Hva er greia med Lav Diaz?

The Woman Who Left. Lav Diaz, 2016 The Woman Who Left. Lav Diaz, 2016

 

I en hypermediert virkelighet der vi overveldes av små klipp og lettfordøyelig underholdning er det noe som mangler, og jeg vil hevde at den filippinske mesterregissøren Lav Diaz kan tilby noe av dette. En slags filmens ekvivalent til å gå seg en tur i skogen. Om man velger å senke garden, og la ting ta tid.

Lav Diaz er en gjenganger på de store filmfestivalene i verden og har de siste par årene vunnet Gulleoparden i Locarno, Sølvbjørnen i Berlin og nå i år endelig Gulløven i Venezia. Han har også hatt film i Cannes, Toronto og en rekke andre prestisjefylte festivaler. Likevel har avstanden mellom festivalverdenen og kinoverdenen nok sjelden vært større for noen regissør de siste årene.

Årsaken til dette er at den viktigste ingrediensen i Diaz sine filmer er tid. Dette deler han med store kontemporære «slow cinema» leflende auteurer som Tsai Ming-Liang, Aleksander Sukorov og Apitchatpong Weerasethakul, alle regissører som har fått filmer på kino i Norge. Det som skiller Diaz fra disse er at han tar sin bruk av tid til det ekstreme, hans filmer skal «ta den tiden de trenger» både som et kunstnerisk valg og som en nobel motvilje mot de tidsrammene Hollywood har lagt føringer for. Det er naturlig nok en stor motvilje til slikt hos distributører, salgsagenter, kinoer og ikke minst publikum som sverger til halvannen time for å kaste seg over Diaz sine filmer.

Norte - The End of History. Norte – The End of History – 2008

 

Hans mest kjente filmer består av fem timer og et kvarter lange Batang West Side (2001), ti og en halv time lange Evolution of a Filipino Family (2004 – som ble kåret til tiårets beste film under den filippinske «Amanda»-utdelingen Gawad Urian, ni timer lange Death in the Land of Encantos (special mention i Orrizonti seksjonen under Venezia 2007),  syv og en halv time lange Melancholia (vant hovedprisen i Orrizonti under Venezia 2008), seks timer lange Florentina Hubaldo, CTE (2012), fire timer lange Norte – The End of History (Un Certain Regard Cannes 2013), fem og en halv timer lange From what is Before (Hovedprisen i Locarno 2014 – undertegnede gav den det internasjonale filmklubbforbundets Don Quijote pris samme sted- åtte timer lange A Lullaby to the Sorrowful Mystery (Alfred Bauer Award Berlinalen 2016) og nå den i underkant av fire timer lange The Woman who Left (Gulløven i Venezia 2016).

Meg bekjent er det kun Norte – The End of History, den korteste av hans mest kjente filmer, samt Prologue To The Great Desaparecido som har blitt vist her til lands, og det var det cinematekene som sto for (månedens film desember 2015). The Woman who Left er kortere så fingrene er herved krysset. Lav Diaz har ikke blitt vist under Filmfestivalen i Tromsø eller under Film fra Sør, selv om begge disse festivalene har vist svært lange filmer før. Jeg vet at det er mange som vegrer seg, da filmen spiser opp tid som kunne blitt brukt til å vise flere filmer på festivaler, og jeg har full forståelse for kinosjefer og distributører som må tenke lønnsomhet. Dette blir derfor en slags oppfordring til landets filmklubber: Gi Diaz en sjanse!

Batang West Side Batang West Side, Lav Diaz 2001

 

Regissøren har selv uttalt at publikum gjerne må dele filmene hans opp i deler (så lenge de bruker skjønn!). Hvorfor er det da utenkelig at et publikum som er blitt mer og mer vant til å «binge» serier kan tenkes å komme seg gjennom en Lav Diaz film? Jeg tror det er mulig.

«Filmene kan virke brune, seige og tyktflytende, men som med tran er det godt for deg» var det en gang en vis mann som sa om lignende filmer.

Lav Diaz er svært opptatt av natur og menneskets plass i den, og i møte med filmenes temporalitet som nesten tvinger publikum til å avfinne seg med deres tempo, er det som om man smelter sammen med bildene og kommer i kontakt med menneskene og stedene vi møter. Det er selvsagt ikke alt han har laget som er like spennende eller interessant, men ut ifra å kjede seg kan det oppstå magiske slutninger.

Melancholia. Lav Diaz 2008 Melancholia. Lav Diaz 2008

Les mer om Lav Diaz og sørøstasiatisk film i May Adadol Ingawanijs tekst: «Historier blant ruinene – et blikk på film fra Sørøst-Asia» (Fra Z nr. 1 2010- Temanummer om asiatisk film)



Din kommentar


Relatert

Historier blant ruinene – et blikk på film fra Sørøst-Asia

Z #1 2010: Et våkent blikk for å skape fortellinger av historiens ruiner synes å være et fellestrekk hos det siste tiårets ledende sørøstasiatiske filmskapere.

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL

Blogg: Hvis du har lyst til å oppdatere deg på østasiatisk film i alle genre, bruk den siste uka i april et år på Far East Film Festival i den lille norditalienske byen Udine.

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 2012

Blogg: Regn og 14 grader i Italia i slutten av april gjør liksom ikke så mye … hvis man elsker asiatisk film og er på Udine Far East Film Festival. Zs redaktør trekker fram sine favorittfilmer fra denne lille skjulte perlen av en filmfestival.


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Fante Anne: «Det nasjonale gjennombrudd» i norsk film

Z #3 1990: Filmen Fante Anne fra 1920 representerer et skifte innen produksjonen av norsk fiksjonsfilm. For [...] | kun utdrag

Sommerfilmskolen 1984: ekspresjonisme og film noir

Z #3 1984: Endelig har Norge fått sin egen filmskole! Undervisningen ved skolen begynte i slutten av mai. [...] | kun utdrag

Tina, Bettina og High School-filmens perverse gleder

Z #2 2013: Mange high school-filmer handler bare om sex. Tina & Bettina (Alsvik, 2012) handler om flere former for sex enn de fleste av dem, kanskje fordi det er menn som spiller filmens to vakre hovedrollejenter? | kun utdrag