Realisme og ideologi i rumensk film etter år 2000

Stuff and Dough Stuff and Dough. Cristi Puiu, 2001

 

Rumensk film har opplevd en realismerevolusjon, men hvilke ideologier finner man i de rumenske nybølgefilmene?

Regissøren Cristi Puiu var opphavsmann til «realismerevolusjonen» i rumensk film. Han var imidlertid ikke den eneste i sin generasjon som ønsket et klart brudd med den rumenske filmens fortid. Regissører som Cristian Mungiu og Radu Muntean med flere, vraket også det meste av filmproduksjonen fra kommunisttiden, som de betraktet som grov propaganda og/eller primitiv filmunderholdning. De fant heller ikke mye av verdi i filmene fra 1990-tallet, etter kommunismens fall. Det håndverksmessige nivået på rumensk film hadde nå sunket enda lavere, mente de. Etter at sensuren ble avskaffet, nedlot enkelte regissører og manusforfattere seg til grov utnytting av andres filmer, mens noen fortsatte i samme forslitte estetiske stil som den østeuropeiske, kafka-orwellske antitotalitære, allegoriske parabelen. Atter andre fremsto med innstendig stahet som representanter for «Romanias syke sjel», for å anvende et uttrykk brukt i en annen sammenheng av den amerikanske kritikeren Pauline Kael. Puiu var slett ikke den eneste i sin generasjon som ønsket å distansere seg fra alt dette, men det var han som fant løsningen: en realistisk estetikk som var mer radikal enn noe som tidligere var gjort innen denne retningen i rumensk film.

Denne realistiske estetikken kan definitivt plasseres innenfor en nasjonal tradisjon – en tradisjon som består av noen få filmer fra Ceauşescu-perioden, av filmskapere som Lucian Pintilie, Mircea Daneliuc, Alexandru Tatos og Iosif Demian. Men Puiu selv fant frem til den mens han var langt hjemmefra, som student på Haute École d’art et de design i Genève, der filmlinjen er kjent for å favorisere produksjon av dokumentarfilmer innenfor «observational cinema» eller «cinema direct». De «observerende» dokumentaristene Frederick Wiseman og Raymond Depardon ble to av Puius rollemodeller, sammen med skuespiller/regissør John Cassavetes, som er kjent for det intense, flyktige og improviserende vekselspillet mellom skuespillerne, fanget inn av et kamera i «direkte film»-modus. Det er verdt å notere seg at verken Cassavetes’, Wisemans eller Depardons filmer var lansert eller skrevet om i Romania tidligere.

Stuff and Dough. Cristi Puiu, 2001 Stuff and Dough. Cristi Puiu, 2001

Helt fra sin første spillefilm, Stuff and Dough, har Puiu laget manusbaserte historier fra et observerende ståsted – fra posisjonen til en usynlig kameramann som fanger inn livet slik det utspiller seg. Han tar avstand fra alle antydninger til ekspresjonisme eller åpenbare forfatterkommentarer (eller redaksjonelle inngrep). I dramaene sine har han en forkjærlighet for å ta med sekvenser der det ikke skjedde noe av dramatisk verdi – dagliglivets dødtid – og siden han er interessert i å fange inn «sanntid» har han beveget seg i retning av lengre tagninger. Samtidig skildrer både hans første og hans andre film, Lazarescus død, kriser som bryter ut og dominerer personenes liv i løpet av noen få timer, med rollefigurene i fysisk fare og i heseblesende forsøk på å utføre oppdrag (som å kjøre en varebil mellom byene Constanţa og Bucureşti, eller å finne et sykehus for en syk mann). I begge filmene er temaet rammet inn av moralske eller etiske termer. I den første blir en uskyldig ung mann viklet inn i narkotikasmugling. I den andre blir en svært syk mann tidlig i 60-årene kasteball mellom leger og annet medisinsk personell på flere sykehus i Bucureşti; alle er travelt opptatt, noen av dem avvisende, få av dem høflige.

Av det rumenske publikum ble Lazarescus død stort sett oppfattet som et angrep på det offentlige helsevesenet – en levning etter den kollapsede sosialiststaten. Dette systemet hadde vært grovt underfinansiert etter 1989, og var utsatt for mye fiendtlighet fra borgere som krevde hele systemet avskaffet. Mange følte at filmen bidro til denne debatten, men Puiu avviste at han var en politisk filmskaper. Dessuten hånet han gjentatte ganger politisk orienterte dokumentarister som Michael Moore, og andre filmmakere som påtvang virkeligheten sin egen politiske overbevisning.

Lazarescus død. Cristi Puiu 2005. Foto Tour de Force Lazarescus død. Cristi Puiu 2005. Foto: Tour de Force

 

Puiu var på denne tiden talsmann for film som vitnesbyrd, i vendinger som minnet om franskmannen André Bazin, og som iblant synes å antyde en tro på at det finnes en iboende sannhet i tingene i verden som venter på å bli gravd ut ved hjelp av et kamera, uavhengig av filmskaperens meninger og fordommer. Når det gjelder Lazarescus død, har Puiu ved flere anledninger forklart at temaene han var interessert i, var mer universelle – og evige, nemlig det faktum at alle dør alene, forlatt av alle andre mennesker, hvis hjerter på egoistisk vis fortsetter å slå, hvis liv fortsetter å haste mot sine mål, hvis hjerner fortsetter å spinne tanker om mat og seksuell nytelse osv. Denne måten å se ting på er ikke nødvendigvis mindre politisk, i den grad den kan føre til at man setter menneskelig solidaritet – det grunnleggende prinsippet for et system som tar mål av seg til å tilby et gratis universelt helsevesen – opp mot naturen. Den kan samtidig utmerket godt tjene som et grunnlag for å kreve privatisering av helsevesenet.

Selv på den tiden – da betegnelsen «sosialrealisme» var svært upopulær blant rumenske filmskapere, og deres potensielle publikum ofte brukte uttrykket synonymt med «miserabelisme» – var det allikevel noen filmskapere som tok for seg mer brutale sosiale realiteter og kontraster. En film som skiller seg ut, er The Happiest Girl in the World (2009), Radu Judes første spillefilm: En bitende satirisk komedie om en tenåringsjente fra landet, som, når hun kommer til Bucureşti for å være med i en reklame, får sin første innføring i reklameverdenen, og, mer generelt, i kapitalismen.

The Happiest Girl in the World, Radu Jude, 2009 The Happiest Girl in the World, Radu Jude, 2009

 

Puius neste film, Aurora fra 2010, var også delvis et kritisk prosjekt rettet mot den estetiske formelen hans tilhengere hadde utledet av Lazarescu-modellen. Den hevdet at all fiksjon som lånte fra et observerende dokumentarstandpunkt, gjorde det altfor lett for seerne: Observasjonen i disse filmene førte for lett til forståelse. Aurora kan også beskrives som en imaginær observerende dokumentar – som følger en innbygger med uklare plager rundt i Bucureşti gjennom 30 timer. I løpet av denne tiden dreper han fire mennesker. Disse handlingene, og også hovedpersonens relasjoner til andre rollefigurer, blir bare delvis klarere på slutten av filmen. Og klargjøringen skjer over svært lang tid. Ved å komplisere, og prøve å problematisere, disse «realisme»-teknikkene som han selv hadde innført i rumensk film, og som i løpet av noen få år var blitt en konvensjon, bekreftet Puiu igjen den egenskapen ved verden som André Bazin kalte dens «tvetydighet».

 

Beyond the Hills. Cristian Mungiu 2012 Beyond the Hills. Cristian Mungiu 2012

 

Selv om Mungiu i sin film fra 2012, Beyond the Hills, gjør bruk av andre metoder enn Puiu, proklamerte denne filmen også «virkelighetens tvetydighet». Mungius inspirasjonskilde fra det virkelige liv var en ung kvinnes død i et isolert rumensk kloster, da en prest og noen nonner forsøkte å befri henne fra onde ånder. Mungius fiksjonaliserte dramatiske rekonstruksjon hadde, slik han så det, til hensikt å bare forsyne seeren med fakta, uten noen privilegert fortolkning av disse. Etter Mungius intervjuer å dømme var han spesielt stolt over at han ikke valgte side, ikke tok stilling til en fortolkning av kjensgjerningene, eller implisitt til verden generelt. Å være nøytral betydde å være mer «ærlig», mer «etisk». For Mungiu, på samme måte som for de fleste rumenske filmskapere i hans generasjon, er det om å gjøre å bevisst ikke ta stilling til en politisk forklaring av verden. En slik forklaring er noe de assosierer med kommunist-propagandaen de led under i ungdomsårene, både i film og i andre kunstformer.

Beyond the Hills. Cristian Mungiu 2012 Beyond the Hills. Cristian Mungiu 2012

 

Mungius strategi i Beyond the Hills er å bruke konkurrerende fortolkningsmuligheter, rivaliserende ideologiske agendaer, uten å favorisere én av dem fremfor de andre. På den måten kan jenta som dør under åndeutdrivingen, sees som det totale offer, men samtidig kan hun også oppfattes som en kvinne som er sterk nok til å foreta et valg (uansett hvor selvdestruktivt det er). Eller til og med som en opprører som kjemper for forbudt (likekjønnet) kjærlighet, som setter spørsmålstegn ved patriarkat og overtro. Dramaet hun står i sentrum for, kan oppfattes som en kollisjon mellom betydningsfulle individuelle valg (verdslig kjærlighet versus kjærlighet til Gud), eller det kan sees som et sosialt drama om en enklave med østeuropeisk fattigdom og underutvikling der det tvert imot ikke finnes noen valg (hovedpersonene er født under forhold som sterkt begrenset deres utviklingsmuligheter). Eller det kan tolkes som et metafysisk drama om hvordan ondskap kan arte seg på intrigant vis, til og med gjennom mennesker med gode hensikter. Er dette en overordnet realisme som tillater oss med kritisk distanse å reflektere over –  rent bortsett fra jentas død – de alternative måtene å forstå hennes død på, de ulike forklaringsmodellene? Eller er det bare en taktikk for å få oss til å reagere, gi oss alle tilbake de fordommene vi gikk inn på kinoen med? Og på høytidelig kunstfilm-maner, tyr ikke filmen til eksotiske og sensasjonalistiske effekter som lesbiskhet i et kloster eller eksorsisme i en østeuropeisk avkrok?

Graduation. Cristian Mungiu, 2016. Foto: Arthaus Graduation. Cristian Mungiu, 2016. Foto: Arthaus

 

Mungius seneste film, Graduation, handler om en ærlig lege i provinsen. Hans forsøk på å sikre at tenåringsdatteren får toppkarakterer på avsluttende eksamen i videregående skole, resulterer i at han blir blandet inn i den lokale korrupsjonen. En korrupsjon som synes å ha gjennomtrengt alle institusjoner i offentlig sektor, fra skolen til politiet, fra helsevesenet til kommuneadministrasjonen. Fremstillingen av denne korrupsjonen – et kjent tema for mange andre filmer innen «ny rumensk film», og enda mer kjent for det rumenske publikumet som medieklisjeer – smøres her svært tykt på. De rollefigurene som ennå ikke er råtne av korrupsjon, kveles av de forpestede omgivelsene.

Ironisk nok er legens grunn til å sørge for gode karakterer for datteren at han vil få henne vekk fra akkurat den slags miljø, og trygt plassert på et universitet i Vesten. Det virker som om legens kone lider av kronisk depresjon, noe han forklarer med at hun bor i Romania og fortsatt er et ærlig menneske. En kollega av legen erkjenner at det de siste årene har vært fremgang i kampen mot korrupsjon, men legger også sørgmodig til at det er for sent for deres generasjon.

Graduation. Cristian Mungiu, 2016. Foto: Arthaus Graduation. Cristian Mungiu, 2016. Foto: Arthaus

 

I slike øyeblikk kan Graduation minne om «Romanias syke sjel»-filmer fra 90-tallet, selv om den er laget med mye høyere presisjon. Den ligner ikke Mungius forrige film, Beyond the Hills, siden den ikke balanserer mellom to eller flere mulige fortolkninger av korrupsjon eller formidler flere mulige fortolkninger. Den holder seg til én fremstilling av – og et syn på -korrupsjon som er svært utbredt i Romanias middelklasse. Staten betraktes med en automatisk mistenksomhet, men mistenksomheten omfatter ikke privat kapital, og særlig ikke vestlig kapital. Denne fortolkningsformen heller også mot en forklaring på lokal korrupsjon som impliserer en svak nasjonal moralsk karakter snarere enn å se den i en videre, mer global økonomisk og politisk sammenheng – som verdensordenen etter 1989 og den skaden den kan ha påført land som Romania. Til forskjell fra brødrene Dardenne, hvis filmer representerte en annen modell for de rumenske realistene (og som har vært medprodusenter på Mungius to siste filmer), har de rumenske filmmakerne vært forsiktige med å engasjere seg kritisk til denne nyliberale verdensordenen.

Foredrag holdt i National Film Theatre på BFI Southbank i London den 6. juni 2016. Oversatt av Bjørn Giertsen, forkortet og redigert av Jan Erik Holst.

 

 



Relatert

20 grunner til å se på Romania

Z #4 2016: Hvordan er det mulig at et tidligere diktatur på Balkan som nordmenn flest forbinder med tigging, har laget påfallende mange av de beste og mest interessante filmene i Europa etter årtusenskiftet? | kun utdrag

«DEN BESTE KUNSTEN ER FRA LAND DER FOLK SLITER» – intervju med Cristian Mungiu

Z #4 2016: Hvorfor kommer det en bølge kvalitetsfilm fra Romania, et av Europas fattigste land? Regissør Cristian Mungiu har en teori. | kun utdrag

10-15 rumenere lager filmer som setter spor

Z #4 2016: Vi er noen som kjenner det slik. Mange festivaljuryer har sett det. Hvis filmbransjen hadde operert med et medalje-sammendrag, ville Romania trolig vært øverst på pallen nesten hvert år i ti år. Ingen av kåringene er gjort gjennom publikumsavstemninger. | kun utdrag


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Om å se 60% av en film

Z #4 1997: Ivrige cineaster har lenge måtte nøye seg med å se sine favoritter i brutalt kupert utgave hjemme foran fjernsynsapparatet. Både fjernsynsselskapene og videodistributørene har lenge fullstendig neglisjert filmskaperens kunstneriske integritet, og beskåret både høyre og venstre side filmene for å få dem til å "passe" den nærmest kvadratiske fjernsynsskjermen.

Norsk kortfilm får u-hjelp fra Polen – Intervju med filmskaperen Maria Fuglevaag Warsinski

Z #3 1989: Maria Fugelvaag Warsinski intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Noen tanker om adaptasjoner. Og om fiksjon og fakta.

Z #2 2010: I disse dager skytes Nikolaj Frobenius delvis selvbiografiske oppvekstroman. I seks punkter oppsummerer Frobenius noen av paradoksene han stilles overfor når virkelighet omsettes i litteratur som igjen adapteres til fiksjonsfilm. | kun utdrag