Du kan føle en Arthaus-film på lang avstand – Intervju med Svend Bolstad Jensen

hovedbilde

I forbindelse med Zs kommende spesialnummer om rumensk film fanget vi Jensen mellom to festivaler for en prat om både rumensk film og om Arthaus som importbyrå. Han er daglig leder i Arthaus som skaffer oss 12 fremragende kunstfilmer hvert år og som, ved siden av Tor Fosse i Bergen, er den som har gjort mest for å få filmer fra den rumenske filmbølgen til Norge.

– Arthaus har eksistert i mange år og tatt inn over 500 filmer for kinodistribusjon til Norge. Hvordan startet det hele?

Vi startet opp i 1992 og feirer således 25 års-jubileum neste år! Med bakgrunn fra filmklubbevegelsen og Norsk filmklubbforbund (NFK) ønsket vi et kunstnerisk profilert importbyrå som kunne hente filmer fra hele verden, til kinoer og filmklubbene.

– Og når kom du inn?

Jeg satt i styret til NFK da de stiftet Arthaus. Tor Fosse var den første daglige lederen, deretter fulgte Egil Ødegaard som arbeidende styremedlem og jeg trådte inn i 1994 som daglig leder.

Arthaus fungerte som et slags subsidiert sekundær import- og distribusjonsbyrå de første årene, men er i dag likestilt med de andre importørene. Hvorfor denne omleggingen?

Vi fikk en årlig sum fra Norsk kino- og filmfond (nå Film&Kino) de første årene for å ta inn kunstnerisk film og kvalitetsfilm, men vi måtte sjekke med de andre byråene om de var interessert først. På den mågen kom vi litt bakpå og daværende kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen i Oslo kalte oss byrået med de gamle filmene. Vi fikk heller ikke tilgang til EUs filmstøtteapparat (EFDO og Media), ettersom det tok for lang tid å avklare filmkjøpene våre slik at vi ikke rakk EU-tidsfristene. Så vi valgte å avstå fra en årlig sum på 300 000 kroner, og heller søke om støtte fra film til film akkurat som de andre distributørene.

– Fortell kort om hvem dere er i dag og hvordan dere jobber.

Vi er 5 på kontoret, filmsjef Anne Marte Nygaard, markedssjef Nille Elvin Stormoen og koordinator Fredrik Scholze med administrativ leder Unnur Sande på deltid, ettersom hun også jobber med prosjektet Vega Scene.

– Ja mer om det senere, men du er altså sjefen og tar avgjørelsene?

Det er jeg som forhandler fram avtalene med selger, men vi diskuterer alle importkandidater i plenum, ser linker og DVD-er og vurderer filmenes potensiale i Norge. I Cannes er vi flere medarbeidere samtidig, i Berlin og Venezia kanskje bare meg. Ellers setter vi stor pris på de nordiske markedene i Gøteborg og Haugesund. Vi har som kjent mange nordiske filmer og vi besøker år om annet også Wroclaw, Karlovy Vary, Locarno og San Sebastian-festivalene. Samt Toronto selvsagt.

– Du kjenner ordspråket om at i Berlin viser de filmkunst fra hele verden og i Cannes all verdens filmkunst?

Ja – de er de to viktigste filmfestivalene med Venezia på en solid tredjeplass. Cannes og Berlin legger forskjellig vekt på det kunstneriske og det politiske, der Cannes står for det første og Berlin for det siste. Mens Venezia er kanskje mer åpen for det eksperimentelle eller det ikke helt fullendte; filmer som søker, prøver og stimulerer. Cannes er kanskje mer provoserende på det innholdsmessige. Venezia er dessuten en behagelig festival, ikke for mange filmer og store saler gjør at du slipper køer. Byen er jo dessuten et levende museum, ofte med godt vær og med utsøkt mat.

– Er dere med i noe europeisk eller nordisk nettverk?

Vi er med i Europa Distribution, motsatsen til Europa Cinemas. Deres viktigste oppgave er å sørge for at de kunstnerisk ambisiøse filmene får nyte godt av Media- støtten, slik at ikke Harry Potter og de andre gutta stikker av med alle pengene. I Norden samarbeider vi med andre distributører av vårt format, og ofte er vi med i en nordisk innkjøper-gruppe. I tilfellet Sauls sønn var det det finske selskapet Future Film som var pådriver, vi var med og filmen solgte 14-15 000 billetter til tross for sin vonde stil og mørke innhold. I helt sjeldne tilfelle kjøper vi også nordiske rettigheter.

Graduation. Foto: Arthaus Graduation. Foto: Arthaus

 

– Men dette skulle jo egentlig handle om rumensk film. Dere har tatt inn tre, 4 måneder, 3 uker og 2 dager av Cristian Mungiu (2007) og Hvor var du egentlig (12: 08 East Of Bucarest) av Corneliu Poromboiu (2006). Dere hadde også Livets tog av Radu Milhaileanu, men det var en fransk produksjon. I Cannes i år kjøpte dere Gullpalme-vinneren Graduation av Cristian Mungiu (2016). Når skal den ha premiere?

Den skal opp i Tromsø, forhåpentligvis med Mungiu tilstede. Kinopremieren blir i februar. Tromsø er min favorittfestival i Norge, selvsagt, og vi presenterer ofte våre filmer der.

– I en enquête om rumensk film – som skal publiseres på Zs nettsider senere i høst – sier du:  «Jeg har alltid elsket det nære og ektefølte i østeuropeiske filmer. Stoffligheten. Det er ofte mer smak og lukt i filmer fra Ungarn, Polen og Bulgaria enn de mer sofistikerte og polerte filmene fra vesten. Som regel er vestens filmer også mer snakkesalige, noe som tar oppmerksomheten bort fra detaljene, noe som gjør de rumenske filmene så rike. De beste filmene fra den rumenske bølgen kunne nesten vært stumfilmer, så klare, intense og lysende er de».

 Kan du utdype?

Rumenske filmer er hudløse og nakne, men også sjarmerende og varme. Da jeg så Lazarescus død ble jeg helt bergtatt. Den var hjerteskjærende og jeg ble glad for at Tour de Force tok den inn til Norge. Rumenernes historier er sanne og lette å leve seg inn i. De har en enkel og tilforlatelig dramaturgi og forståelige løsninger. På mange måter kan de minne om Kieslowskis Dekalogen – filmene om de 10 bud. De er moralske fremstillinger av menneskelige dilemma formulert i en enkel hverdagsrealisme.

– Du har utviklet en særlig nese for god film, og kjøper ofte en film før den får festivalprisen. Hva er hemmeligheten?

Vel, man skal vel ikke overdrive det med innkjøpet, vi velger først filmen fordi den begeistrer oss og fordi vi tror den kan fungere for et norsk publikum. De fleste kjøp avsluttes før prisutdelingen på en filmfestival, den er på mange måter en deadline, da er alle filmene i konkurransen attraktive objekter, potensielle vinnere. Etter utdelingen er det noen få vinnere og mange tapere. En Gullpalme i Cannes er en viktig knagg å henge en film på og den er en av få festivalpriser som fungerer for et norsk publikum.

– Tilbake til Tromsø, dere har fremdeles dette unike samarbeidet med dem, BIFF, Film fra Sør og NRK?

Ja. Det kalles Filmpoolen og har eksistert siden 2000. Vi velger film i samarbeid med de tre festivalene som viser dem før de går på kino. Etter 12 -18 måneder vises de så på NRK. Dette er et fint samarbeid som jeg ikke kjenner til at andre land har, og et godt markedsføringsgrep for kunstnerisk film og kvalitetsfilm.

– Hva med sommerlansering, i år var det jo mange norske kvalitets-filmer som prøvde seg på forsommeren? Har dere noen norske filmer i distribusjon?

Sommeren er utfordrende, særlig hvis det er godt vær, men resten av repertoaret er jo vanligvis ganske tanketomt så det er en god tid for alternative filmer å være synlige. Vi prøver å fordele våre 12 filmer ut over hele året. Ikke alle filmer kan vises om høsten, selv om mange tror det. Januar, februar og mars er også gode kinomåneder. Hver film må vurderes individuelt.

Det er meg du vil ha Det er meg du vil ha. Dag Johan Haugerud Foto: Arthaus

 

Når det gjelder norske filmer er det vanskelig for oss å ta dem ettersom distributørene må forplikte seg før filmen går i produksjon, og vi vil gjerne se den ferdige filmen før vi bestemmer oss for å satse på den. Men vi har hatt noen nisjefilmer: Bak din rygg, Play, De syv dødssynder (en for øvrig meget bra film med en glimrende ide), Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta og Det er meg du vil ha av Dag Johan Haugerud. Vi ser svært gjerne at han får sin nye film opp å stå, han er et STORT talent!  Endelig også Dharkan – Hjertebank, en pakistansknorsk co-produksjon av Khalid Hussain. Vår største norske suksess var Margreth Olins Kroppen min, en kort dokumentarfilm på 32 minutter som gikk som selvstendig kinoforestilling! I år har vi lansert Det som en gang var av Patrik Syversen og på nyåret gleder vi oss til å vise fram Kim Hiorthøys spillefilmdebut The Rules for Everything.

– Oslos nye filmfestival Oslo Pix skal ligge i juni? Er dere med på den?

Ikke på annen måte enn de andre distributørene. Festivalkontoret som eies og driftes av Film fra Sør har utviklet ideen og vi støtter opp om den. Vi håper jo også at festivalen vil ta i bruk Vega kino når den er ferdig.

– Ja, hva med Vega Scene, hva er det og når står den ferdig?

Det er et samarbeid mellom oss, Film fra Sør og Teateret Kompani Camping (nå Vega teater). Vi skal bygge i Hausmannskvartalet mellom Elvebakken skole og Hausmania, og huset skal stå ferdig i september 2018. Oslo trenger flere kinosaler og ved siden av oss kommer SFs nye gigantkino på Storo i første kvartal samme år. Filmkritikeren Ulrik Eriksen planlegger dessuten en kino i Kunstnernes hus. Oslo har i dag et altfor lavt antall saler til rådighet for en stor filmimport som fremdeles teller godt over 200 titler i året.

Vega kino skal bli Oslos beste kino for kunstnerisk ambisiøs film fra alle verdenshjørner, og fremfor alt den norske filmen som har problemer med å finne et publikum på de kommersielle arenaene. Kinoen ønsker alle distributører og filmformidlere velkommen. Vega kino skal ikke være Arthaus sin kino, men en kino fra alle.



Din kommentar


Relatert

Arthaus – film for kunstens skyld

Z #2 2002: Arthaus – stiftelsen for filmkunst er en uvanlige blomst i floraen av norske [...]

«DEN BESTE KUNSTEN ER FRA LAND DER FOLK SLITER» – intervju med Cristian Mungiu

Z #4 2016: Hvorfor kommer det en bølge kvalitetsfilm fra Romania, et av Europas fattigste land? Regissør Cristian Mungiu har en teori. | kun utdrag

Enquete om rumensk film

Blogg: «Det aller mest tiltalende med rumensk film er etter min mening det vanvittige mangfoldet», sier Martha Otte, som i disse dager har fokus på rumensk film under TIFF. I forbindelse med temanummeret vårt om rumensk film, Z nr. 4 2016, har Z, spurte vi noen sentrale norske og rumenske filmformidlere om landets produksjon og stilling som filmland.


Fra siste Z

Et spørsmål om å være eller ikke være

To restaurantgjester klager: - Så dårlig denne maten er, sier den ene. Den andre svarer: - Og så små porsjoner! Eller denne: - Hva er forskjellen på en rørlegger og Messias? Jo, Messias kommer nok en dag, men det gjør rørleggeren aldri. Dette låter woody-allensk. Ikke uten grunn. To svenske gubber prater i en park. Den ene forsikrer: - Jag är intellektuell! Så svarer den andre: - Inte jag heller. | kun utdrag

To Be or Not to Be: Traumer, vold og screwballkomedie

Hva kan man le av? Den amerikanske Hollywood-komedien To Be or Not to Be – med handlingen lagt til et naziokkupert Polen - fikk hard medfart da den kom i 1942, men regnes nå som en satirisk komedieklassiker. | kun utdrag

Politikk og satire – mockumentarer fra tidlig stumfilm til nyhetssatire

Hvilken betydning kan mockumentarer og nyhetssatire ha i en verden full av «alternative fakta»? | kun utdrag


Fra arkivet

Independent rebell – et intervju med Jim Stark

Z #4 2005: Jim Stark har vært co-produsent på Jarmusch-filmen Down by Law og produsent på Coffee and Cigarettes og Mystery Train. Han har jobbet med Gregg Araki, Steve Buscemi og mange andre kjente skuespillere og regissører, men har også hele tiden brakt nye talenter fram i lyset. De siste årene har han jobbet med norske Bent Hamer på Charles Bukowski filmatiseringen Factotum.

Bjørn Floberg – mer mann enn metode

Z #1 2013: Det suverene ligger i det Bjørn Floberg alltid tar med seg til rollen, og ikke klarer å skjule.

Tilbakeblikk på Chaplin

Z #1 1997: Walter Benjamins artikkel «Rückblick auf Chaplin» sto første gang på trykk i [...] | kun utdrag