SLUTT FOR KINOKONSESJON?

Regjeringen foreslår å avskaffe konsesjonskravet for kinoer. Dermed kan vi se slutten på over hundre år med det særegne norske kinosystemet. Opphevelsen vil også, en gang for alle, medføre at det ikke lenger kan settes noen som helst krav til bredde og kvalitet i kinoenes repertoarer.

Helt siden landets første kinolov ble vedtatt i 1913 har det vært krav om kommunal konsesjon for offentlig framvisning av film. Loven, som også innførte filmsensur, bestod praktisk talt uforandret fram til vi i 1987 fikk en ny lov: Lov om film og videogram. Den nye loven medførte en viss liberalisering, men både sensur og konsesjonsplikt ble videreført. Loven omfattet dessuten den nye «farlige» videobransjen. På 2000-tallet er loven revidert flere ganger. Konsesjonsplikten for videohandlere er falt bort og grunnlovsrevisjonen i 2004 medførte også endringer i forhold til sensuren. Film for personer over 18 år skal ikke lenger forhåndssensureres. Eventuelle reaksjoner mot visning av film i strid med lov, f.eks. straffelovens bestemmelser om vold og pornografi, skjer nå gjennom anmeldelser og rettslig vurdering. På lik linje med kontroversielle ytringer i andre medier og kunstarter.

Det har alltid stått strid om kinoloven, selv om både sosialister og konservative i sin tid gikk inn for en streng lovgivning rundt film og kino. Borgerskapets moral skulle ikke besudles og arbeiderklassen måtte beskyttes mot filmens farlige virkninger. Uenighet ble det først da det viste seg at lovens bestemmelser kunne anvendes slik at private kinoer ble nektet konsesjon, mens kommunene selv tok hånd om kinodriften.

Det såkalte kommunale kinomonopolet har vært kontroversielt. Kommunene beriket seg på kinodriften og bygde rådhus og idrettshaller for pengene. De kommunale kinoene kunne med sin markedsmakt diktere prisen de betalte til produsentene for å vise film. Fint at en mindre del av kinoinntektene gikk ut av landet selvfølgelig, men også norske filmprodusenter tapte sannsynligvis på ordningen. Kinoene i Danmark og Sverige var for eksempel som oftest eid av produsentselskapene selv og alle inntekter kunne i praksis gå tilbake til nye produksjoner. Mange mener det kommunale kinosystemet er grunnen til at norsk film bestandig har vært en lillebror i den nordiske filmproduksjonsfloraen.

Den positive siden ved det norske kinosystemet har vært at kommunale kinoer kunne ha flere tanker i hodet enn bare å tjene penger. Produksjonsselskapet Norsk Film AS ble startet etter initiativ fra Oslo Kinematografer og Kommunenes Filmcentral på 1930-tallet for nettopp å styrke norsk filmproduksjon. Folkeopplysningstanken stod lenge sterkt i det kommunale kinosystemet, og etterhvert ble også kunstnerisk kvalitet, kulturelt mangfold og et bredt repertoar viktig.

Helt fram til 2013, da Oslos kommunale kino ble solgt til danske Egmont Nordisk, var det kommunene som stod for den absolutt største delen av kinobesøket i Norge. I 2016 hadde de kommunale kinoenes markedsandel skrumpet til 57%. Da medregnet kinoene i Bergen og Stavanger-området som er deleid av private. Utviklingen går nå fort i retning av ytterligere privatisering, og de største kommersielle aktørene, SF Kino og Nordisk Film Kino, har åpenbart ekspansjonsplaner.

Vil opphevelsen av konsesjonsordningen få noen konsekvenser for den videre utviklingen i kinobransjen? Slik ordningen fungerer i dag, og med de begrensninger som grunnloven antagelig setter for konsesjonskravene, har den nok minimal betydning. I forhold til andre krav som settes til bygging og drift av virksomheter i Norge, krever ordningen minimalt med innsats fra kinoselskap og byråkrati. Likevel kan lovendringen selvsagt glimre på regjeringen skryteliste over forenklingstiltak.

De siste årene har de store bestselgerne fått en stadig større plass på kinoenes program, på bekostning av et bredere repertoar. Digitaliseringen av kinoene gir både store og små kinoer mulighet for å sette opp nye filmer samtidig. Privatiseringen av kinoene har videre gitt de internasjonale kinokjedene større markedsmakt. Begge deler kan være en årsak til et snevrere repertoar.

Avreguleringen av kinobransjen har gått gradvis og har skjedd under vekslende regjeringer. Medieutviklingen og en stadig mer internasjonal handelslovgivning har nødvendiggjort mange av endringene. Selv om ytringsfriheten til dels kan være styrket gjennom en del av denne prosessen er det imidlertid næringsfriheten som bokstavelig talt har profitert mest.

Kinobransjen blir stadig mer dominert av multinasjonale selskaper med maksimal fortjeneste som eneste motiv. Deres nyvunne frihet må ikke gå på bekostning av ytringsfrihet, og ideelle filmkulturelle og kunstneriske målsetninger. Når myndighetene avregulerer tar de også på seg et større ansvar for å sørge for at det fortsatt finnes kinoer som har bredde og mangfold som viktige retningslinjer for sin virksomhet.

 

Teksten ble publisert som kronikk i Dagsavisen 22.08.17



Din kommentar


Relatert

NORSK KINOREVOLUSJON?

Blogg: Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin største kommunalt eide konkurrent. Hvordan vil kino bransjen se ut om noen år og vil det være noe igjen av det særnorske kinosystemet?

KAMPEN OM KINO-NORGE

Blogg: Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.

MONEY TALKS

Blogg: Det har kanskje alltid vært sånn, men nå er det blitt sånn også: Oslo kommune skal melke kinoen for alt den er verd.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Dager i lys og mørke

Z #2 1986: Fernano Solanas, Wim Wenders, Masaki Kobayashi, Chris Marker, Alexander Kluge, Jean-Luc Godard, [...] | kun utdrag

Om lengselens og fantasiens makt – kort intervju med Astrid Henning-Jensen

Z #2 1987: Astrid Henning-Jensen intervjuet av Trond OlSvendsen og Sissel Sundby | kun utdrag

Spillefilm – en pedagogisk ressurs

Z #2 1994: Det blir ofte fokusert på «videovold» og negative konsekvenser når film blir nevnt i [...] | kun utdrag