Citizen Iversen møter Guy Maddin – 16. rapport fra Ottawa

 

Forbidden Room Forbidden Room

 

Citizen Iversen om en av de store regissørene i kanadisk samtidsfilm – Guy Maddin.

«Jeg føler at jeg har kastet bort livet mitt!» Guy Maddin kikket ned under applausen etter at det kanadiske filminstituttet hadde vist en serie klipp fra hans mange filmer, og kommenterte sitt livsverk på sin spesielle tørrvittige måte. «Jeg har ikke laget en film jeg virkelig liker på noen år nå», fortsatte han.

Guy Maddin er kanadisk films bygdeoriginal. Riktignok er Winnipeg, Maddins hjemby og hovedperson i mange av hans filmer, stor betraktet med norske øyne, men selv om Winnipeg er Canadas iskalde hjerte, er byen nærmest regnet som et provinsielt ingenmannsland sammenlignet med Toronto, Montreal eller Ottawa. Guy Maddins eget forhold til hjembyen er tvetydig. Han har gjort mye for å plassere byen på det filmatiske kartet, ikke minst gjennom fantasi-dokumentaren My Winnipeg fra 2007, men dette storslagne forsøket på å mytologisere hjembyen er også en skildring av hvor viktig det er å forlate Winnipeg. Hjembyen er for Maddin et sted han lengter etter å forlate, men Winnipeg vil aldri forlate ham. Det er den verdenen han henter all sin kunstneriske inspirasjon fra.

Da det kanadiske filminstituttet og filmseksjonen ved Carleton University skulle avslutte sin første serie møter med kanadiske mestere, var valget av Maddin naturlig. Ved siden av David Cronenberg og Atom Egoyan er Maddin i dag den mest kjente kanadiske filmregissøren. Møtet med Maddin ble da også overveldende. I tre dager holdt han hoff, enten på Art’s Court i Ottawa sentrum eller på Carleton-universitetets campus, og de studentene som kom på hans masterclass opplevde et møte for livet. I time etter time fortalte Maddin skrøner og ga gode råd, både til advarsel og ettertanke, samtidig som han ga oss som møtte ham et unikt innblikk i en helt særegen filmatisk verden.

Guy Maddin i Ottawa Guy Maddin i Ottawa

 

Guy Maddins filmer ligner ikke på noen andre filmer. De er et særegent hjemmebrygg som utfordrer alle kategorier og merkelapper. I samtalene med ham kom det også klart fram at hans inngang til å lage film var personlig på mer enn en måte. Han begynte å lage kortfilmer på 1980-tallet fordi han var blitt besatt av gamle filmer, og ville imitere 1920-tallets stumfilmkultur i sine filmer. Samtidig ville han bruke stumfilmen til å lage en helt egen filmatisk verden. Holdningen hans til filmregi var da også nært knyttet til punkens respektløse gjør-det-selv holdning. «Etter å ha laget 11 spillefilmer leste jeg to bøker om å skrive manus», fortalte Maddin oss, «og at en film burde ha en protagonist og en fortellermessig utvikling var noe helt nytt for meg».

Manuskriptet til Maddins første spillefilm Tales From the Gimli Hospital fra 1988 skal da også ha bestått av fem Post-it lapper, og da en ivrig student spurte ham om hans holdning til manusskriving i dag, var svaret kort og konsist: «Noen ganger kan et filmmanuskript bli til på én dag, andre ganger tar det en hel uke». I noen tilfeller er dette åpenbart tilfellet, både på godt og ondt. Maddins styrke ligger ikke i handling eller karakterer. Noen av hans tidlige spillefilmer, som for eksempel Archangel fra 1990, lider av mange repetisjoner, absurde vendinger og dramaturgiske nødløsninger, men det er ikke for spennende og dyptloddende historier og karakterer man ser en film av Guy Maddin. Det er snarere for hans ekspressive og hallusinatoriske bilder, fragmentariske collager av ulike historier som synes nesten tilfeldig limt sammen, men som samtidig skaper en fascinerende og merkelig surrealistisk stemning.

Gjennombruddsfilmen The Saddest Music in the World fra 2003 er et godt eksempel på Maddins særegne filmatiske univers. Dette er både en absurd incestuøs familiehistorie, der far og sønn elsker samme kvinne, en film om forhold som har gått i oppløsning, en surrealistisk musikal og en melodramatisk og eksentrisk skildring av depresjonen på 1930-tallet. Alt i en herlig surrealistisk blanding.

The Saddest Music In The World. The Saddest Music In The World

 

Filmen utspiller seg i Winnipeg i 1933. Canada har ikke hatt samme forbudstid som USA, men nå vil alkohol på nytt snart bli lovlig å selge og nyte i USA. Øl-baronessen Lady Port-Huntly, spilt av Isabella Rossellini, ser muligheten for å få tørste amerikanere til å begynne å drikke kanadisk øl. Hun arrangerer en internasjonal konkurranse som radiolytterne i USA følger med stigende begeistring. Konkurransen skal finne ut hvilket land som har den tristeste musikken. Dermed gjenforenes den splittede familien Port-Huntly. Hennes mann, doktoren som alkoholpåvirket amputerte hennes ben, deltar i konkurransen. Det samme gjør deres to sønner, hvorav den ene er farens rival om morens kjærlighet, og den andre lider av en sorg så bunnløs at han alltid bærer med seg sitt døde barns hjerte i en kapsel fylt med egne tårer. Alle går de på scenen for å synge sine triste sanger.

The Saddest Music in the World gikk en seiersgang på filmfestivaler verden rundt. Selv så jeg den første gang på Kosmorama i Trondheim, og vaklet groggy ut etter en midnattsvisning, usikker på om jeg hadde drømt eller virkelig sett en film. Filmen er da også som en absurd drøm. På den ene siden en illsint surrealistisk montasje, med mange referanser til ekspresjonistiske klassikere som Dr. Caligaris kabinett, på den andre en campete slapstick-musical der alt-mulig-rart blandes inn. En filmatisk lapskaus der scener marinert i alle mulige filmhistoriske sauser blandes sammen til en sterk og krydret rett.

Resultatet ligner ikke på noen andre filmer. Filmen er drømmeaktig, stemningsfull og poetisk, men også fylt av dårlige vitser og karikerte figurer. Så å si alle følelser blandes i en hallusinatorisk mix-tape. Som nesten alltid i Maddins filmer spiller den nedsnødde og iskalde byen Winnipeg en viktig rolle. Den er sorgens internasjonale hovedstad, og selv ikke Lady Port-Huntlys basseng av skummende øl – som alle de mange deltakerne i konkurransen om å spille den tristeste musikken i verden etter hvert havner i – kan døyve den underliggende sorgen. The Saddest Music in the World gjenskaper en idiosynkratisk stumfilmkultur, skildrer et delirium av et familiedrama og leker med våre forestillinger om Canada og kanadisk kultur på en original, tankevekkende og morsom måte.

My Winnipeg My Winnipeg

 

Guy Maddin vendte tilbake til disse sentrale temaene og motivene i det som kanskje er hans hovedverk: My Winnipeg. Her er det Maddins egen familie og livet i hjembyen som danner utgangspunktet for en film som ved første øyekast kan ligne på en eksentrisk dokumentar. My Winnipeg er imidlertid mest av alt en samling skrøner, som f. eks. Maddins påstand om at Winnipeg er den byen i verden som har flest søvngjengere.

På nytt skildrer Maddin en familiehistorie, denne gang hans egen. Hans mor spiller en avgjørende rolle i filmen, men det er ikke hans virkelige mor vi ser. Den tidligere eieren av en frisørsalong har forlengst gått bort. Isteden lar Maddin den gamle noir-dronningen Ann Savage, mest kjent fra Edgar Ulmers bitre Detour (1945) fylle rollen som sin mor, og en annen skuespiller spiller Maddin selv. My Winnipeg er dermed langt fra en vanlig dokumentar, og de fleste ville neppe kalle den en dokumentar i det hele tatt, ettersom dens forhold til sannhet og autentisitet er svært vilkårlig. Men likevel føles filmen sann, så sann som en drøm kan være.

I senere år har Maddin vekslet mellom å lage film, videoinstallasjoner og performance-stykker. Hans foreløpig siste langfilm, The Forbidden Room fra 2016, regissert sammen med Evan Johnson, er et resultat av denne nye vendingen i hans karriere. Filmen startet som en serie seanser med performancer der forskjellige absurde små scener, nærmest som små kortfilmer, ble framført på scener i Paris og Montreal. Disse ble filmet live mens de ble spilt på scenen, og dette materialet utgjorde så råmaterialet for det meste av The Forbidden Room.

Forbidden Room Forbidden Room

 

Også denne filmen er som en serie drømmer. En rekke små absurde historier veves sammen, som alle har drømmens logikk til felles. Det er som lag på lag av rare historier. Delvis handler det om noen menn som er fanget på havets bunn i en ubåt. Ombord har de en last av sprengstoff som har kommet i ubalanse. Selv om oksygenet er i ferd med å ta slutt kan de ikke gå mot overflaten, da vil ubåten bli sprengt i stykker. De går derfor en langsom og smertefull død i møte inntil en tømmerhogger plutselig dukker opp fra en luke i båtens skrog. Og han kommer fra ferskvann.

Dermed flettes det inn andre hendelser og historier. Tømmerhoggeren og hans hjelpere er ute for å redde en kidnappet kvinne, men kanskje er denne kvinnen, Margot, slett ikke så uskyldig som hun ser ut til å være ved første øyekast. Andre fortellinger finner også en plass i denne collagen. Som historien om en gutt som forsøker å fylle rollen som sin forsvunne far, men der mustasjen som han tar på seg – for å lure sin blinde mor til å tro at faren ikke har forlatt dem – kanskje er forgiftet. Dessuten opptrer noen svarte demoniske vampyrbananer et sted i filmen, og europeisk kunstfilms ukronede sleaze-konge Udo Kier dukker opp i flere forskjellige roller. Ikke minst som mannen som legger seg under kniven, og gjennomgår en serie hjerneoperasjoner, fordi han er besatt av romper. Alt akkompagnert av bandet Sparks, som synger om «den siste bakenden»:

 

Mange vil sikkert fnyse av Maddins mange absurde krumspring og merkelige blandinger av rare fortellinger. Ikke minst av hans bisarre bruk av mellomtekster som bryter opp denne merkelige veven av historier med absurde og humoristiske kommentarer. Andre vil kunne glede seg over en film som ikke ligner noe annet som lages i dag. Skal man sammenligne The Forbidden Room med andre filmer må det være de mange surrealistiske klassikerne som ble laget på 1920- og 1930-tallet.

På samme måte som Luis Buñuel og Salvador Dalí lekte med filmatiske konvensjoner og fortellermessige grep i En andalusisk hund i 1928, eller René Clair underminerte borgerlige ritualer i Entr’acte i 1924, utfordrer Maddin alle våre vante forestillinger om hvordan en film skal være. Det er ikke overraskende at en av Guy Maddins favorittfilmer er Gullalderen (1930) av Dalì og Buñuel. «Jeg elsker den filmen», sa han til oss i Ottawa, «Jeg fant meg selv i den filmen.»

I sjefssurrealisten André Bretons lille roman Nadja fra 1928, beskriver han surrealistenes spesielle kinovaner. De vandret gjerne ned en av de mest kinotette gatene i Paris, og gikk planløst fra kino til kino. De så én scene i en film, gikk ut, hastet videre, og fikk med seg en annen scene, i en helt annerledes film i neste kino. Slik fortsatte de hele kvelden. På denne måten skapte de selv en særegen collage eller cocktail av ulike fragmenter av historier, uvanlige sammenblandinger av vidt forskjellige filmer og fortellinger. Det samme skjer i The Forbidden Room. Dersom man leter etter en rød tråd, eller forsøker å se et skjult underliggende og forenende grep, vil man trolig gå seg vill. Og det er det Maddin sikkert helst vil at vi skal gjøre. Han ønsker å skape noe overraskende og annerledes, som åpner opp verden for oss, og gir oss nye og rare drømmer.

 

Forbidden Room Forbidden Room

 

The Forbidden Room hadde en uvanlig tilblivelsesprosess, som en serie performances på museer. Selv antydet Maddin at filmen The Forbidden Room var et påskudd for å realisere et helt annet prosjekt, og alle kan selv lage sin egen surrealistiske Maddin-film på hjemmesidene til The National Film Board of Canada. Der finner man en link til den unike prosjektet Seances. Finner man veien til denne siden kan man velge tittel fra en meny. Et dataprogram vil da velge ut scener og skape en helt unik film av et stort antall mulige kombinasjoner. Den filmen man så ser er ikke mulig å se på nytt.

Jeg har selv prøvd dette utallige ganger, og hver gang får man se en helt ny film. Noen scener dukker opp i forskjellige kombinasjoner, og har man sett The Forbidden Room gjenkjenner man mange av scenene fra den. Men de settes ikke bare inn i helt andre sammenhenger enn i langfilmen, de kan også være lengre. Dessuten er det mange scener som ikke finnes i The Forbidden Room også. I noen uker startet jeg arbeidsdagen med en slik selvlaget Maddin-film hver morgen, og alltid med samme resultat: En bisarr, overveldende, lattervekkende, drømmeaktig og nyskapende opplevelse. En eneste lang stemningsfull Kuleshov-effekt.

«Det må være noe galt med meg», sa Guy Maddin med følelse og ettertanke i stemmen, «for jeg kan ikke leve livet mitt fullt ut i nåtiden.» Derfor vender han alltid tilbake til fortiden og helst gamle filmer. Ikke for å kopiere eller imitere dem, men for å skape et helt nytt uttrykk som er tidløst og blander ulike stiler og tidsfølelser. Maddin er en sann postmodernist, en bricoleur som tar det som finnes for hånden, men monterer bitene fra fortiden og samtiden sammen til noe helt nytt.

Forbidden Room Forbidden Room

 

Det samme gjelder for Guy Maddins aller siste film, som fikk premiere på San Francisco International Film Festival i april i år. The Green Fog: A San Francisco Fantasia er en drøy time lang, og ble vist med levende musikk av Kronos-kvartetten. Prosjektet var bestilt av festivalen i San Francisco og er en hyllest til byen. The Green Fog kan minne litt om noen av Christian Marclays installasjonsprosjekter, som den tidlige Telephones (1995) og mest av alt 24-timers verket The Clock (2010). Maddin og hans samarbeidspartnere Evan og Galen Johnson så gjennom mer enn 200 amerikanske filmer som utspilte seg i San Francisco. Av klipp fra dette materialet lagde de en slags remake av Hitchcocks klassiker Vertigo fra 1958, med materiale fra andre San Francisco-filmer.

Møtet med Guy Maddin i Ottawa var overraskende og overveldende. På bakgrunn av hans filmer skulle man tro at regissøren var en innesluttet drømmer som aller helst kommuniserte med bilder og lyd. Isteden var Maddin en generøs hyperaktiv historieforteller, som ga gode (og sikkert også mange mindre gode) råd, og fortalte om sine mange prosjekter. For ham som for så mange andre kunstnere og filmskapere, all internasjonal berømmelse til tross, er det vanskelig å leve av å være filmskaper i dag. I hvert fall om man ikke vil drive vekselbruk med kommersielle filmer og fjernsynsserier, som andre kanadiske filmregissører som Atom Egoyan og Bruce McDonald gjør. Derfor underviser Maddin for tiden ved Harvard University i USA. Det er nødvendig for å få endene til å møtes. «Jeg er ofte blakk», sa Maddin, «og det er utgangspunktet for mange prosjekter».

Maddins filmer deler sitt publikum i to. Enten elsker man dem, og synker inn i deres bisarre drømmeverdener, eller man hater dem og forlater irritert kinosalen halvveis i forestillingen. Maddin selv er blitt en hvithåret, men elskverdig mann, som både i samtaler og i sine filmer ustanselig kom tilbake til det han kalte sårets fortellinger. Det han gjør er «wound-based storytelling», i form av filmer eller videoinstallasjoner. I mange av hans mest kjente filmer, som The Saddest Music in the World, My Winnipeg eller The Forbidden Room, aner man at fortellingene har en kjerne av sårbarhet, midt i alle de fantasifulle humoristiske krumspringene og bisarre vendingene. Hans filmer handler alltid til syvende og sist om et dypt sår, som aldri kan leges, og som han vender tilbake til gang på gang i sine særegne og dypt personlige filmer.

 



Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen møter Atom Egoyan – 13. rapport fra Ottawa

Blogg: Vår Z-blogger har møtt en av Canadas største regissører: Atom Egoyan.

Citizen Iversen møter Alanis Obomsawin – 14. rapport fra Ottawa

Blogg: Alanis Obomsawin er kanadisk dokumentarfilms «grand old lady», og har i sine over førti dokumentarfilmer kjempet utrettelig for den kanadiske urbefolkningens rettigheter. Citizen Iversen møtte henne i Ottawa, der hun ble hyllet som kanadisk mesterregissør av det kanadiske filminstituttet og Universitetet i Carleton.

Citizen Iversen møter Hirokazu Kore-eda i Toronto – 6. rapport fra Ottawa

Blogg: «Jeg er ingen mester ennå», sa Hirokazu Kore-eda og kikket ned på bordet foran seg. Han svarte på et av spørsmålene han fikk under filmfestivalen i Toronto. Det var likevel en mester vi hadde avtalt møte med.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Film er de to om

Z #4 1996: Tar ikke kvikke ungdommer heller en tur på byen enn å sitte hjemme en fredagskveld og glo på [...] | kun utdrag

Cut and Paste

Z #2 2008: Som voksen har jeg møtt folk som tilsynelatende hadde en svært moden og helstøpt filmsmak i ung alder. Slik var det ikke for meg. Jeg elsket film, film og atter film. Samme hva, bare det var film. High-school komedier, sorthvitt krim, romantiske kostymedramaer, samtidsskildringer, røverhistorier, reinspikka tull og tøys – alt dugde.

Å være tro mot tilskueren i seg

Z #3 1996: Med sin distinkte stil, sine skarpe kritikker, de glødende festivalrapportene eller [...] | kun utdrag