Begjærets dunkle mål: Moonlight

Forbudt kjærlighet i måneskinn. En ung, forvirret mann på identitetssøken, i møte med omsorgssvikt og banal ondskap. Glimt av havet, bølgenes pulserende kraft som kan oppsluke sorg eller frigjøre begjær. Slike inntrykk sitter man igjen med etter den skjellsettende filmatiske opplevelsen Moonlight.
Moonlight (Barry Jenkins, 2016) er mange ting. Den er en tredelt fortelling om en ung manns svært vanskelige oppvekst, belyst gjennom ulike livsstadier: barndom, ungdomstid og voksenliv. Den er en mangeårig kjærlighetshistorie, som karakteriseres av lengsel, usikkerhet og tvil og som knapt får utfolde seg, mellom to barndomsvenner. Den er en alternativ maskulinitetsstudie, hvor også menn kan vise omsorg og emosjonell selverkjennelse. Den er også en fortelling om et anspent mor/sønn forhold, der moren – som også er sårbar på sitt vis – representerer den ustabile og egoistiske parten.

Moonlight er en helstøpt sanselig og poetisk filmopplevelse. Kameraet er dynamisk, ofte i bevegelse. Bildene har gjennomgående lite dybde i fokuset, og ligger slik visuelt tett opp til skuespillerne. Det «flate» fokuset og bruken av nærbilder bidrar til å viske ut mye av bakgrunnen for handlingen, og gir en direkte, “en-til-en”-følelse av nærhet og intimitet – både mellom karakterene og med publikummet. Filmen inneholder også slående vakre, drømmeaktige tablåer med en egen, transcenderende visuell kraft. Tidlig i filmen lærer den unge Chiron å svømme av Juan, en gatesmart pusher og farserstatning. Kameraet svever ved vannets overflate, tett på karakterene, i noe som nesten framstår som et dåpsmotiv. Dette er også den første gangen filmen introduserer havet som et magisk og fritt sted, der man – rent fysisk – kan gi slipp, og la sin egen kraft og individualitet utfolde seg.
Moonlight er en høyst estetisert, men til syvende og sist også “sann” fortelling som henviser til historisk bestemte – samtidige – problemstillinger. Den er, med rette, blitt løftet frem som et kjærkomment bidrag til den tradisjonelt kritthvite Oscar-løypa: En hjerteskjærende og estetisk slående fremstilling av livet til en svart homofil i dagens Amerika. Som barn er Chiron forvirret og uforstående i møte med sin gryende opplevelse av annerledeshet. Som ungdom bærer han dette som et kors. Som voksen går han langt for å fortrenge sin legning – både overfor seg selv og verden.
Den nåtidige politiske konteksten, i både USA og verden for øvrig, er med på å forhøye filmens relevans og betydning. Filmens iboende evne til å skape empati og belyse aspekter ved andre menneskers erfaring har en fundamental rolle å spille i møte med intoleranse og trangsynthet, og i denne filmen frontes perspektiver som tradisjonelt har vært marginaliserte.

Når det er sagt, ønsker jeg heller ikke å insistere for mye på Moonlights viktige sosiale og politiske funksjon. Slike vurderinger kan – selv om de oftest er velmente – antyde at en films egentlige verdi ligger i forholdet den har til den virkelige, historiske verden, og ikke i filmen som et helhetlig estetisk objekt. Moonlight går langt i å abstrahere seg fra noen form for sosialrealisme. Den er heller ingen tydelig samfunnskritisk kommentar. Den er bevisst tilbakeholdende når det gjelder skildring av sitt røffe urbane miljø og unngår å lene seg på strukturelle forklaringer for den volden den fremstiller. Dens mange filmatiske grep bidrar i stor grad til å skape et drømmeaktig, høyst personlig og eksistensielt oppvekstdrama.
Og som tilskuer er det nettopp Moonlights sanselige, visuelle og poetiske tilnærming til sannheter om lengsel, begjær og identitet som berører meg.

Tweet
Relatert

Afroamerikansk film fra Jesus til Beyoncé
Blogg: Helgen 7. og 8. oktober er Z medarrangør for et seminar om afroamerikansk film i Filmens hus i Oslo. Som forelesere har vi blant annet invitert Jaqueline Stewart og Mia Mask, to av verdens ledende eksperter på området. Her er en liten guide til seminaret og den afroamerikanske filmen.

Den arketypiske jentehelten
Blogg: Vi har lett for å kalle dem guttejenter. Disse modige, sårbare jentene som utsettes for ekstraordinære omstendigheter på film, gjerne i post-apokalyptiske scenarier. I vår nye bloggserie «Filmkultur i krisetider» ser filmkritiker Øyvor Dalan Vik i sin tekst på filmer som kinoaktuelle Light of my Life.
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Norsk fri kunstnerisk kortfilm 50 år!
Z #3 2013: Det er i år femti år siden Nedfall, den første frie kunstneriske kortfilmen hadde premiere og innledet en lang og god tradisjon i den norske filmhistorien. | kun utdrag

Det politiske er personlig: Personfokuset i Zero Dark Thirty, Jarhead og Poster Girl
Z #1 2014: Det har etter hvert blitt laget mange filmer om konfliktene USA har vært involvert i de siste årene, og svært så mange av dem fokuserer på de amerikanske enkeltsoldatenes skjebner. | kun utdrag

Under verdensnyhetenes overflate – norsk dokumentar anno 2010
Z #3 2010: Norsk dokumentarfilm er blitt internasjonal. Ikke bare i sitt formspråk og produksjon, men også i sin tematikk og engasjement. | kun utdrag