Citizen Iversen ser film på fly – 15. rapport fra Ottawa

 

Foto: Rene Ehrhardt – opprinnelig postet på Flickr som Boing 747 London – Bangkok, CC BY 2.0

Å se film mens du flyr har blitt en vanlig form for tidsfordriv på reise, men er du klar over at det du ser er sterkt redigert og tilpasset av flyselskapet? Gunnar Iversen forteller hva som skjer med filmen før vi ser den, og måten vi ser den på, i lufta

I store medievaneundersøkelser oppgir stadig flere at de ser film på flyreiser. Flere flyselskap prioriterer også dette tilbudet, og forskjellige former for såkalt inflight entertainment blir stadig viktigere i konkurransen om passasjerene. Spørsmålet er hva som skjer med filmene når man ser dem om bord på et fly, en båt eller et tog.

De siste årene har jeg tilbrakt mange timer på lange flyturer, og benyttet anledningen til å se en masse filmer som jeg av ulike anledninger gikk glipp av da de gikk på kino. Jeg har også fundert mye på de mediale endringene og forutsetningene for denne type filmopplevelse og filmkonsum.

Det første som slår en når man ser en film på en lang flytur er at innholdet er kontrollert og tilpasset på en annen måte enn på kino. Visuelle og auditive elementer redigeres slik at så få som mulig skal støtes av det de ser og hører, eller av det de ser naboen ser på. Vold og sex-innslag i filmene blir slik mer tilpasset og sensurert enn på kino, og kulturelle elementer som kan virke støtende for den primære passasjergruppen blir også ofte frisert eller redigert bort.

Whiplash. Foto: UIP

 

Filmene blir ikke slik bare forskjellige fra «originalen», men kan også variere fra flyselskap til flyselskap. Sånn er det selvsagt også på kino, siden sensuren i ulike land er forskjellig, og selv Disney-filmer er kraftig klippet i mange arabiske land. På flyet er de imidlertid enda mer tilpasset et «familiepublikum», og det er dermed ofte en mildere og mer forsiktig versjon som vises. Alt som kan smake av brodd og skarpe kanter klippes som oftest bort.

Dette gjelder ikke bare visuelle elementer som vold og sex, men også auditive elementer og språkbruk. Banningen tilpasses også ofte, og blir mer forsiktig. For en tid siden så jeg Whiplash (Damien Chazelle, 2014) på et fly, og den saftige språkbruken i filmen var tydelig redigert: Ingen «fuck» eller lignende ord i denne versjonen. Hver gang hovedpersonene bannet kom de mildeste form for kraftuttrykk ut, selv om munnene deres tydelig formet et helt annet ord.

Det andre som er åpenbart er at filmene også er modifisert formmessig. Bildene er tilpasset den lille skjermen bak på et flysete, og også lyden er tilpasset stedet der filmen skal ses og høres. Så både form og innhold er i utgangspunktet mer modifiserte når man ser dem på et fly, enn når filmene vises på kino eller på fjernsyn.

Foto: Stefan Krasowski – opprinnelig postet på Flickr

 

Men det er også andre forhold som spiller inn på filmopplevelsen når man ser en film på en flytur. Film er uten tvil best på kino, og den lille skjermen på flysetet, ofte med svært dårlige hodetelefoner, gjør noe med selve opplevelsen. Selv om man har med seg egne og gode hodetelefoner, som stenger støyen fra flykabinen og motorene ute, er lyden ofte bemerkelsesverdig dårlig. At det av og til er undertekster på språk man ikke forstår skaper ytterligere distraksjoner fra både stil og handling. Det er dermed på alle måter en sterkt redusert filmopplevelse vi har tilgang til på en flyreise. Det er dessuten en måte å se og oppleve på som skiller seg fra de vanlige måtene å se film på.

Siden begynnelsen av 1980-tallet har det vært vanlig å skille mellom det å se film på kino og det å se (film) på fjernsyn. Medieforskeren John Ellis formulerte det enkelt i sin klassiske bok Visible Fictions fra 1982. Når vi ser film på kino har vi et konsentrert blikk, et «gaze», mens når vi ser på fjernsyn er vi mer distraherte og har dermed et mindre konsentrert blikk; et «glance». Vi stirrer bokstavelig talt på film på kino, oppslukt av handlingen og filmens univers, mens når vi ser på tv er det nærmest som et sideblikk. Noe vi gjør mens vi snakker med andre, sender en tekstmelding, koker te eller kaffe, sjekker Facebook, eller kikker i en avis. Alt dette samtidig som filmen står på.

Sånn er det ikke – nødvendigvis – lenger. Mye av det vi nå ser på fjernsyn krever full konsentrasjon, og måten vi ser og hører på når vi ser på Mad Men, True Detective, Orphan Black eller Game of Thrones er like konsentrert som når vi er på kino.

Jupiter Ascending Foto: Warner Bros Pictures/SF Norge

 

Hva da med film på et fly? Man må åpenbart konsentrere seg, kanskje av og til mer enn på kino, fordi det kan være vanskelig å få med seg dialog og handling på den lille skjermen og de dårlige hodetelefonene. Samtidig er man også mer distrahert. Det er kanskje snakk om verken «gaze» eller «glance», men noe helt annet, noe et sted midt imellom? Vi stirrer, men på en distrahert og tilfeldig måte.

Når man ser en film under disse spesielle forutsetningene blir både plotet og handlingen viktigere enn vanlig. Det rent kognitive privilegeres, ikke minst fordi andre sansemessige elementer blir mindre viktig. Det blir vanskelig å få med seg alle de «små» viktige sansemessige detaljene i lyd og bilde. Dette gjør også noe med hvordan vi opplever selve filmen.

Jeg så nylig både Jupiter Ascending (The Wachowskis, 2015) og Edge of Tomorrow (Doug Liman, 2014) på reise i Asia, og disse actioneventyrene ble overraskende mer flate og uinteressante som filmopplevelser enn da jeg så dem på kino. Uten det sansemessige bombardementet, og de emosjonelle elementene, ble opplevelsen en helt annen. Flatere, mer cerebral. Det var som om kroppen, som vi også ser og hører med, var et helt annet sted.

Foto: British Airways

 

Medierevolusjonen som har funnet sted de siste drøyt ti årene, i kjølvannet av YouTube og Facebook, har medført en helt annen type seervane. Det som gjelder nå, i stadig mer omgang med audiovisuelle medier, er en type mikrovisualitet. Bildene på mobiltelefonene eller iPadene er så små, sammenlignet med det å gå på kino, at selve det visuelle mister mye av sin emosjonelle og kunstneriske kraft. Av og til er det imidlertid samtidig snakk om en makro- eller mega-auditivitet, fordi lyden er så mye fetere enn bildene, men ofte er lyden skral også. Hva dette gjør med de audiovisuelle mediene i tiårene som kommer vil bli spennende å se og høre.

Endringene i mediene som gir oss bilder og lyd har fått noen filmforskere til å snakke om at vi har entret en ny tidsperiode. Vi er i tiden etter filmen; «post-cinema» er et nytt begrep. Dagens diskusjoner om «post-cinema», eller mikrovisualitet og nye seervaner, er som et ekko av det Big Bang som oppstod i mediehistorien når fjernsynet inntok de tusen hjem. På den tiden var apparatet lite, bildene i svart/hvitt og lyden dårlig. Det er også et ekko av panikken før årtusenskiftet da digitale fotografier ble stadig mer vanlige. Da snakket man om «post-fotografiet», som om alt ville vitre bort umiddelbart etter den digitale revolusjonen. Man kan ikke stole på digitale fotografier, for alt er jo bare sifre, og alt kan endres med noen tastetrykk, ble det sagt i alle bøker og på alle konferanser. Så forsvant plutselig panikken og dermed også ordet «post-fotografi». Det samme vil trolig skje med begrepet «post-cinema». Filmhistorien har lært oss at filmmediet har gått gjennom svært mange store kunstneriske og teknologiske revolusjoner. Dette er bare en ny fase, og om noen tiår er det noe nytt som vil gjelde.

Edge of Tomorrow Foto: Warner Bros Pictures/SF Norge

 

Å se film på fly setter i gang tanker om hva filmmediet gjør med oss, og hva vi gjør med filmmediet. Det kan gi oss noen perspektiver på hvor hurtig noen medierevolusjoner endrer våre liv. Å se det som før ble kalt «levende bilder» på mobiltelefoner og datamaskiner, eller på reiser over alt, var science fiction inntil for noen få år siden. I dag tar vi det for gitt, det er blitt en hverdagslig selvfølgelighet, og vi tilpasser oss de mange nye arenaene for det vi fremdeles kaller film. Vi ser det på kino, hjemme i stua på fjernsyn, eller på reise et eller annet sted i verden.

Å se film på fly kan også sette spørsmålstegn ved noen fasttømrede kategorier og gi oss et utenfra-og-inn perspektiv som snur opp ned på det vi trodde vi kjente godt til. Det siste året har jeg undervist i det som ofte kalles «world cinema». Selv om vi som oftest godt vet hva dette er, filmer som kommer fra alle andre steder enn fra USA og Europa, filmer «fra sør» som det heter, har de teoretiske diskusjonene omkring begrepet rast i akademiske fora i mer enn et decennium. «World cinema» er imidlertid til syvende og sist et så formbart begrep, at det mest av alt forteller noe om den kulturen eller den forskeren som bruker det.

På et fly fra Eva Airlines, på vei fra Taiwan til Canada, satte jeg meg godt til rette i stolen og gjorde meg klar til en lang flyreise. Jeg sjekket hvilke filmer som var tilgjengelige under de forskjellige kategoriene, og var ekstra nysgjerrig på hva som fantes under kategorien «world cinema». Der fant jeg mye forskjellig, men ble mest overrasket over at Hallvard Bræins Børning (2014) var med på listen. Hm, det var litt merkelig, tenkte jeg først. Så slo det meg at fra et taiwansk perspektiv er en norsk genrelek som Børning ekstra eksotisk og fremmedartet. Det er øynene som ser som gjelder. Også på flyet.

World Cinema: Hallvard Bræins «Børning». Foto: SF Norge

 

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon