Begjærets dunkle mål: Moonlight
Moonlight (Barry Jenkins 2016) Foto: Selmer Media
Forbudt kjærlighet i måneskinn. En ung, forvirret mann på identitetssøken, i møte med omsorgssvikt og banal ondskap. Glimt av havet, bølgenes pulserende kraft som kan oppsluke sorg eller frigjøre begjær. Slike inntrykk sitter man igjen med etter den skjellsettende filmatiske opplevelsen Moonlight.
Moonlight (Barry Jenkins, 2016) er mange ting. Den er en tredelt fortelling om en ung manns svært vanskelige oppvekst, belyst gjennom ulike livsstadier: barndom, ungdomstid og voksenliv. Den er en mangeårig kjærlighetshistorie, som karakteriseres av lengsel, usikkerhet og tvil og som knapt får utfolde seg, mellom to barndomsvenner. Den er en alternativ maskulinitetsstudie, hvor også menn kan vise omsorg og emosjonell selverkjennelse. Den er også en fortelling om et anspent mor/sønn forhold, der moren – som også er sårbar på sitt vis – representerer den ustabile og egoistiske parten.
Moonlight (Barry Jenkins 2016) Foto: Selmer Media
Moonlight er en helstøpt sanselig og poetisk filmopplevelse. Kameraet er dynamisk, ofte i bevegelse. Bildene har gjennomgående lite dybde i fokuset, og ligger slik visuelt tett opp til skuespillerne. Det «flate» fokuset og bruken av nærbilder bidrar til å viske ut mye av bakgrunnen for handlingen, og gir en direkte, “en-til-en”-følelse av nærhet og intimitet – både mellom karakterene og med publikummet. Filmen inneholder også slående vakre, drømmeaktige tablåer med en egen, transcenderende visuell kraft. Tidlig i filmen lærer den unge Chiron å svømme av Juan, en gatesmart pusher og farserstatning. Kameraet svever ved vannets overflate, tett på karakterene, i noe som nesten framstår som et dåpsmotiv. Dette er også den første gangen filmen introduserer havet som et magisk og fritt sted, der man – rent fysisk – kan gi slipp, og la sin egen kraft og individualitet utfolde seg.
Moonlight er en høyst estetisert, men til syvende og sist også “sann” fortelling som henviser til historisk bestemte – samtidige – problemstillinger. Den er, med rette, blitt løftet frem som et kjærkomment bidrag til den tradisjonelt kritthvite Oscar-løypa: En hjerteskjærende og estetisk slående fremstilling av livet til en svart homofil i dagens Amerika. Som barn er Chiron forvirret og uforstående i møte med sin gryende opplevelse av annerledeshet. Som ungdom bærer han dette som et kors. Som voksen går han langt for å fortrenge sin legning – både overfor seg selv og verden.
Den nåtidige politiske konteksten, i både USA og verden for øvrig, er med på å forhøye filmens relevans og betydning. Filmens iboende evne til å skape empati og belyse aspekter ved andre menneskers erfaring har en fundamental rolle å spille i møte med intoleranse og trangsynthet, og i denne filmen frontes perspektiver som tradisjonelt har vært marginaliserte.
Moonlight (Barry Jenkins 2016) Foto: Selmer Media
Når det er sagt, ønsker jeg heller ikke å insistere for mye på Moonlights viktige sosiale og politiske funksjon. Slike vurderinger kan – selv om de oftest er velmente – antyde at en films egentlige verdi ligger i forholdet den har til den virkelige, historiske verden, og ikke i filmen som et helhetlig estetisk objekt. Moonlight går langt i å abstrahere seg fra noen form for sosialrealisme. Den er heller ingen tydelig samfunnskritisk kommentar. Den er bevisst tilbakeholdende når det gjelder skildring av sitt røffe urbane miljø og unngår å lene seg på strukturelle forklaringer for den volden den fremstiller. Dens mange filmatiske grep bidrar i stor grad til å skape et drømmeaktig, høyst personlig og eksistensielt oppvekstdrama.
Og som tilskuer er det nettopp Moonlights sanselige, visuelle og poetiske tilnærming til sannheter om lengsel, begjær og identitet som berører meg.
Moonlight (Barry Jenkins 2016) Foto: Selmer Media
Tweet
