Mikrofilm eksponert på Grafill

hovedbilde4 Den danske dikteren av Torill Kove er den eneste norske filmen som har vunnet en Oscar i nyere tid.


Den oppmerksomme leser av Zs papirutgave har neppe unngått å legge merke til at animasjonsfilmprodusenten Mikrofilm feiret sitt tjueårsjubileum i fjor.

Med siste utgave av Z i 2016 fulgte det nemlig en Pussig jubileumsbok redigert av Thoma Hylland Eriksen og historien om origamijenta-regissør Dag Johan Haugerud. Boka Eksponerte Minner fra de Snille Møkkajentene som utgjør Mikrofilm. Det føles nesten Skummelt når disse animasjonsfilmens Bygningsarbeidere forserer nyttårsBøygen og fortsetter sin Happy jubileumsfeiring inn i det nye året. I galleri Grafill viser Mikrofilm i disse dager en Leonidestorm av rekvisitter, filmer, dilldall og rene kunstverk fra sin nå tjuettårige historie. En historie som blant annet inkluderer Norges eneste Oscar-pris i nyere tid, den Torill Kove mottok for Den danske dikteren i 2007.

Torsdag den 26. januar klokka åtte om morgenen inviterte Mikrofilmerne til early-nerd frokost, utstillingsåpning og presentasjon av sin nye film Verdens mellomste fisk. En nydelig animasjon som gir et aldri så lite spark til medienes tendens til å løpe i flokk rundt de mest forunderlige nyhetssaker. I forkant av filmvisningen presenterte regissør Cathinka Tanberg noe av det enorme arbeidet som ligger bak en animasjonsfilm selv om den bare varer i ti minutter.

I løpet av tjue år har Mikrofilm laget rundt 35 frie animasjonsfilmer og enda flere reklamesnutter, oppdragsfilmer og vignetter. Mange av titlene skjuler seg i kursivene her. Det er bare begynnelsen. Nå jobber de videre med Oscar-Torills nye kortfilm Tråder, en helaftens tegnefilm om Amundsen og Nobile i regi av ur-mikrofilmer Kajsa Næss og en kinofilm for barn, Morgenfugl og murmeldyr, regissert av Annette Saugestad Helland.

Er du i nærheten av Rådhusplassen i Oslo før den 5. februar så kan du stikke innom Mikrofilm på Grafill i Rosenkrantzgata 21, men Du velger selv, Sa mor.



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte. | kun utdrag


Fra arkivet

Lynne Ramsays subjektive realisme

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag

Verdens beste kinosystem som myte og virkelighet

Z #3 1997: Det norske kinosystemet strir ikke bare mot «fattigdommen», men nå også mot private [...] | kun utdrag

Shut the fuck up, Donny!

Z #1 2019: Undertekster, gjentagelser og kitsch i The Big Lebowski | kun utdrag