Et spørsmål om å være eller ikke være

Some Like it Hot, Billy Wilder 1959 Some Like it Hot, Billy Wilder 1959

To restaurantgjester klager: – Så dårlig denne maten er, sier den ene. Den andre svarer: – Og så små porsjoner! Eller denne: – Hva er forskjellen på en rørlegger og Messias? Jo, Messias kommer nok en dag, men det gjør rørleggeren aldri. Dette låter woody-allensk. Ikke uten grunn. To svenske gubber prater i en park. Den ene forsikrer: – Jag är intellektuell! Så svarer den andre: – Inte jag heller.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2017 Bestill nummeret



Relatert

Bill Forsyth: «Ingen kan være slem»

Z #4 1985: Her presenteres noen små dagboksbetraktninger av den skotske regissøren Bill Forsyth, [...] | kun utdrag

Bikinisesongen – ikke lett å le

Z #4 1994: Komedier er ikke til å spøke med, og når Runar Jarle Wiik i høst debuterte som [...] | kun utdrag

To Be or Not to Be: Traumer, vold og screwballkomedie

Z #2 2017: Hva kan man le av? Den amerikanske Hollywood-komedien To Be or Not to Be – med handlingen lagt til et naziokkupert Polen - fikk hard medfart da den kom i 1942, men regnes nå som en satirisk komedieklassiker. | kun utdrag


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte. | kun utdrag


Fra arkivet

Lynne Ramsays subjektive realisme

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag

It has nothing to do with Satan, Mama

Z #4 2015: Om underkuede ungdommer og overnaturlige krefter i Brian De Palmas Carrie (1976) og Tomas Alfredsons La den rette komme inn (2008).

Let’s go Lomo!

Z #4 1999: Lykken er et russisk kompaktkamera. | kun utdrag