Cannes 2017 – kunst og kunstighet

Rutan, Ruben Östlund Rutan, Ruben Østlund

 

I Cannes kan du finne noe av det fineste filmkunsten kan framvise, men også mye vulgaritet og ytre staffasje. Vår blogger deler sine inntrykk fra årets Cannes-festival.

De fleste som har vært i Cannes under filmfestivalen vil kunne si seg enig i at det gir en underlig følelse å gå i byens gater, med sine mange mennesker. Travle filmarbeidere svermer rundt hverandre med nesa i mobiltelefonen på vei mot neste kø. Forundrede turister svever sakte frem og tilbake foran suvenirkiosker, til irritasjon for filmarbeiderne. Boule-spillere tar seg et parti på torget et par hundre meter unna festivalpalasset mens morgenjoggere sjangler forbi med et fjernt blikk. Gatefeiere vasker ned sporene etter den forrige nattens utskeielser, og restauratører med trette ansikter tar seg en røyk på den våte asfalten. På kvelden vibrerer så gatene igjen med lyden av smekkfulle fortausrestauranter – ingen har noen gang spist mellom fire vegger i Cannes. Et mylder av ukjente kjendiser og obskure fashionistas inntar croisetten, og lyset glimter fra yachtfester i det fjerne. Fra festivalpalassets vegg betrakter Claudia Cardinale begivenhetene ovenfra med et lurt og retusjert smil.

Festivalen gir en et konsentrat av det gjeveste innen filmkunsten fra hele verden, blandet med noe av det mest vulgære filmindustrien har å by på. Disse to universene eksisterer ikke bare parallelt med hverandre, men oppå hverandre – bokstavelig talt. En kollega påpekte hvordan det elegante Grand Hotel også er den mest dyrebare annonseplassen i hele byen: I år var den dekket over av Transformers 3 (eller var det 4?)-plakater. Jeg undret meg over den rare damen som dukket opp på gallaåpningen – til en russisk auteur-film – iført en blå parykk og trikolor-kjole med ordene «Make France Great Again» sydd inn på forskjellige plasser. Var det et eksentrisk moteuttrykk? Eller en slags performance? Jeg var så heldig å få se Ruben Østlunds Gullpalme-vinnende satire over (blant annet) samtidskunstens verden, noe som kastet et satirisk lys på resten av festivalens begivenheter. Filmens tittel Rutan henviser til en utstilling – som forøvrig også ble montert i Grimstad – der en rute blir nedfelt i bakken:

«Rutan, en vitmarkerad kvadrat placerad i det offentliga rummet, är en plats där gemensamma rättigheter och skyldigheter råder. Till Rutan kan vi gå om vi behöver hjälp, när någon står i den är det vårt ansvar att söka kontakt och försöka hjälpa till. I Rutan kan vi lämna ifrån oss våra ägodelar, i den får vi inte stjäla.»

Happy End, Haneke Happy End, Haneke

 

Denne ruten fungerer på flere plan. Den understreker, på et noe overfladisk vis, fraværet av både medmenneskelighet og sosialt ansvar i samfunnet forøvrig. Men ruten er også, i bunn, bare en enkel geometrisk figur, et blankt ark der alt kan projiseres. Et filmlerret så å si. Forøvrig fungerer den som en god parodi på banal og ufarlig samtidskunst som kulturmyndigheter gjerne omfavner. Ruben Østlund evner på mesterlig vis å pirke borti det skandinaviske samfunnets, og særlig kulturelitens, selvbilde som rasjonelle, tolerante og empatiske mennesker – rett under overflaten ulmer det av redsel og en primær form for aggressivitet. Filmen holdt så å si opp et forvrengt, ruteformet speil for oss festivalgjengere, og performancen nådde sin topp ved avslutningsseremonien der Gullpalme-vinneren Østlund instruerte hele Cannes-forsamlingen til å ta et ordentlig urskrik. Som Kristofer Hivjus karakter i Turist påpeker: Av og til hjelper det med et skikkelig mannebrøl.

Cannes har bydd på noen artige opplevelser, blant annet det å ikke slippe inn på Hanekes siste film etter halvannen time i kø, for så å finne seg mer eller mindre ansikt til ansikt med regissøren og Isabelle Huppert på vei ut av salen. En halv time senere møtte jeg Huppert igjen i trappa. Det ble en Happy End til slutt, jeg fikk endelig anledning til å se filmen senere på kvelden. Hanekes film er – i kjent stil – en kjølig og misantropisk avkledning av det gamle kontinentets høyborgerskap, og dets manglende menneskelige omsorg, med klinisk gode prestasjoner av Jean-Louis Trintignant og Isabelle Huppert. Europas forhold til innvandrere og flyktninger, samt nye digitale teknologier ser ut til å være temaene, men filmen makter ikke å binde disse trådene sammen på en tilfredsstillende og meningsfull måte. Jeg savnet ikke minst den karakteristiske følelsen av gru, ubehag og uvitenhet som vi er vant til å oppleve hos Haneke.

Loveless, Andrej Zyagvintsev Loveless, Andrej Zyagvintsev

 

Omsorgssvikt og oppbrutte familiekonstellasjoner så ut til å være en slags rød tråd i årets hovedkonkurranse. Andrej Zvyagintsevs nye film Loveless var et høydepunkt i årets program, og ble også tippet som aktuell kandidat til Gullpalmen. Det er en dyster fremstilling om en relativt velstående, men likevel ikke uvanlig russisk familie, der foreldrene skal skilles. Begge foreldrene er for opptatte av seg selv og sine nye partnere til å bry seg om skjebnen til deres 10 år gamle sønn. Loveless er en visuelt utsøkt fortelling om forlatte og uelskede mennesker, på reise gjennom en rekke kalde og forlatte russiske landskaper: store, udyrkede åkre i kald vintermorgengry, bortgjemte hytter og romslige sovjetiske kontorbygg i forråtnelse.

Min personlig favoritt under årets festival var Yorgos Lanthimos’ kjølige mytologiske thriller The Killing of A Sacred Deer. Også denne en kynisk avkledning av den moderne familien, men her formidlet med svart humor. Colin Farell spiller en vellykket hjertekirurg som opplever en mystisk form for straff for en synd han muligens har begått. Filmen har en sakte økende spenningskurve – før man plutselig opplever å sitte fastklistret i setet i ren katarsisk terror og glede. Filmen gjennomsyres av en stilig kubrickiansk kulde og humor, og er et definitivt steg opp fra Lanthimos’ forrige engelskspråklige film, den absurde komedien The Lobster.

The Killing of a Sacred Deer, Yorgos Lanthimos The Killing of a Sacred Deer, Yorgos Lanthimos

 

Cannes har også bydd på filmer hvis bunnløse pretensjon og kjedsomhet (A Gentle Creature, av Sergei Loznitsa og Hong Sang-soos The Day After – i hovedkonkurransen!) gjør meg engstelig på vegne av kvalitetsfilmens allerede litt dystre fremtid. Slike tålmodighetsprøver er en enda større trussel mot filmen enn den store, stygge kulturimperialistiske Netflix-ulven – hvis inntreden i hovedkonkurransen med to filmer i år ble møtt med mektig uttalt skepsis fra det franske kino-etablissementet. Hånlig latter og buing møtte Netflix-logoen i salene hver gang den dukket opp før filmene. Er dette barnslig og søkt, eller en litt deilig reaksjonær fransk ryggmargsrefleks mot den liberale vinden fra over Atlanterhavet? Kinokrisen er her, og nye teknologier har nok bidratt til å bringe oss hit – men jeg er av den mening at dårlig film også dreper filmen, uansett plattform.

Netflix leverte ikke særlig sterke bidrag – for min del opplevde jeg for eksempel Noah Baumbachs nye film The Meyerowitz Stories som litt for lang, pratete og sentimental. Filmen vender tilbake til universet vi kjenner fra The Squid and the Whale: En velstående New York kunstnerfamilie domineres av en til de grader pretensiøs familiepatriark, hvis omsorgssvikt kaster en lang skygge over barna. Adam Sandler og Ben Stiller spiller to av disse, og jeg lurte på i hvilken grad deres infantile krangling – en slags throw-back til det tidlige 2000-tallet – nå kan anses å ha en eller annen form for nostalgisk verdi for deler av publikummet (meg selv ikke inkludert). Hadde en vanlig amerikansk produsent vært strengere med Baumbach, og bedt han kutte ned filmens nesten to timer? Den langt morsommere og emosjonelt mer smertefulle Royal Tenenbaums forblir i alle fall min endelige referanse når det gjelder dysfunksjonelle New York-kunstnerfamilieportretter. Hovedkonkurransens andre Netflix-film Okja var en interessant sjanger-amalgam: En underholdende eventyrfilm for hele familien kombinert med en slags kampanje mot industriell kjøttproduksjon – med innslag av brutalitet av den sørkoreansk arten som Disney neppe ville tillate seg. En film som bare forholder seg til overflaten – men dersom den konverterer en ny generasjon til vegetarianisme er det helt i orden for meg.

The Meyerowitz Stories The Meyerowitz Stories, Noah Baumbach

 

Etter en dramatung konkurranse i fjor, følte festivalen tydelig for å sprite opp programmet med aksjonfylte sjangerfilmer i år. Det kom noen friske pust fra Amerika, i form av gangsterdramaet Good Time, av de New York-baserte Safdie-brødrene. Filmen omhandler en duo småkriminelle typer (spilt av blant annet en veldig god Robert Pattinson) som etter et bankran havner i en uheldig spiral av tilfeldige hendelser. Martin Scorsese ble takket i rulleteksten, og filmen deler Mean Streets’ og de tidlige New York-filmenes rastløse energi og også deres varme blikk for mennesker fra samfunnets skyggesider.

Et annet høydepunkt fra hovedkonkurransen var Sofia Coppolas The Beguiled («de forførte») – et deilig og mørkt sørstatsmelodrama med et feministisk blikk og et hjerte fylt av svart humor. Colin Farell spiller en skadet soldat fra nord som neppe kan tro sin egen lykke når han havner på en pikeskole, der han pleies av Nicole Kidman, Kirsten Dunst og Elle Fanning. Det er det kvinnelige begjæret som driver handlingen i denne filmen, og inntredenen av et maskulint element i denne avlukkede verden setter i gang en rekke interessante prosesser. Det var særlig forfriskende å la seg rive med av en fortelling der kvinner er sterke og handlende agenter: En voldstrussel henger over huset, men man kan lure på hvem som er farligst i dette særdeles sjarmerende ensemblet. Særlig Nicole Kidman er mesterlig med sine kontrollerte og beksvarte, humoristiske avleveringer av oppstyltede sørstats-manierismer og franske høflighetsfraser. Filmen er – ikke minst – visuelt utsøkt – med vakker og sanselig belysning, både i de frodige utendørsscenene og de mer intime innendørssekvensene.

TThe Beguiled, Sofia Coppola The Beguiled, Sofia Coppola

 

Jeg dro fra Cannes uten å ha sett Lynnes Ramsays You Were Never Really Here, det franske AIDS-dramaet BPM (Beats Per Minute), eller den nye Ozon-filmen L’amant double, som observante Ozon-fans mener er blant regissørens beste. Til tross for kvalitetssprik som jeg sjelden har sett maken til på noen annen festival, sitter jeg hovedsakelig igjen med en følelse en fornyet kjærlighet til filmkunsten etter årets Cannes-festival. Og når Netflix-polemikkene har lagt seg, Transformers 4 forlengst er glemt og Claudia Cardinales unaturlige midje blitt tatt ned fra festivalpalasset, er det tross alt det som teller.

 

 



Din kommentar


Relatert

Visjoner fra Cannes

Z #3 1995: – Er det sant, at du har sett Maria? – Ja, Hr. Dekan. – Jeg tror ikke du har sett [...] | kun utdrag

Bolero á lá Cannes

Z #3 1992: Zs utsendte har som vanlig gått sine egne veier i Cannesfestivalens markedslabyrint. Han [...] | kun utdrag

Et annet Cannes

Z #3 1989: Cannesfestivalen er forlengst over. Det er blitt skrevet mye om filmene i det offisielle [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Film i stjerneklassen: Stella polaris

Z #1 1993: Knut Erik Jensens film Stella Polaris fikk en lunken mottagelse i flere større aviser og synes [...] | kun utdrag

Film og kino i det digitale samfunnet

Z #2 1996: Den tekniske utviklingen vil revolusjonere både produksjon og distribusjon film. Nicholas Negroponte filosoferer omkring den digitale revolusjonen i sin bok "Leve digitalt". Kinofilmen nevner han ikke med et ord. Gjermund Skogrand tar utgangspunkt i Negroponte, men diskuterer spesielt eventuelle konsekvenser for kinofilmen. Kanskje blir kinovisning film likevel en fremtidens presentasjonsformer. Når valgfriheten blir totalt kan det sosiale apsekt få større betydning.

Norsk fri kunstnerisk kortfilm 50 år!

Z #3 2013: Det er i år femti år siden Nedfall, den første frie kunstneriske kortfilmen hadde premiere og innledet en lang og god tradisjon i den norske filmhistorien. | kun utdrag