Allegorier i en ny tid

Sieranevada. Foto: Tour de Force

Romania er et up and coming-filmland, og nå kan vi oppleve den rumenske filmen Sieranevada (Cristi Puiu, 2016) på norske kinoer. I denne teksten gir den rumenske journalisten og filmkritikeren Cătălin Bogdan oss sitt blikk på den nye rumenske nybølgen som filmen tilhører.

Under Ceaușescu-epoken i Romania fantes det flere dristige regissører som i sin vilje til å være subversive hengav seg til allegorien som en slags «tredje mulighet». De to andre var eskapisme på den ene siden eller propaganda for regimet på den andre. Filmer som Reconstituirea («Rekonstruksjonen», 1970) av Lucian Pintilie, Croazirea («Cruiset», 1981) av Mircea Danieluc og Concurs («Konkurranse», 1982) av Dan Pița tar alle i bruk allegorier for å fortelle om makt, sammen med temaer med et visst symbolsk potensiale. Rollefigurene i disse filmene har gjerne en karaktertypisk utstråling, og inngår i utpreget tragikomiske hierarkier seg imellom. Stemningen er leken og samtidig nervøs, som om karakterene er fanget i en ubønnhørlig felle.

Med regimets fall ble det gamle kommunistiske tankegodset raskt foreldet, og etter ytterligere et tiår med estetisk sondering var det klart for nye måter å lage film på i Romania. Dette retningsskiftet kan på mange måter ses som del av en polemikk mot tidligere filmer, selv om forholdet til tidligere tiders kanon ikke var utelukkende negativt. Bruken av allegori holdt seg – vi finner den hos flere av de mest fremtredende yngre regissørene, som gjerne blir regnet til den «nye bølgen» i rumensk film. Begrepet «rumensk nybølge» viser ikke til noen intendert gruppeidentitet fra filmskapernes side, men snarere til et felles engasjement rundt selve den estetiske nyorienteringen. En film som Lăzărescus død (2005) av Cristi Puiu etterstreber åpenbart en moderne allegori om det døende menneskets isolasjon, i hvert fall etter hovedpersonens symboltunge navn å dømme (av evangelienes Lazarus som ble gjenoppvekket fra de døde). Kanskje kan den også ses som et lite nikk til Vittorio de Sicas Umberto D. (1952), et av den italienske neorealismens mesterverk. Med sin framstilling av helsevesenets likegyldighet overfor en eldre, alkoholisert mann som tydelig nærmer seg slutten, gir Lăzărescu uansett et suggererende bilde av et dehumanisert samfunn.

Lazarescus død. Foto: Tour de Force

 

I tillegg er denne filmen preget av en tilnærming som er typisk for den «nye bølgen»: Friere bruk av manus i forhold til regi. Denne nye manuspraksisen har framfor alt medført en tematisk ensretting. Selv om de enkelte filmene i utgangspunktet handler om ulike ting – grov kriminalitet (Aurora – Cristi Puiu, 2010), eksorsisme (După dealuri, «Bortenfor åsene» – Cristian Mungiu, 2012), prostitusjon (Loverboy – Cătălin Mitulescu, 2011), incest (Ilegitim – Adrian Sitaru, 2011), livet i fengsel (Când vreau să fluier, fluier, «Når jeg vil plystre, plystrer jeg» – Florin Șerban, 2010), en kunstners krise (Când se lasă seara peste București, «Når kvelden senker seg over București» – Corneliu Porumboiu, 2013), osv. – går de spesifikt menneskelige anliggendene gjerne igjen: Generasjonskløfter (forsterket av de radikale politiske skiftningene), parproblemer og utroskap, gnisninger blant familiemedlemmer på små boarealer, sosial konformitet, sosial nihilisme og korrupsjon i lokalmiljøer. På den andre siden får regissørene flere muligheter når det tradisjonelle filmmanuset ikke lenger har samme autoritet. Manus blir ikke like bestemmende for den episke tråden, men får fortsatt en del å si for scenene.

Samtidig er det en tendens i disse filmene til at filmens atmosfære ikke etablerer seg selvstendig i forhold til disse narrative holdepunktene, heller ikke når handlingen nærmest står stille. Ustø kamerabevegelser, lange stillbilder, delvis fordunklet perspektiv, uklar lyd, minimalt tegnede karakterer, geometrien i scenografien – alt dette blir utnyttet (og selvfølgelig også misbrukt) av regissørene.

Men med et manus som nærmest framstår som en uavhengig litterær tekst, følger det også begrensninger. Ofte må man ty til kontrapunkt-effekter som går bortenfor det narrative: stillhet, støy, uklart bilde, omflytting av aktører, oppheng i visse typer bilder, eksplisitt lysbruk, dårlig lydkvalitet (undertekster gjør at fremmedspråklige seere ofte får med seg replikker som går rumenske seere hus forbi). I tillegg velger rumenske manusforfattere nesten gjennomgående å være apolitiske. Manusene deres berører verken ideologier eller politiske hendelser – med visse unntak for de kaotiske desemberdagene under revolusjonen i 1989. Det er ingen tilfeldighet at venstreorienterte filmkritikere gjerne inntar en ambivalent holdning til den «nye bølgens» filmer. De berømmer de inngående skildringene av hverdagens realiteter, men kritiserer ofte filmene for implisitt å omfavne den nye kapitalismens verdier. Det høyreorienterte publikummet har på sin side vanskelig for å svelge den beske og til tider groteske utleveringen av et samfunn preget av smålighet. Identitetsmarkører, religiøse verdier og nasjonalisme blir ikke bare latterliggjort, men også markant marginalisert, i disse filmene.

Aurora

 

Selv om den «nye bølgen» representerer et broket mangfold av regissører, har visse av dem staket ut retninger som har fått tydelig innflytelse. Etter det heller tvilsomme «road movie»-mysteriedramaet Marfa și banii («Varen og pengene», 2001), og senere Lăzărescus død, kom Cristi Puiu (f. 1967) i 2010 med Aurora. I Aurora møter vi en nyskilt mann, frustrert og paranoid, vandrende omkring med hevn og mord i tankene i grå og vanskelig plasserbare byomgivelser som passer til hans fremmedgjorte tilstand. Regissøren ønsker åpenbart å så tvil om muligheten for en vanlig juridisk rekonstruksjon av forbrytelsene som hovedpersonen begår. For Puiu er forholdet mellom det objektive og det subjektive såpass tvetydig at «sannheten» ikke blir tilgjengelig som annet enn noe kunstig, noe nødvendigvis regissert. Tittelen på hans siste film, Sieranevada (2016), har ingen relasjon til handlingen (en familie som forebereder en parastas, en ortodoks minneseremoni), og er slik betegnende for regissørens hang til å leke med virkelighetsnivåer. En hang som kan oppsummeres med tittelen på Frédéric Choffats film fra 2007: La vraie vie est ailleurs – «det virkelige livet er et annet sted». Det man ser i Sieranevada – løping på kryss og tvers i en liten blokkleilighet – er i første rekke et utgangspunkt for å utforske muligheten for å gi fastere form til virkelighetsflyten; så å si et portrett konstruert av intenderte forflytninger.

Corneliu Porumboiu (f. 1975) er en annen regissør med dragning mot konsepter, og mot formalisme – samt med en helt egen sans for det minimalistiske. Filmen Hvor var du egentlig? (2006 – rumensk tittel: A fost sau n-a fost, eg. «Var eller var ikke?») handler om gjenoppvekkelsen av en ikke-hendelse: I et debattprogram på en lokal TV-kanal i provinsen kommer det fram hvor passiv deres lille by i virkeligheten forholdt seg under revolusjonsdagene i 1989, under de voldsomme, myteomspunne opptøyene som feide over landet. I senere filmer har han videreført denne bortimot metafysiske interessen for det fraværende. Polițist, adjectiv (Politimann, adjektiv, 2009) er en slags semiotisk allegori, om tomheten i våre sosiale konvensjoner.

Også i Al doilea joc («Det andre spillet», 2014) står det konseptuelle sentralt. Filmen er i sin helhet en gjengivelse av et TV-sendt lokaloppgjør i rumensk toppfotball fra slutten av 80-tallet, men originallyden er fjernet og erstattet av kommentarer i nåtid fra Porumboiu og hans far – som i sin tid var dommer i kampen. Et kraftig snøvær gjør forholdene vanskeligere og vanskeligere, men kampen stoppes ikke, spillerne kjemper nytteløst i vei. Ingen vinner: Kampen ender 0-0. På tribunen er det en høy andel uniformer, og man får følelsen av å bevitne et samfunn under beleiring, hvor lagene på banen får representere regimets to pilarer: Hæren og Securitate (det hemmelige politiet). Filmen preges estetisk av monotone, uklare bilder i falmet svart-hvitt. Al doilea joc er et eksempel på hvordan den konseptuelle minimalismen kan skape en tankevekkende politisk (eller antropologisk) allegori om stillstand. Porumboius film fra 2015, Comoara («Skatten»), er på sin side en improvisasjon som ønsker å framstå som et slags moderne eventyr.

4 måneder, 3 uker og 2 dager. Foto: Arthaus

 

Cristian Mungiu (f. 1968) er den «nye bølgens» mest dekorerte regissør, med bl.a. tre priser fra Cannes-festivalen. I 2007 fikk han Gullpalmen for 4 måneder, 3 uker og 2 dager, som handler om en illegal abort utført under et diktatur som forbød så vel avbrutte svangerskap som prevensjon. Betalingen for aborten ender med å inkludere samtykke til dobbel voldtekt. Filmen berører en rekke typiske fenomener fra kommunistepoken: Den utbredte volden, labyrintene av forbud, de deprimerende blokk-kvarterene, frustrasjonen ved uønskede graviditeter. I sentrum står den ordløse fortvilelsen som oppstår når samvittigheten er fanget i en felle. «Betalingens» perverse dobbelthet, den kompliserte veven av indre utsatthet og press utenfra, den enda mer kompliserte overgivelsen, frykten, fosteret som et stykke avfall, de ubekjempelige monstermenneskene som regimet produserte – alt smeltes sammen, med en teknikk som kan lede tankene til det banebrytende flamske maleriet. I După dealuri («Bortenfor åsene», 2012) er stemningen derimot preget av kommunismens bortfall: Fordervede barnehjem, filantroper og pedofile fra utlandet, trette og fromme psykiatere i provinsen og fremfor alt den nye oppblomstringen av en svart-hvitt-tenkende ortodoks kristendom. Filmen er basert på journalisten Tatiana Niculescu Brans imponerende rekonstruksjon av et nyere tilfelle av djevelutdrivelse i Romania, som endte med at en ung jente omkom. Mungiu har faktisk tonet ned det mest ekstreme (eksorsisten var i virkeligheten enda yngre, mer uerfaren, og mer monomant besatt), for å konsentere seg om tragediens kjerne: Den apokalyptiske religionen og dens trangsynte misjonærer.

I fjorårets film Den store prøven (Bacalaureat) har Mungiu vendt tilbake til utforskningen av samvittighet på gli – denne gang langs de gode intensjoners vei. Vi ser hvordan en datters forsiktige skolejuks og en fars misbruk av egen innflytelse kan få solide familieforhold til å revne på kort tid.

En regissør som Radu Muntean (f. 1971) undersøker samvittigheters forfall, mest i deres innledende faser, med en korrumpert kamuflert moral. I Boogie (2008) møter vi en ung mann som nekter å ta sin egen modningskrise innover seg, i Marți, după Crăciun («Tirsdag, etter jul», 2010) en utro ektemann og hans forsøk på å avdramatisere den uunngåelige skilsmissen. Og i Munteans hittil siste film, Un etaj maj jos («En etasje under», 2015), et menneske som blir tvunget til en fornyet ansvarsbevissthet etter å ha levd innestengt i sin egen verden.

Det har heller ikke skortet på andre sjangre og varianter i rumensk film etter årtusenskiftet. Noen eksempler: Filantropica (Nae Caranfil, 2002), en romantisk komedie som sofistikert og kynisk driver gjøn med den nye kapitalismen. Morgen (Marian Crișan, 2010), et sjeldent eksempel på nyere, lokalt forankret sosialrealisme. Aferim! («Bravo!», Radu Jude, 2015), et bitende portrett av en førmoderne epoke preget av enevelde, patriarkale holdninger og rasisme, hvori opptatt slaveri av romfolk. De ce eu? («Hvorfor meg?», Tudor Giurgiu, 2015), en politisk thriller som utleverer det destruktive tannhjulssystemet under et (lett identifiserbart) korrupt regime. Portretul luptătorului la tinerețe («Portrett av krigeren som ung», Constantin Popescu, 2010), et historisk drama om den væpnede antikommunistiske motstanden. Pescuit sportiv («Sportsfiske», Adrian Sitaru, 2008), et melodrama om et ektepar i krise på tur med en mystisk prostituert. Autobiografia lui Nicolae Ceaușescu («Ceaușescus selvbiografi», Andrei Ujică, 2010), en kommentarløs, og samtidig sterkt talende, montasje av diverse filmopptak fra kommunistårene.

Oversatt av Sindre Andresen

 

Les mer om rumensk film i Zs temanummer om rumensk nybølge, Z nr. 4 2016.

 

Sieranevada. Foto: Tour de Force

 

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon