Gimme Danger

 

Gimme Danger Gimme Danger

 

Jim Jarmusch er for tiden på kino med spillefilmen Paterson, men han er også aktuell med rockumentaren Gimme Danger, historien om Iggy Pop og The Stooges, som er ute på Blu-ray.

Gimme Danger – Jim Jarmusch’ dokumentar om The Stooges fra 2016 – starter med kamera på Iggy Pop, i noe som ser ut som en hytte eller landsted. Jim Jarmusch stemme opplyser om at vi er på ukjent sted, som om det er et forhør vi skal være vitne til. Iggy Pop ser imidlertid ikke ut til å være ukomfortabel med å bli «forhørt», og venter spent på å få slippe til. Og ut kommer den ene anekdoten etter den andre om bandet og medlemmene fra perioden de først spilte sammen fra 1967 til 1973.

Det var ikke noen kjedelig tilværelse Iggy Pop hadde sammen med Ron og Scott Asheton og Dave Alexander. Fra den spede begynnelsen i kjelleren til Alexander, til bandet ble sagt opp fra platekontrakten med Columbia Records i 1973, levde de et omflakkende liv preget av utagerende sceneopptredener og dopmisbruk. Bandet ble for øvrig gjenforent i 2003, og har opptrådt sammen ved flere anledninger frem til 2016. Av den originale besetningen er det bare Iggy som fremdeles lever, og James Williamson, som kom inn etter at Dave Alexander ble sparket i 1970. Det er imidlertid tydelig at Jarmusch har jobbet med ideen om en dokumentar om The Stooges i mange år, for filmen inkluderer intervjuer med både Ron og Scott Asheton.

Gimme Danger Gimme Danger

 

Iggys historier blir rikelig illustrert med arkivopptak av bandet og med animerte sekvenser. Innklipp fra andre samtidige spillefilmer og dokumentaropptak bidrar også til å gi et godt innblikk i tidsånden bandet eksisterte i. Utfyllende informasjon blir også gitt ved hjelp av tekst på lerretet i løpet av filmen. Det er som om Iggys stemme blir et muntlig manuskript som Jarmusch finner passende bilder til. Klippene illustrerer oppveksten til Iggy, blant annet med klipp fra 60-tallets tv-underholdning. Når Pop snakker om en av sine første opplevelser med heroin bruker Jarmusch det han har av virkemidler for å gjøre bildet psykedelisk, og lar til slutt lerretet gå i svart. Bildeklippene gjør filmen mer underholdende for seeren, og skiller den ut fra andre dokumentarfilmer om rockeband fra 60- og 70-tallet. Det er også begrenset med «talking heads». Den eneste vi møter utenom besetningen til The Stooges er Asheton-brødrenes lillesøster.

Iggy Pop er like kjent for å opptre i bar overkropp som for musikken sin, og uten hans karisma tror jeg heller ikke The Stooges hadde nådd særlig langt utenfor Ann Arbor der de kommer fra.  Det er også Iggy Pops utstråling som gjør at jeg holder på oppmerksomheten i løpet av filmen. Når vi ikke ser han, hører vi stemmen hans i voice-over, og sammen med The Stooges musikk utgjør det mesteparten av lydsporet.

Gimme Danger Gimme Danger

 

The Stooges var som mange andre musikere og kunstnere på denne tiden tilknyttet New York og miljøet rundt Chelsea Hotel. Der traff Iggy Pop også David Bowie, og ble med han til London i 1972. Iggy forsøkte der å spille med britiske musikere, noe som ble så mislykket at både Williamson og Asheton-brødrene ble fløyet over fra USA. Gjenforeningen førte til albumet Raw Power, mikset av David Bowie. Dette albumet har blitt stående som en av milepælene i punkrockens historie, men ble aldri noen bestselger. The Stooges solgte i det hele tatt ikke så mange plater, men ble mer berømt for sine live-opptredener. Iggy Pop var en av de første som begynte å praktisere «stage diving». Det var ikke alltid like vellykket, og Pop slo blant annet ut en tann på grunn av dette.

Gimme Danger er uten tvil også en «kompisfilm» med to gamle venner –  Jim Jarmusch og Iggy Pop. (Pop opptrådte i Dead Man fra 1995, og med Tom Waits i en av kortfilmene som utgjør filmen Coffee and Cigarettes (2003). I Gimme Danger unngår Pop å snakke om kontroversene som preget The Stooges, og Jarmusch graver ikke etter det heller. Filmen tar opp hvordan bandet ble utnyttet av plateselskapet, som Elvis og andre store stjerner på 60- og 70-tallet, men det bare nevnes i forbifarten. Iggy fremstilles heller ikke som noe offer, men forteller mens han sitter i noe som ligner en trone omringet av hodeskaller på pidestaller: Det er helt klart en eksentriker vi møter. (Et av tilleggene på Blu-rayen er en sekvens kalt Noises. Her har Jarmusch samlet alle lydene Iggy Pop har laget med stemmen under intervjuene til filmen, og det er et underholdende ekstramateriale).

Jim Jarmusch har tidligere laget dokumentarfilm om Neil Young og Crazy Horse, men det var en helt annen type rockumentar. I Year of the Horse (1997) følger Jarmusch Neil Young og Crazy Horse på turne i USA, og mye av filmen tas opp på og bak scenen. Gimme Danger blir derimot et historisk dokument over et band og en æra i amerikansk populærmusikk.

 

Gimme Danger Gimme Danger

(Les mer om Rockumentarer i siste papirutgaven av Z: temanummer om rockumentarer.

 

 



Relatert

Stranger than Paradise

Z #3 1986: Amerikaneren Jim Jarmuschs første langfilm rakk akkurat å få premiere på norske kinoer før den [...] | kun utdrag

Beatgenerasjonen – Fra utadvendt livsdyrkelse til passivt opprør

Z #3 1988: En ny interesse for den såkalte «beat-generasjonen» i amerikansk kulturliv er iferd [...] | kun utdrag

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

Z #1 2017: En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Statsråder for filmskole – en samtale med kulturminister Åse Kleveland

Z #2 1991: Åse Kleveland intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Det postkoloniale blikket: Ousmane Sembènes Black Girl

Z #1 2023: Ousmane Sembènes gjennombruddsfilm Black Girl fra 1966 er en skarp skildring av klasse og identitet, som retter kritikk mot sosiale maktstrukturer og nykolonialismen. | kun utdrag

Handling – tilstand

Z #1 1983: «Om ikke kvinnene ennu skrev efter de mønster som er satt opp av menn, ville vi kanskje vite [...] | kun utdrag