), AR (Augmented Reality) og AI (Artificial Intelligence) er på alles lepper.

– Hvordan kan Kortfilmfestivalen sørge for å holde seg relevant også i framtida?

Jeg kan selvsagt si veldig mye om det, men er jo litt redd for høres ut som 7. far i huset. Når det er sagt, så tror jeg det er viktig for alle filmfestivaler å sette filmskaperne i sentrum og legge godt til rette for deres tilstedeværelse.

For Kortfilmfestivalen tror jeg også det er viktig, i større grad enn vi gjør nå, å involvere de mest sentrale utdanningsinstitusjonene innen film og media: Både rektorer, lærere og studenter burde være en naturlig del av vårt kjernepublikum. Kanskje legge til rette for faglige møteplasser også for denne gruppen?

Og festivalen kan nok ikke holde seg relevant over tid, om den ikke i større grad finner sine egne filmer, filmer som ikke allerede ligger på nettet eller er blitt vist på konkurrerende arenaer. Hvorfor skal festivalene vise de samme filmene? Hvorfor gå i flokk når det finnes SÅ mange interessante stemmer?

Å styrke sin internasjonale betydning er selvsagt viktig for Kortfilmfestivalen, selv om den så absolutt har en høy stjerne som Oscar-nominerende festival og som en av Europas eldste kortfilmfestivaler. Kanskje tiden er inne for få på plass en FIPRESCI-jury til å ta for seg de internasjonale filmene?

En annen kjepphest jeg har, er at vi hvert år må formidle norsk filmhistorie. Gjerne i samarbeid med Nasjonalbiblioteket. Historieløshet er en svøpe!

– Hva er dine ønsker for norsk filmformidling generelt i årene som kommer?

Flere mennesker og mer teknologi. Kinoer, festivaler, filmklubber, museer, gallerier, TV-stasjoner, skoler og andre som arbeider med å formidle film, bør i større grad tilrettelegge for møteplasser der filmskapere og andre tidsvitner, bak og foran kamera, kan bidra. Personlig har jeg hatt stor glede av filmhistorieformidling i regi av Nasjonalbiblioteket. Seminaret «Kirsten Heiberg – diva i krig og fred – Kunst, politikk og ansvar», var forbilledlig. Bare synd det ikke ble strømmet eller tatt opp! Det var noe som hendte der og da, og det kommer aldri tilbake. Med ny teknologi er det blitt enklere å dokumentere slike historiske øyeblikk og de som ikke er i Oslo, men i Finnmark, New York eller Ulan Bator, kan også delta.



Relatert

Kva er kunstfilm? – intervju med Jannicke Låker

Z #3 2008: – Jeg tror ikke på saker som gjøres med mål i å utelukkende underholde. Man skal bruke [...]

På jakt etter filmkunstneren: Intervju med René Bjerke

Z #1 1986: Til tross for at norsk kortfilms tekniske kvalitet stadig blir bedre og produksjonsvolumet stadig [...] | kun utdrag

Havet, døden og misjonen – intervju med Therese Jacobsen

Z #3 2007: Therese Jacobsen er attende med film i Grimstad. I fjor var ho her for å lansere ein dvd, men det [...] | kun utdrag


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Hrafn Gunnlaugsson – Vikingen som kom inn fra kulden?

Z #1 1992: Den hvite viking er islandske Hrafn Gunnlaugssons foreløpig siste film med tema fra den norrøne [...] | kun utdrag

Dødsdans i slow motion: Asif Kapadias Amy

Z #2 2016: Asif Kapadias dokumentar om jazzsangerinnen Amy Winehouse er en dødsdans i slow motion. | kun utdrag

Glasnost i sovjet-russisk film?

Z #3 1987: Den 15. internasjonale filmfestivalen i Moskva gikk av stabelen i tiden fra 6. til 17. juli i år. [...] | kun utdrag