Årets asiatiske filmnyheter fra Udine
Mon mon mon monsters! Giddens Ko 2017
Zs blogger har nok et år vært på sin yndlingsfestival – Far East Film Festival i Udine i Nord-Italia. Nøkkelordet for årets festival er utvelgelse.
Det er nye tider, skriver de programansvarlige for årets FEFF-festival. FEFF er festivalen der du som interessert i asiatisk film, kan få oppdatert deg på de store blockbuster-filmene fra Øst-Asia. Og de viser et par arthouse-filmer også. I år var Laos, Taiwan, Indonesia, Japan, Kina, Hong Kong/Kina, Thailand, Malaysia, Filippinene, Vietnam og Kambodsja alle representert med filmer i hovedprogrammet.
Nøkkelordet nå er utvelgelse, skriver de. Og jeg kunne ikke vært mer enig. I en tid der man kan få tak i nesten alle filmer via internett (likevel ikke alltid så lett å finne asiatisk film med engelske undertekster) anser festivalen det som sin oppgave å veilede. Å fronte de filmene som bør få oppmerksomhet. Og der gjør de en stor og viktig innsats. Her følger et knippe filmer som jeg virkelig merket meg på årets festival.
Japan:
My Uncle (Nobuhiro Yamashita 2016)
Regissør Nobuhiro Yamashita (Linda, Linda Linda og A Gentle Breeze in the Village, to filmer jeg selv er veldig glad i) hadde to filmer i hovedprogrammet i Udine i år. En av dem var sjarmerende My Uncle, basert på en japansk barnebok-klassiker fra 1972.
Når Yukio (Riku Ohnishi) får som hjemmelekse å skrive et essay om et familiemedlem, tenker han at de alle er for kjedelige til å skrive noe om. Men når hans nerdete, pengelense og snyltende onkel slentrer inn på rommet hans for å presse ham til å bruke egne lommepenger på å kjøpe en manga – som han selv synes han har vokst fra, men som onkelen vil lese – skjønner han hvem essayet skal handle om. Onkelen på sin side vandrer storfornøyd ut etter å ha fått nevøen til å sponse manga-innkjøpet sitt: «Filosofer trenger å lese meningsløse mangaer for å få hvilt hodene sine litt».
Filmen skildrer onkel sett gjennom veslevoksne Yukios skarpe blikk. Onkel er filosof, må vite, en rolle han tar ytterst alvorlig. Fordømming av kapitalismen brukes konstant som unnskyldning for å ikke å skaffe seg en ordentlig jobb. Og til å glorifisere sin egen rolle i familien, en rolle mindre filosofisk anlagte heller ville kalle «snylter».
Når onkel etter hvert forelsker seg i en japanskamerikansk kvinne bosatt på Hawaii er det delvis Yukio som må ordne opp. Trenger man penger til å dra til Hawaii for å besøke den man er sikker på er sitt livs utkårede, begynner man ikke å jobbe. Man satser på å vinne en konkurranse der hovedpremien er en tur til Hawaii. Med magert resultat, viser det seg.
Nevøen vinner derimot en essaykonkurranse – gjennom essayet om onkelen (selv tror han han ikke vil vinne, siden subjektet for essayet hans tydelig mangler «litterær kvalitet»), og de to drar av gårde.
Mye av filmens handling foregår deretter på Hawaii, der onkel skal prøve å oppføre seg voksent og ansvarlig – men konstant feiler. Han er bare ikke typen til det.
For meg fungerte denne filmen best i starten, der vi blir introdusert for onkelen. I en scene prøver han f. eks. å fravriste familiens katt et stykke fisk han vil ha selv, i en annen kjøper han et svært falskt tusenbein som gave til nevø og niese – og skremmer vannet av både dem og moren deres. Men man finner også like komiske scener fra Hawaii – som der onkel prøver å kjøpe seg sigaretter, og ender opp med å kjøpe marihuana …
Min onkel er ingen stor eller vesentlig film, men derimot en svært sjarmerende, og veldig underholdende lettvekter.
Over the Fence (Nobuhiro Yamashita 2016)
Nobuhiro Yamashitas andre film i Udine var en mye sårere film, med mer rot i virkeligheten.
Shirawai (Joe Odigari) er en fraskilt mann, som har mistet kontakt med både ekskone og datter. For tiden omskolerer han seg til å bli snekker – og har ingen illusjoner om å skulle oppleve noe lykke eller mening med tilværelsen. En dag ser han en kvinne, Satoshi (Yu Aoi), på gaten, i full strutseimitasjonsdans. Hun danser for å understreke poenget sitt til en bekjent: At han ikke tar godt nok vare på konen sin, og er som en struts som stikker hodet i sanden. Når Shirawai senere møter Satoshi innleder de to forsiktig et forhold. Men han opplever samtidig at hennes frie og sjarmerende, men litt maniske side – som stadig får henne til å danse fugleimitasjonsdanser – også har en mørkere bakside. Hun skjønner på sin side at også han er delvis ødelagt og har ting å slite med fra fortiden … Han lever med at konen prøvde å drepe datteren deres – og at det kanskje var hans oppførsel som førte til dette. Kanskje kan hennes maniske oppførsel hjelpe ham til å bli kvitt noen av sine egne spøkelser.
En fin, sår film om «Beautiful Losers» – om to skadeskutte individer som prøver å nå fram til hverandre. «Over the Fence» er visstnok en baseball-metafor – og filmen har en nydelig avslutning som kulminerer under en baseball-kamp. Både Joe Odagiri og Yu Aoi er fantastiske i hovedrollene.
Close-knit (Naoko Ogigami 2017)
Der Ogigamis tidligere film Briller handlet om betydningen av å kunne «skumre» og nyte de små øyeblikkene, og Rent-a-cat var en film om ensomme mennesker og hva katter kan tilføre livene deres, er Close-knit den ultimate strikkefilmen. Og ja, så har den også en transseksuell i en av hovedrollene – eller kanskje som den absolutte hovedrollen i filmen?
Når 11 år gamle Tomos mor – en alenemor som sliter med å være den voksne som skal oppdra et barn – forlater henne, tar Tomo kontakt med onkelen sin. Onkelen tar henne under sine vinger og lar henne flytte inn til seg – og det er tydelig at dette har skjedd før. Men nå er ting endret, sier onkelen, han har nemlig funnet kjærligheten og har en samboer. Og hun er spesiell, på flere måter. Kjæresten Rinka er nemlig transseksuell, og har tidligere vært en kvinne i en mannskropp.
Tomo er i utgangspunktet litt skeptisk til Rinka, men vinnes over av omsorgen hun møter fra henne. Sakte, men sikkert skaper de tre en nærmest perfekt liten varm familie. Rinka begynner å drømme om at de kanskje kan adoptere Tomo, og gi henne den tryggheten hun sårt trenger.
Selv om Japan er et land der man kan finne transseksuelle tv-stjerner, er transseksuelle, ifølge Ogigami, fortsatt stigmatiserte i japansk samtidskultur. Dette har dermed vært et av motivene for at hun ville lage Close-knit.
Close-knit er en mye sårere film enn Ogigamis tidligere filmer (som f. eks Briller eller Rent-a-cat). Som bakgrunn for den varme, lille historien, skjønner vi hva Rinka har vært utsatt for, og stadig utsettes for av fordommer. Som kontrast til Rinkas forholdsvis idylliske historie, følger vi også skjebnen til Tomos skolekamerat som sliter med egen kjønnsidentitet … Han mobbes daglig på skolen og heller ikke Tomo tør være venn med ham, eller bli sett sammen med ham.
Close-knit er den ultimate strikkefilmen, og anbefales alle strikkefantaster. Det var nesten så jeg fikk lyst til å strikke selv. Den engelske tittelen kan jo henspille både på strikking og det å være en nært knyttet familie. Jeg tror den japanske tittelen har mere strikkingen i fokus, og kan oversettes med noe a la «de som strikker på blodig alvor»; Strikking som terapi, strikking som noe som knytter dem tettere sammen som en familie. At de alle begynner å strikke, fører den lille familien tettere sammen. Og alle bruker det etter hvert også som terapi. Rinka opplever mye hun kan være rasende over, og bruker strikkingen for å roe seg ned.
Close-knit er en veldig søt og varm film. Skildringen av Rinka er også annerledes enn de ofte mer prangende skildringene man kan få av transseksuelle i andre filmer – hovedpersonen Rinka skildres som en beskjeden, varm kvinne som ble født i feil kropp. Onkelen, tredjemann i denne lille familien, er for øvrig lite framtredende, det er Rinka som stiller mest opp for Tomo. Og man kunne kanskje ønske seg at Rinka også skulle ha noen rifter i personligheten sin, hun framstilles nesten som en for perfekt person. Og som selve definisjonen av kvinnelig, som de færreste kvinner kan leve opp til.
En varm, og veldig snill film. Veldig lite konfronterende i forhold til kjønnsroller, men det er kanskje også en av filmens styrker. Jeg tror ellers dette er den eneste filmen du vil se der du kan oppleve en «penis-krig» i stedet for en putekrig. (Rinka strikker nemlig først og fremst peniser – som hun skal bruke til et rituale for å si farvel til manndommen for godt.)
Taiwan:
Mon mon mon monsters! (Giddens Ko, 2017)
Mon mon mon monsters! var en skrekkfilm jeg holdt på å gå fra. Ikke fordi den var dårlig, men fordi den for meg var gjennomvond å se på. I ettertid er den også en av de sterkeste opplevelsene fra årets festival (Men jeg vet ikke om det er fordi jeg blir satt ut av en slik gjennomgående ond og kynisk skildring av verden, eller om det er fordi den var en av de beste filmene.).
Studenten Lin Shu-wei blir mobbet på skolen, og også «framed» av mobberne, som hevder han har stjålet av skolens penger. Når han får bevist sin uskyld, og kommer med bevisene til sin superreligiøse lærer, anklager hun ham for å tyste på sine medelever. Og som straff må han – og de mobbende medelevene – utføre et stk. samfunnstjeneste, overfor stedets eldre fattige. Dette arbeidet stortrives de med, og bruker anledningen til å frarøve de eldre den siste resten de har av verdighet. (F. eks. ved å poste bilder der de tar en helt dement gammel kvinne på puppen.) Ved en tilfeldighet klarer gjengen også å fange et monster. Når de skjønner at hun ikke tåler dagslys eller lys, setter de også i gang med å torturere monsteret på det groveste (jeg har fortsatt smerter i tennene etter å ha måttet se på hvordan de trekker ut tennene hennes.) Hvorfor de gjør det? Jo, fordi de kan. Men monsteret har en storesøster, og når storesøster skjønner at en gjeng skoleungdommer har fanget og torturerer lillesøster, er hun klar for å drepe hver person i skoleuniform hun ser …
Regissør og manusforfatter Giddens Ko (egentlig navn: Ko Ching-Teng) er en av Taiwans kjente forfattere. For meg var dette en av de best regisserte, og også tettest redigerte filmene i Udine i år. Og det er spesielt å se en skrekkfilm der alle mennesker i filmen er så kyniske og brutale, at man ender opp med å heie på menneskeetende monstre. Som spiser, fordi de må. Mobberne i filmen gjør all jævelskap, fordi de kan.
Kina:
Someone to Talk To (Yulin Lin, 2016)
En fin, men deprimerende film, om ensomhet og mangel på kommunikasjon. Filmen er basert på en kinesisk roman – skrevet av regissørens far – som har blitt sammenlignet med Garcias Hundre års ensomhet. Dette er en film som skildrer hvordan store forelskelser kan ebbe ut i hverdagen, eller etter noen års ekteskap. Filmen gir heller ikke noe håp for framtidige forhold.
Handlingen starter i et byrå som både gifter og skiller ektepar. Etter et deprimerende møte med et par som skal skilles, «vi har ingenting å snakke om lenger», møter vi et lykkelig forelsket par: «Vi kan snakke om alt!»
Så spoler filmen framover til ti år seinere. Det nyforelskede paret fra første scene har et kjedelig ekteskap, og ingenting å snakke om. Men de har en liten datter. Og når moren i dette forholdet innleder en ny romanse, snus alt opp ned for den lille familien …
En fin, men ganske deprimerende film om mangel på kommunikasjon, og kjærlighetens skjørhet. Heldigvis tennes det et lite håp for menneskene i filmens slutt, og da i forholdet mellom en ny og utvidet liten familiekonstellasjon: far, datter, tante og onkel.
Duckweed (Han Han 2017)
Duckweed er en småsøt kinesisk tidsreisefilm – tydelig inspirert av Back to the Future-filmene. Rallykjøreren Xu Tailang vinner rallyet han kjører, og bruker takketalen til å disse faren som aldri har trodd på ham. Moren hans tok livet sitt pga. svangerskapsdepresjon da han var baby. Når han etter rallyet havner i en trafikkulykke sendes han imidlertid tilbake i tid. Til året før han ble født. Og møter faren som ung. Når han oppdager at faren har en annen kjæreste enn moren sin, skjønner han at han må gjøre alt han kan for å få ødelagt dette forholdet, så far kan møte mor – og han selv kan bli født.
Duckweed er ingen stor film, men jeg fant den supersjarmerende. Særlig pga. skildringen av gangstermiljøet. Det finnes ingen tøff gjeng i denne filmen, bare en gjeng med litt hjelpeløse tapere (bortsett fra han som planlegger den kinesiske varianten av internett). Jeg elsker hvordan filmen vrenger på de-tøffe-guttenes-verden. Sånne morsomme ting som når en av dem skal fronte hvor viktig det er å holde sammen. Han tar fram en spisepinne, men klarer nesten ikke å knekke den. Så drar han fram tre spisepinner, og ber en i gjengen knekke dem (altså tre sammen er bedre enn en). Hvorpå han i gjengen knekker spisepinnene på null komma niks.
Andre severdigheter i Udine 2017
Noe av det interessante man kunne se ellers var den malaysiske Mrs. K (Yuhang Ho, 2016), betegnet som grindhouse komedie, det fine sørkoreanske rettsdramaet Soul Mate (Derek Tsang, 2016), og en hysterisk taiwansk musikal, 52 hz, I Love You (frekvensen noen stakkars hvaler kommuniserer på, og som ingen andre kan høre) av Te-Sheng Wei fra 2017.
Generelt et godt nivå på årets festival. Og – for oss i Vesten – en mulighet til å få sett hva som beveger seg i filmverdenen i Far East!!
Tweet
Relatert
Z elsker FEFF: UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 16
Blogg: Denne bloggeren elsker Udine Far East Film Festival, og hva de prøver å gjøre for asiatisk filmforståelse i Europa. I år var mitt personlige høydepunkt det japanske mordmysteriet The Snow White Murder Tale (Nakamura, 2014), tett fulgt av de politiske dramaene The Attorney (Sør-Korea, Yang Woo-seok. 2013) og The Barber’s Tales (Jun Robles Lana, Filippinene, 2013).
UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL
Blogg: Hvis du har lyst til å oppdatere deg på østasiatisk film i alle genre, bruk den siste uka i april et år på Far East Film Festival i den lille norditalienske byen Udine.
UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 2012
Blogg: Regn og 14 grader i Italia i slutten av april gjør liksom ikke så mye … hvis man elsker asiatisk film og er på Udine Far East Film Festival. Zs redaktør trekker fram sine favorittfilmer fra denne lille skjulte perlen av en filmfestival.
Fra siste Z
Hva er folk horror?
Med den såkalt «opphøyde» skrekkfilmen, som Midsommar, er folk horror igjen i vinden. Men hva er egentlig folk horror, og hvor har veien gått fra britisk 70-tallsskrekkfilm fram til i dag? | kun utdrag
Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night
Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren? | kun utdrag
Nasty girls i skrekkfilm
Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag
Fra arkivet
Film og historiefortelling – Intervju med Paul Auster
Z #1 2003: «For meg er det å fortelle historier selve litteraturens essens, og en av de mest [...] | kun utdrag
Mannefallet
Z #2 2015: Den sinte hvite mannen vil hjem i Joel Schumachers Falling Down. Men til hva? | kun utdrag
Hollywoods hese stemme – Chuck Norris vs. Communism
Z #4 2016: Selv om Hollywood-filmer var forbudt på 1980-tallet i det kommunistiske Romania, var det mange rumenere som trosset regimet for å kunne se den siste actionfilmen med Hollywood-stjerner som Chuck Norris eller Sylvester Stallone. | kun utdrag