10-15 rumenere lager filmer som setter spor

The Paper Will be Blue. Radu Muntean 2006 The Paper Will be Blue. Radu Muntean 2006

 

Vi er noen som kjenner det slik. Mange festivaljuryer har sett det. Hvis filmbransjen hadde operert med et medalje-sammendrag, ville Romania trolig vært øverst på pallen nesten hvert år i ti år. Ingen av kåringene er gjort gjennom publikumsavstemninger.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2016 Bestill nummeret



Relatert

20 grunner til å se på Romania

Z #4 2016: Hvordan er det mulig at et tidligere diktatur på Balkan som nordmenn flest forbinder med tigging, har laget påfallende mange av de beste og mest interessante filmene i Europa etter årtusenskiftet? | kun utdrag

«DEN BESTE KUNSTEN ER FRA LAND DER FOLK SLITER» – intervju med Cristian Mungiu

Z #4 2016: Hvorfor kommer det en bølge kvalitetsfilm fra Romania, et av Europas fattigste land? Regissør Cristian Mungiu har en teori. | kun utdrag

Filmens verdenskart

Z #2 2009: Trender i tysk, afrikansk, kinesisk, latinamerikansk, koreansk, thailandsk, taiwansk og rumensk film anno 2009.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Reisen til planeten Nazar

Z #3 1983: Det skjer ting med norsk film. Til og med kortfilmen ser ut til å gå lysere tider i møte, i [...] | kun utdrag

Mad Men og gale (nord)menn

Blogg: av Gry Rustad

Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte - struktur?

Anne Marit Jacobsen – skuespiller

Z #1 2013: På settet til Som du ser meg var det en i staben som syns det var vanskelig å adressere Anne Marit ved fornavn, fordi hun alltid hadde vært «Anne Marit Jacobsen» for ham – en person han hadde vokst opp med via film og tv, og som han derfor ikke klarte å henvende seg til uten å bruke hele navnet. | kun utdrag