Paterson – tilværelsens utholdelige letthet

Paterson. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

I Jim Jarmusch’ siste film Paterson hylles poesien – og hverdagens tilsynelatende utholdelige letthet.

Det er mandag morgen. Paterson våkner i en seng han deler med kjæresten, som ennå sover. Uanstrengt ser han på armbåndsuret han tar opp fra nattbordet. Han trenger ikke vekkerklokke for å vite hva tiden er. Han vekker kjæresten varsomt før han står opp, og gjør seg klar til å gå på jobb.

Vi ser Paterson våkne opp gjennom en hel uke, og får dele både hverdager og helg kronologisk før filmen slutter. Derfor legger vi merke til de små detaljene som gjør hver dag ulik den forrige. Paterson er interessert i poesi, og skriver også selv. Hans maleriske syn på sin egen tilværelse, spesielt forholdet til kjæresten og hunden de bor sammen med, lar oss bli kjent med han på en underfundig måte. Og de inspirerer også oss som tilskuere til å se poesien i vår egen hverdag. Kjæresten vil at han skal kopiere diktene sine, og synes hele verden skal få lese dem, men for Paterson blir diktene og boken han skriver de i et pusterom fra hverdagen og jobben som bussjåfør.

Paterson. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

At Paterson er bussjåfør gjør også at han overhører passasjerenes samtaler. Disse samtalene blir som sketsjer, eller kortfilmer i selve filmen. De hjelper Paterson til å få variasjon i rutinejobben, og de gir oss som publikum innblikk i andre karakterers liv i småbyen. For det er ikke en handlingsmettet film vi ser, men en film som trekker fram poesien i det som ellers kan fortone seg som en monoton hverdag. Dagene til Paterson glir over i hverandre, og han er tilsynelatende tilfreds med det. Det eneste irritasjonsmomentet er Marvin, hunden til kjæresten som han må gå tur med hver kveld. På en av turene blir han stoppet av noen gangstere som advarer han om at slike hunder er populære å kidnappe. Paterson svarer at han ser frem til den dagen hunden blir kidnappet, og tanken om at det kan skje i filmen blir plantet hos oss tilskuere. Turene med hunden gir imidlertid Paterson anledning til å stikke innom den lokale baren for en prat med bareieren og de andre stamkundene. Historiene på bussen og historiene til de andre stamkundene gjør filmen til en mosaikk av små fortellinger som godt kunne stått alene, men som flettes sammen til en helhet gjennom hovedfortellingen.

Paterson. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Diktene til Paterson er inspirert av William Carlos Williams (1883 – 1963), en dikter som bodde i byen Paterson i begynnelsen av forrige århundre (en by som for øvrig også fostret poeten Allan Ginsberg). Han foretrakk å hente temaer for poesien sin fra det lokale, og mislikte den kontinentale stilen til samtidige diktere som Ezra Pound og T.S. Eliot. Williams skrev for øvrig et dikt av episke dimensjoner kalt nettopp «Paterson». Filmens Paterson gjør det samme som Williams ved å bruke en fyrstikkeske på frokostbordet som utgangspunkt for et kjærlighetsdikt til kjæresten, og vindusviskeren på bussen blir nevnt i et annet. Paterson henter mye inspirasjon fra fossefallet i byen, og stopper ved det for å skrive etter arbeidsdagens slutt. Fossen blir flere ganger brukt som bakgrunn for ordene Paterson skriver, og den har betydning for byens industrielle fortid. Marvin liker ikke Paterson og diktene hans, og nekter å stoppe ved fossefallet når de går tur.

Paterson. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Diktene som Paterson skriver i filmen er for øvrig i utgangspunktet skrevet av den amerikanske poeten Ron Padgett (1942 -), som også skrev fire nye dikt nettopp til denne filmen. Slik blir kanskje filmen selv en form for diktadapsjon? Her er hans nydelige kjærlighetsdikt, som kanskje inspirerte det Jarmusch til å lage denne filmen:

Love Poem

We have plenty of matches in our house.
We keep them on hand always.
Currently our favorite brand is Ohio Blue Tip,
though we used to prefer Diamond brand.
That was before we discovered Ohio Blue Tip matches.
They are excellently packaged, sturdy
little boxes with dark and light blue and white labels
with words lettered on the shape of a megaphone,
as if to say even louder to the world,
«Here is the most beautiful match in the world,
its one and a half inch soft pine stem capped
by a grainy dark purple head, so sober and furious
and stubbornly ready to burst into flame,
lighting, perhaps, the cigarette of the woman you love,
for the first time, and it was never really the same
after that. All this will we give you.»
That is what you gave me, I
became the cigarette and you the match, or I
the match and you the cigarette, blazing
with kisses that smolder toward heaven.

Paterson. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Paterson er Jim Jarmusch’ siste spillefilm etter den stiliserte vampyr-noiren Only Lovers Left Alive. I denne filmen tar han et skritt tilbake og hyller hverdagsamerikanerens tilværelse, og tilfører mer dybde med samtidig å hylle amerikansk poesi og musikk. Stilen til Jarmusch er imidlertid umiskjennelig, og hans sans for det rare kommer best til syne gjennom kjæresten til Paterson, som virker opphengt i å visualisere med mønstre av svart og hvitt. Hun bruker mønstrene på alt fra gardiner til småkakene hun baker til lørdagens marked, og bestiller til og med en gitar med denne kombinasjonen. Hun virker tilfreds med å skape for sin egen del, akkurat som Paterson og poesien, men går et skritt lenger med kakene ved å selge dem på markedet. Filmen bringer tankene tilbake til Ghost Dog: The Way of the Samurai (1999) med sin forbindelse til litteraturen, og bruk av voice-over fra hovedkarakteren. Det blir spennende å se hvor Jarmusch tar oss med neste gang.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon