I Am Not Your Negro

I Am Not Your Negro. Foto: Another World Entertainment I Am Not Your Negro. Foto: Another World Entertainment

 

I Am Not Your Negro (Raoul Peck, 2016) er en film som burde ha vært en historisk dokumentar, men dessverre er den brennaktuell ved å skildre hvordan vi fremdeles forskjellsbehandler hverandre på grunn av hudfarge og etnisitet.

Bare tittelen – I Am Not Your Negro – og det ultranære svart-hvitt-bildet av Baldwins øyne på filmplakaten – fikk meg til å tenke at denne filmen jeg se. Utsagnet «I am not your negro» inneholder jo så mye sprengstoff at det burde vekke interesse hos enhver som er opptatt av verden rundt oss, og hvordan vi mennesker oppfører oss mot hverandre. Baldwins blikk gjorde meg også nysgjerrig: Det utstråler en klokskap og godhet som gjør at dette er en mann jeg vil vite mer om, og ikke minst lytte til.

Før filmen kjente jeg bare til Baldwin som forfatteren av Giovanni’s Room fra 1956 – en roman  som skildrer et forhold mellom to hvite menn. Baldwin var selv homoseksuell, og det amerikanske samfunnets holdning til både afroamerikanere og homoseksuelle gjorde at han i 1948 flyttet til Paris. Savnet etter familien, samt et gryende engasjement for borgerrettighetsbevegelsen, gjorde imidlertid at han reiste tilbake til USA der han på 1960-tallet – sammen med Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King jr. – ble en fremtredende figur i kampen for afroamerikanernes rettigheter.

Handlingen i I Am Not Your Negro kretser rundt Baldwins forhold til disse tre aktivistene, men det er Baldwin som er hovedkarakteren. Det er hans aktivisme og litterære virksomhet som er grunnlaget for filmen, og han er også kreditert som manusforfatter.

I Am Not Your Negro. Foto: Another World Entertainment I Am Not Your Negro. Foto: Another World Entertainment

 

Baldwin var den av dem som ble invitert til talk-shows på amerikansk tv for å diskutere borgerrettighetsbevegelsen, og han var også i stand til å betrakte den utenfra etter å ha bodd i Europa. I noen av arkivopptakene fra talk-showene virker det som om den hvite programlederen behandler Baldwin mer som en hvit enn en svart intellektuell, og Baldwin legger heller ikke vekt på egen hudfarge når han uttaler seg. Hans argumentasjon går tvert i mot ut på at alle amerikanere har både svarte og hvite forfedre, og et blandet opphav. Det er bare det at det er så vanskelig å anerkjenne dette.

Filmen starter med et tv-intervju med Baldwin om situasjonen for afroamerikanere, gjort på 60- eller 70-tallet. Han gjør det raskt klart at man må slutte å skille mellom «oss» og dem. Så hopper filmen til nåtiden og viser et sammenstøt mellom politi og afroamerikanere: Skillet eksisterer fortsatt.

I Am Not Your Negro er delt inn i fem «kapitler» – Paying My Dues, Heroes, Witness, Purity og Selling the Negro – og omhandler perioden 1955-1968: Fra Baldwins retur til USA til mordet på Martin Luther King Jr.

Baldwins barndom skildres ved hjelp av voice-over, det gjør også hans forhold til film. Han ble tidlig tatt med på kino av moren eller tanten, og filmer ble viktige referanserammer gjennom hele livet. Han identifiserte seg med John Wayne som cowboyen som dreper indianere, helt til han skjønte at han selv var en minoritet på linje med indianerne. Baldwin identifiserte seg ikke med hvordan drømmefabrikken fremstilte afroamerikanere på det store lerretet, selv om de utvalgte klippene viser at fremstillingene har endret seg med årene.

James Baldwin satt selv og skrev på et filmmanus om Malcolm X da han fikk vite at Martin Luther King jr. var død. Baldwins engasjement for borgerrettighetskampen fikk stadige tilbakeslag; først med drapet på Medgar Evers, så Malcolm X og til slutt Martin Luther King jr. Kings død førte til at han igjen forlot USA, og ble boende i Frankrike frem til sin død i 1987.

I Am Not Your Negro. Foto: Another World Entertainment I Am Not Your Negro. Foto: Another World Entertainment

 

Samuel L. Jacksons fremragende fortellerstemme gjorde at jeg under filmen lurte på om det var Baldwin selv jeg hørte. I et intervju i Indie Wire med regissør Raoul Peck, forteller Peck at han så etter en god skuespiller som måtte spille stemmen, og det gjør Jackson så godt at James Baldwins nærvær i filmen føles enda tydeligere. I tillegg til Jacksons stemme består lydsporet av jazzmusikk.  På bildesiden utnytter Raoul Peck Baldwins interesse for film veldig godt med å stadig bruke historiske klipp fra Hollywood-film gjennom dokumentaren. Og utallige klipp fra filmer og nyhetssendinger dokumenterer kampen for likeverd – fra da de første afroamerikanerne begynte å gå på skoler tidligere forbeholdt hvite, til dagens protester etter politidrap på svarte ungdommer.

I Am Not Your Negro gjorde meg enda mer interessert i Baldwins forfatterskap, og gir mange referanser til å finne ut mer om amerikansk borgerrettighetskamp på 60-tallet. Filmen er spekkfull av informasjon og et godt grunnlag for diskusjon om evig aktuelle temaer som menneskeverd og respekt for hverandre, for på tross av forskjellene er vi egentlig ganske like.



Din kommentar


Relatert

Grimstadblogg juni 2012: Indisk kvinnesak og boliviansk kokain

Blogg: Den norske kortfilmfestivalen ser ikke ut til å avstedkomme de helt store overskriftene i norske riksmedier i år og de lokale var mest opptatt av den filminteresserte kronprinsens nærvær under festivalåpningen. For meg er indisk kvinnesak og film om de norske kokainsmuglerne i Bolivia mest interessant så langt.

Searching for Sugar Man

Blogg: Detroit-baserte Sixto Rodriguez utga en singel og to LP-er i tidsspennet 1967 - 1973. De floppet fullstendig. Ja, bortsett fra at de etter hvert solgte til platinum i Sør-Afrika - og Australia … Musikkdokumentaren Searching for Sugar Man (Malik Bendjelloul, 2012) forteller historien om to sørafrikanske fans’ jakt etter Rodriguez, en underholdende historie mer fantastisk enn de fleste fiksjonsfilmer.

Diana Saqeb – en afghansk filmskaper

Blogg: Diana Saqeb er en av flere kvinnelige filmskapere i Afghanistan. Etter 14 år som flyktning i Iran er hun vendt tilbake til mødrelandet. Kampen for kvinnenes rettigheter står sentralt for den modige Diana.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Uttalelser og priser

Z #4 2002: | kun utdrag

Døråpner til Abendland: Et intervju med Kalle Løchen

Z #1 2005: Kalle Løchen intervjues av Dag Sødtholt | kun utdrag

Han føler, hun forklarer – når filmskilsmissen havner i retten

Z #2 2015: Hva skal til for å enes om skilsmisse på film? Ser vi de svært ulike Kramer vs. Kramer, Mrs. Doubtfire og Vivianes kamp opp mot hverandre, ser det ut som nøkkelen ligger i å lytte. | kun utdrag