Strømmepenger og pengestrømmer

 

Kampen for tilværelsen. Foto: HBO Nordic

 

Hvordan skal nye visningsplattformer bidra til produksjon av spillefilmer, dokumentarer og TV-drama som gjenspeiler norsk kultur, språk og fortellertradisjon?

Norsk filminstitutt og kulturdepartementet inviterte nylig til en konferanse med det velklingende navnet «Kampen for tilværelsen» (oppkalt etter NRKs flotte dramaserie som altfor få har sett, men som nå er tilgjengelig på HBO). Tema for konferansen var finansiering og formidling av audiovisuelt innhold med utgangspunkt i norsk språk og kultur. Formålet var å få bransjen selv til å svare på det innledende spørsmålet. Og mer konkret: til å foreslå en finansierings- og forretningsmodell som sikrer at man når målsetningen om en livskraftig norsk film- og TV-dramaproduksjon.

Nesten alle synes å være enige om at man trenger lokal film- og dramaproduksjon i Norge. Det er et godt utgangspunkt selv om ulike partier og interessegrupper har ulike motiver for å ønske seg dette. Publikum ønsker seg norske filmer, produsenter og filmarbeidere ønsker å lage film. Politikere ønsker seg norsk filmproduksjon fordi det er en næringsvei og betyr sysselsetting, eller fordi det er en viktig del av norsk kultur og det nasjonale prosjektet. Selv ikke formidlingsselskapene kan se bort fra behovet for lokalt innhold og muligheten for å tjene penger på dette.

Uenighet er det likevel om hvordan det skal bygges et system som sikrer finansieringen av norsk filmproduksjon. For den sittende regjeringen er det viktig med minst mulig statlig innblanding, og kulturminister Linda Hofstad Helleland, som åpnet konferansen, appellerte derfor sterkt til dem som er part i saken å finne fram til enighet. Hun måtte likevel vise fram riset bak speilet. Ble det ikke enighet kunne det bli snakk om tvang. Litt som kommunereformen, liksom.

Statens virkemiddelapparat på filmområdet, Norsk filminstitutt, hadde på forhånd utredet mulige løsningsmodeller. Instituttet konkluderte med at markedet i Norge, så langt, ikke hadde regulert seg selv på en tilfredsstillende måte og at det derfor bør settes inn tiltak som tvungen medfinansieringsplikt for medietilbydere, og at en viss del av alle tilbyderes kataloginnhold skal være lokalt. EUs såkalte AMT-direktiv (Audiovisuelle MedieTjenester-direktivet – også kalt AVMSD), som nå er under oppdatering, åpner for dette.

Et annet aktuelt virkemiddel for filmfinansiering er å legge en avgift på all omsetning av film, slik det er på kinobilletter og salg av fysiske filmbærere som DVD og BluRay. Regjeringen er nok enda mindre lysten på nye avgifter enn på reguleringer. En slik løsning er derfor neppe aktuell i denne stortingsperioden, selv om den ville bidra til større likhet mellom filmformidlerne og dermed mer rettferdig konkurranse. Det er for øvrig verdt å merke seg at kino- og videoavgiften aldri har gått til filmproduksjon. Fram til 2015 gikk avgiften til å styrke kino- og videoformidlerne selv, og var et virkemiddel til å gjøre kinoer og andre filmformidlere til bedre kulturformidlere. I dag går avgiften rett inn i statsbudsjettet.

Det er åpenbart at regjeringen ser behovet for virkemidler, men like sikkert er det at den har store ideologiske motforestillinger mot å ta dem i bruk. Også ellers i Europa er det delte meninger om slike tiltak, men et toneangivende land som Frankrike har allerede iverksatt flere, med ganske høye krav til lokalt innhold hos filmformidlere. Det er verdt å merke seg at EUs direktiv ikke pålegger de enkelte land å iverksette slike ordninger, men at de er tillat å bruke – selv om dette egentlig strider mot prinsippet om åpen konkurranse.

Linda Helleland: Foto Kulturdepartementet/Thomas Haugersveen

 

Bakgrunnen for at behovet for nye reguleringer på det audiovisuelle området kommer akkurat nå er at distribusjonsformene for dokumentarer, spillefilm og TV-drama er i rivende utvikling. Selv om de «gamle» distribusjonsformene, lineær TV, kino og fysiske videoformater fortsatt lever, til dels godt, har nye plattformer som video-on-demand (VOD) overtatt store deler av massemarkedet. VOD kommer i minst tre forskjellige utgaver: SVOD (Subscription VOD, abonnementsbasert tjeneste der man betaler en fast avgift, som f.eks. Netflix og HBO), TVOD (Transaction VOD, tjeneste der man betaler stykkpris for det man ser, Viaplay, Get) og AVOD (Advertising VOD, reklamefinansiert tjeneste, som deler av YouTube).

I motsetning til de gamle mediene, er de ny tilbydernes forretningsmodell i støpeskjeen. Der kino, og etter hvert fysisk video, er kommet fram til en klar fordeling av inntektsstrømmen er det høyst uklart hvordan inntektene fra de forskjellige VOD-plattformene skal fordeles. Det synes åpenbart at filmprodusenter og formidlingsselskaper vanskelig vil kunne enes om hva som er rimelig betaling for den digitale filmformidlingen. Det kan videre se ut som om norske filmprodusenter, vesentlig veldig små selskaper, er en svak forhandlingspartner i forhold til en god del av formidlingsselskapene som ofte har internasjonal kapital i ryggen. Formidlerne kan også vise til at de har høye utgifter forbundet med formidlingen, høye kostnader for å etablere seg i markedet og ikke minst investeringer i infrastruktur. Det er et poeng å se bort fra slike engangskostnader når vilkårene for medfinansiering eller rettighetskjøp skal avtales. På konferansen argumenterte Torbjørn Aamodt fra formidlingsselskapet Get med at de trenger inntekter til nettopp infrastruktur. Hanna Palmquist fra HBO Nordic, som både er produsent og formidler, gjorde et poeng av at de, som opererer i alle nordiske land, må skvise ut alt annet innhold, dersom alle de nordiske landene skulle finne på å kreve 20% innhold fra sitt eget land, da ville det jo ikke bli noe igjen til resten av verden. En rimelig løsning på dette kan vel være at de lager litt forskjellig tilbudskatalog til det enkelte land eller at det avtales en viss prosent for de nordiske landene som helhet.

Det kom ellers ikke fram noen egentlig uenighet i bransjen i løpet av seminaret utover at de som mener de vil tjene på regulering er for dette, mens de som er redd for å få høyere utgifter gjennom offentlige reguleringer er imot. Formidlerne vet at de trenger innhold, produsentene vet at de trenger formidling.

En viktig årsak til at bransjen ikke kunne konkludere var forøvrig at kulturministeren innledningsvis røpet at det skulle lages en rapport om pengestrømmene i bransjen. Noe bransjen åpenbart satte pris på å høre. Det er kanskje lurt å vente på en slik rapport før man blir enige om noe som helst. Rapportens konklusjoner vil definitivt utgjøre mye av grunnlaget for en eventuell bransjeavtale, og det virker smart å ha fakta på bordet før man tar store avgjørelser. Så gjenstår det å se om de forskjellige deler av bransjen er villig til å avsløre tallene sine. Kinobransjen i Norge har tradisjon for ganske stor økonomisk åpenhet, ikke alle internasjonale aktører er like begeistret for dette.

Relatert:
Kampen for tilværelsen – Se konferansen om finansiering av audiovisuelt innhold
NFI rapport om norske filmer på VOD 2011-2015
Videomagasinets oversikt over utbredelse av VOD i Norge i 2016

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon