Film fra Sør 2016 – Korea og Japan under lupen

Kammerpiken. Foto: Arthaus

 

Film fra Sør-festivalen er årets høydepunkt for alle med sans for indiefilm, asiatisk film, latinamerikansk og afrikansk film. For «sør» er tydeligvis alt som ikke er Europa? Meksikansk og iransk film var godt representert i år. For oss med øst-asiatisk – og særlig japansk film – som hovedinteresse virket kanskje ikke årets program umiddelbart like spennende som fjorårets.

Det er så klart alltid moro med et fokus på Kore-eda, og et gjensyn med After Life er noe alle kultfilm-tilhengere bør få med seg. Animeutvalget var også bredt, selv om også de utvalgte ghiblifilmene føltes som typiske festivalvalg. The Boy and the Beast og den siste filmen til Takashi Miike ble dermed de mest interessante filmene å se frem mot.

Det var ingen kinesiske flyvende sverdslyngere i årets festivalprogram. Et forståelig valg, da mange – som undertegnede – sikkert har følt seg noe mettet på überestetisk kung fu og tårevåte melodramaer i tretopper, på hustak eller dansende på sjøer. Men nå som de plutselig ikke var tilstede tok jeg meg i å savne hvert fall en liten flyvende kriger. Kinesisk film var generelt litt underrepresentert på årets festival. Til gjengjeld var utvalget av koreansk film mer spennende enn på lenge. Filmer som Kammerpiken, Blomsterpiken, The Wailing, Under the Sun og The Satellite Girl and Milk Cow var spennende valg som skulle vise seg å glede oss med sans for asiatisk film.

Kammerpiken (Regi: Park Chan-wook) 

Kammerpiken. Foto: Arthaus

 

Park Chan-wook er en av Koreas mest profilerte regissører gjennom tidene. Filmene hans har vært gjengangere på filmfestivaler verden over siden han slo igjennom internasjonalt med Oldboy i 2003. Personlig har jeg alltid synes Chan-wook har vært en smule oppskrytt, og nærmet meg derfor årets åpningsfilm med en viss skepsis. Kammerpiken viste seg imidlertid både å være en perfekt åpning på festivalen, og en av Chan-wooks beste filmer. Faktisk var dette en av festivalens mest minneverdige visninger, og da ikke bare på grunn av de store dosene med grafisk lesbesex.

Kammerpiken er lagt til 30-tallet og er bygget på en grunnmur av klassisk melodrama. Det er en kjærlighetshistorie mellom en japansk adelspike og hennes koreanske kammerpike. På papiret høres det kanskje ikke så veldig spennende ut, men kløktig oppbygging av spenning, velutviklede karakterer og en episk svindelhistorie løfter dramaet til uante høyder. Uforutsigbar er det sentrale stikkordet her, og filmens vendinger og vinklinger skapte en filmopplevelse utenom det vanlige. Med en smått genialt oppbygget fortelling leker Chan-wook seg med filmmediet, og viser at hans rykte som innovativ regissør er velfortjent. Filmen starter med en svindler som leier en tjenestepike til å infiltrere en japansk adelsfamilie for å kunne slå klørne i en massiv arv. Mer av historien bør ikke røpes, da filmens appell ligger i dens overraskelsesmomenter.

The Wailing (Regi: Hong-jin Na)

The Wailing

 

Festivalens andre dag fortsatte med nok en koreansk film, og igjen serveres det en  lek med filmmediet over en lav sko. The Wailing ble introdusert som en sjangerfilm, noe den forsåvidt var, men det er sjangerblandingen som gjør denne filmen så spesiell. Filmen handler om en familie på fire, der faren er en politimann som er altfor følsom for den jobben han har valgt seg i livet. Plutselig befinner han seg imidlertid midt i etterforskningen av en rekke mistenkelige hendelser, der groteske åsteder og okkulte undertoner står sentralt, og før han vet ordet av det har han irritert på seg onde ånder med sin klønete og dumsnille oppførsel. Da hans egen datter viser tegn til besettelse tvinges han til å ta et oppgjør både med seg selv, familien og sine kolleger.

Spesielt i første halvdel av filmen blandes sjangre med stort hell. Filmen veksler sømløst mellom thriller, drama, horror og komedie, og på merkelig vis fungerer blandingen. Du lar deg skremme, humrer og blir grepet av dramaet på en og samme gang. Scenen når datteren våkner brutalt av intense mareritt skaper et spesielt ektefølt øyeblikk. Dessverre tapte filmen seg noe i andre halvdel, da vår følsomme politiprotagonist ble vel sutrete. Grining, hyling og store følelser har sin plass i en film som dette, men overdreven bruk gjør at det mister effekten det skulle ha. Det er veldig typisk for koreanske melodramaer å dra den følelsesmessige strikken til bristepunktet, noe som i mange tilfeller kan virke mot sin hensikt. At The Wailing i tillegg ble stadig mer renspikka horror mot slutten gjorde også sitt til at filmen endte en smule antiklimatisk.

(Spoiler!) En siste ting som derimot gjorde filmen ganske interessant var at en koreansk regissør har valg å fremstille en japansk skuespiller som bilde på ondskap. At den eneste japanske karakteren i filmen fremstilles som demonisk og ødeleggende i et koreansk lokalsamfunn må sies å være tankevekkende, i og med at forholdet mellom Japan og Korea har vært mer enn en smule anspent siden krigens dager. Nå er ikke undertegnede noen historiker, og det kan godt tenkes at denne avbildningen ikke er så provoserende i dagens Japan, men det er uansett en interessant detalj.

Under The Sun (Regi: Vitaliy Manskiy)

Under the Sun

 

Under the Sun er en dokumentar om hverdagsliv i Nord-Korea, regissert av russiske Vitaliy Manskiy. Filmen tar for seg en koreansk familie på tre som bor i Pyongyang. Datteren på 8 år har fått æren av å bli medlem i «Children’s Union». Opptaksseremonien til denne er bare en av mange som avbildes i noe som fremstilles som et veldig seremonielt samfunn. Enda mer interessant er det å se lange klipp fra barneskolens klasserom der hver eneste undervisningstime er gjennomsyret av hjernevaskende propaganda. Det samme går igjen på arbeidsplasser, fritidsaktiviteter og alt av tv og radio som står på i bakgrunnen av diverse klipp. Menneskene opptrer alle synkront, er stort sett likt kledd og du ser knapt et smilende ansikt filmen igjennom.

At Manskiy har gått for dyster kinematografi, med veldig lite dialog, sporadisk musikkbruk og ingen fortellerstemme, gjør filmen like monoton som samfunnet den avbilder. Tankene flyr lett hen til Orwells dystopiske roman 1984, men som det ble sagt under intervjuet med Manskiy etter filmvisningen, så kan det godt tenkes at dette er en nokså ensidig avbildning av det Nordkoreanske samfunnet. Stor underholdning var filmen uansett ikke, men den var interessant, og til og med gripende ved et par anledninger.

The Satellite Girl and Milk Cow (Regi: Hyeong-yoon Jang)

The Satellite Girl and Milk Cow

 

Så var det tid for «koreansk anime», noe som for undertegnede ble en litt blandet opplevelse. For å ta det positive først: Filmskaperne hadde virkelig slått seg kreativt løs med tanke på karaktergalleri og visuelle detaljer. Settingen og historiens premiss var også merkelig bisarr, noe som funket på sin egen småsjarmerende måte. Filmens tre hovedkarakterer er en musikkstudent forvandlet til en melkeku, en satellitt forvandlet til robotjente med kunstig intelligens, og en antropomorf dorull – dorullen antas å være trollmannen Merlin som har blitt forvandlet, av alle ting. Det hele høres corny ut på papiret, og det var det også. Likevel fungerte det i filmens univers. Øye for detaljer og en litt barnslig, men forseggjort strek på tegningene fremhevet og forsterket effekten av karakterer og setting.

Historien om hvorfor filmens protagonister har blitt forvandlet blir aldri ordentlig utdypet, men den merkelige trioen må i hvert fall slite med et monster av en gigantisk kakkelovn som raserer byen de bor i og dreper alle fantasivesener den møter på sin vei. For å få verden tilbake i vater må våre tre helter finne en måte å kveste kakkelovnen på. Så klart, som seg hør og bør i en hver koreansk film, så vinkles historien kjapt mot romanse, her i form av forholdet mellom satellittjenta og melkekua. Dette tar over fokuset i filmen, helt til slutten der radarparet plutselig får servert en måte å bekjempe fienden på et sølvfat.

The Satellite Girl and Milk Cow er riktignok en barnefilm, men i motsetning til sine japanske motstykker blir historien servert publikum med teskje, og det til de grader at den blir veldig lite givende for andre enn den yngre garde. I tillegg føles romansen mellom protagonistene kunstig, og forsøkene på kvasifilosofisk, eksistensiell undring fra satelittjentas side faller gjennom da den ikke følges opp. Alt i alt er dette en eklektisk film, der det lånes freidig fra både Ghibli og Disney. Litt synd at historien er fragmentert og mangler dybde – det gjelder også karakterene i den – for premisset og universet som etableres var ikke uten potensial. Slik det hele var utført var det imidlertid vanskelig å bli engasjert i verken karakterer eller historie.

Pokémon – Filmen (Regi: Kunihiko Yuyama & Michael Haigney)

Pokémon – filmen (Pokemon 2. Foto: Norsk filmdistribusjon)

 

Det er noe spesielt med «old school»-anime. Har man først blitt hektet på stilen og atmosfæren som ble etablert av filmer som Akira, Ninja Scroll, Ranma, Gundam, Macross, The Guyver eller Cowboy Bebop så har automatisk en film som dette appell. Og takket være nettopp ting som tegnestreken, den visuelle atmosfæren og den arketypiske animemusikken var Pokémon – Filmen en morsom opplevelse å få med seg. I tillegg var det så klart moro for alle Pokémon Go-tilhengere å endelig se alle karakterene fra spillet komme til liv.

Når det gjelder filmen i seg selv kom det tydelig frem at den var basert direkte på serien. Handlingen startet brått, men heldigvis var den så enkel at ingen ble forvirret av den grunn. I likhet med historien var både dialog og karaktergalleri en klisjéfest, i hvert fall i konteksten av old school anime. Her fikk vi servert kvasifilosofisk undring og moralsk belærende selvfølgeligheter, men så var da filmen også rettet mot et ungt publikum. Sånn sett bød den faktisk på langt dypere dialog enn sine vestlige motstykker (animert barnefilm). Sett under ett var det verdt å få med seg filmen, i hvert fall for de av oss med null kjennskap til Pokémons bakgrunnshistorie, men med en akkurat passe dose nysgjerrighet fra spillfarsotten.

The Animatrix (Regi: Peter Chung, Andrew R. Jones, Yoshiaki Kawajiri, Takeshi Koike, Mahiro Maeda, Kôji Morimoto, Shinichirô Watanabe)

The Animatrix

 

The Animatrix har av mange blitt beskrevet som en kultklassiker. Det er en samling animerte kortfilmer med utdypende detaljer om Matrix-universet. Filmene er regissert av syv forskjellige regissører, og varierer stort i tegnestil (dataanimasjon) og innfallsvinkel. Noen sekvenser tar for seg historien og bakgrunnen til The Matrix, andre er små glimt inn i diverse enkeltpersoners skjebne, både i the matrix og den virkelige verden.

Når det kommer til historien vil nok folk som ikke har sett Matrix-trilogien klø seg i hodet. For alle som har kontroll på den originale trilogien er derimot historiene i The Animatrix ganske rett frem, men samtidig utdypende nok til å være interessante. I tillegg er de fleste filmene veldig forseggjorte og ser veldig bra ut den dag i dag. Det er godt forståelig at denne filmen omtales varmt i visse kretser. Den har tålt tidens tann, den er underholdende fra ende til annen og den ivaretar noe av den kreative frihetsfølelsen som kjennetegnet 90-tallets filmmiljø. Det var utvilsomt en god idé å børste støv av denne perlen for årets festival.

Harmony (Regi: Michael Arias & Takashi Nakamura)

Harmony

 

Harmony er en ambisiøs anime som kanskje tar seg litt vann over hodet. Samtidig er det vanskelig å vurdere en film av dette kaliberet etter bare et gjennomsyn. Den er nemlig drevet av tung dialog fra ende til annen. Atmosfæren og tyngden følger i fotsporene til sci-fi-klassikere som Ghost in the Shell og Blade Runner. Samtidig har Harmony et særpreg som det er litt vanskelig å sette fingeren på. Den vingler mellom genial dybde og generisk anime-fortelling, og tilsvarende mellom slående design og en til tider platt tegnestil. Som helhet ender filmen opp som en positiv opplevelse, men den var også den filmen som krevde absolutt mest konsentrasjon av de undertegnede så på årets festival.

På mange måter er Harmony et massivt tankeeksperiment, noe som gjør den mer interessant enn direkte underholdende. Historien er proppet med ulike lag, men kort fortalt er den lagt til en verden der alderdom og sykdom er utryddet for godt. Ved hjelp av kunstige organer kan alle leve evig og ingen blir syke. Ikke en gang fedme finnes, om man så selv virkelig skulle ønske å legge på seg. Mennesker har mistet totalt kontroll over egen kropp, og som resultat rammes samfunnet av en bølge med selvmord. De som ender sitt liv gjør dette som et desperat forsøk på å gjenerobre egen kroppskontroll. Nå er riktignok denne filmen regissert av en amerikaner, men tematikken er uansett tankevekkende i en japansk kontekst, i og med at Japan er et samfunn som preges i stor grad av (overfladisk?) konformitet, etikette og rigide regler for det meste man kan tenke seg.

The Boy and the Beast (Regi: Mamoru Hosoda)

The Boy and the Beast

 

Mange har spekulert i om Hosoda blir den nye kongen på den japanske animehaugen, nå som studio Ghibli har stoppet produksjonen på ubestemt tid. Hosoda har allerede gjort stor suksess med sci-fi-flørtende filmer som The Girl Who Leapt through Time og Summer Wars. Wolf Children fra 2012 markerte et stort steg i retning fantasy for regissøren, noe han tar videre med The Boy and the Beast. At han akkurat nå kaster seg over magisk realisme og portretterer en verden proppet av fabeldyr og eventyrlige vesener er for passende til å være en tilfeldighet … men hva gjør vel det når vi får servert en animefilm så visuelt blendende og umiddelbart underholdende som denne?

Hosoda tar opp arven etter filmer som Chihiro og Heksene og Princess Mononoke, samtidig er uttrykket både egenartet og signatursterkt. I tillegg er det fortsatt et visst sci-fi-preg på Hosodas film: The Boy and the Beast er lagt til to parallelle universer, heller enn den gitte fantasiverdenen som har vært normen for Ghiblis eventyrfilmer.

Filmen handler om en menneskegutt som blir forlatt og neglisjert av sin egen familie. I frustrasjon over sin skjebne rømmer han hjemmefra. Via en rekke forunderlige hendelser finner han tilfeldigvis en portal til et parallelt univers midt i tjukkeste Tokyo sentrum (Shibuya). I fantasiverdenen blir gutten tatt hånd om av et beist som er på utkikk etter den perfekte lærling. Det hele utvikler seg til en historie om selvrealisering, og om hvordan noen og enhver har mer å lære om seg selv enn man kanskje tror.

Når det gjelder animefilmene på årets festival var The Boy and the Beast et soleklart høydepunkt. Hosoda har utviklet sin personlige stil, men beholder sin karakteristiske fortellerstil og ikke minst strek på tegningene. For de som allerede er tilhengere av regissøren er det bare å glede seg, for dette er oppturen dere alle håper på. Og for de som ikke har fått med seg Hosodas filmer før så er dette et så godt sted å starte som noen. Uten at året ennå er omme så kan The Boy and the Beast med nokså stor sikkerhet utnevnes til årets animefilm. Det skal mye til for å overgå denne.

Terraformars (Regi: Takashi Miike) 

Terraformars

 

Terraformars er basert på en manga med samme navn, og med den plukker Miike opp tråden fra egne filmer som The Great Yokai War, Yatterman og til dels Dead or Alive: Final. I likhet med sistnevnte fungerer ikke Miikes effektbonanza på langt nær like bra i sci-fi-setting som i barnslig fantasy. Yokai War og Yatterman fungerte nettopp fordi de var barnslig moro. Når man prøver å blande den visuelle stilen fra disse filmene med «seriøse» historier blir det imidlertid veldig lite overbevisende.

Historien er syltynn, og handler om hvordan menneskeheten har terraformet Mars i fremtiden. For å gjøre planeten beboelig var det av uviss årsak nødvendig å eksportere kakerlakker fra jorden, da disse hadde en eller annen vital effekt på Mars sitt økosystem. Som resultat av dette har kakerlakkene utviklet seg til menneskelignende monstre med superkrefter. For å utrydde dem blir et knippe kjeltringer sendt til Mars. Disse blir i tillegg sprøytet fulle av dop som gir dem superkrefter fra diverse insekter, og dermed er duket for en actionfest så proppet med klisjeer at man bare må lene seg tilbake og humre av det hele.

Effektene er alltid et problem i Miikes filmer, da disse er veldig kunstige sammenlignet med de man er vant til fra Hollywood. De må bare tas for det de er, da stilen uten tvil er tilsiktet. På sett og vis kan det tenkes å være en videreføring av japansk monsterfilm, samtidig brytes konstant illusjonen av «fiktiv realisme». Fremmedgjøring gjennom en konstant bevisstgjøring på filmmediet og dets virkemidler kan så klart tas som hint til både ekspresjonisme, modernisme eller postmodernisme, men hvorvidt dette er hensikten er ikke godt å si. Miike gjør i det minste som han vil, og det skal han berømmes for. Terraformars har en viss sjarm, men den er proppet med logiske brister, blottet for karakterutvikling, håpløst forutsigbar og stort sett fjollete fra ende til annen.

After Life (Regi: Hirokazu Kore-eda)

After Life

 

Kore-eda er så klart et typisk valg for Film fra Sør, men når regissøren gang på gang understeker sin status som en av Japans beste regissører kan man ikke klage. After Life var filmen som gjorde verden oppmerksom på Kore-eda. Spesielt i Amerika ble filmen godt mottatt da den kom i 1998. Oppmerksomheten den fikk er forståelig. Ikke bare viste den frem Kore-edas ferdigheter og personlige stil, den var også en film som beveget seg langt utenfor den rene underholdningens rammeverk. After Life er et eksistensielt tankeeksperiment som alle kan forholde seg til. Døden er uunngåelig, og når den kommer, ønsker vi da å minnes flyktige øyeblikk av lykke, eller var de bare illusjoner?

Historie og kinematografi er begge tilsvarende minimalistiske. Handlingen utspilles stort sett på et kontor som best kan beskrives som dødens venterom. Hit kommer alle avdøde, og får en ukes betenkningstid på hvilket minne de har lyst til å ta med seg inn i den evige søvnen. Det de 22 personene beskriver som sine lykkeligste stunder er for det meste hverdagslige hendelser. Å sitte på en benk om høsten. En kald bris mot ansiktet en varm sommerdag. En tur til Disneyland. Det er kanskje meningsløst å stille spørsmål ved en film som dette, men litt rart er det at ikke én av de 22 personene fornekter, eller i det minste sørger over sin egen bortgang. Når det er sagt så er det interessant å se for seg skjærsilden som en slags psykiatrisk øvelse der avdøde mennesker får tid til å fordøye det faktum at de nå befinner seg på livets endeholdeplass.

Det ligger nesten i After Lifes natur å bli godt mottatt av kritikere. Filmen er så å si et perfekt eksempel på det som karakteriserer «arthouse cinema». Underholdningsverdi kommer liksom i andre rekke, mens tankevekkende dialog og et til tider veldig saktegående narrativ underbygger filmens poeng. Den største styrken er muligens de mange lagene, eller dybden om du vil. Avhengig av personlige erfaringer og ståsted vil After Life kunne tolkes vidt forskjellig av sitt publikum. Hva man legger i budskapet mellom linjene er derfor interessant å diskutere, men vanskelig å analysere. Hva enn man måtte synes så er en ting sikkert; After Life har gjort seg fortjent til sin plass i den japanske filmens historie. Om du synes den er genial eller ulidelig pretensiøs så har den allerede fått klassikerstempel. Er du fan av japansk film er dette en film du bør ha fått med deg, i hvert fall én gang.

Som far, så sønn (Regi: Hirokazu Kore-eda)

Som far, så sønn. Foto: Arthaus

 

I Som far, så sønn fant Kore-eda tilbake storformen. At han følte for å distansere seg fra sitt rykte som samtidens svar på Yasujirô Ozu var forståelig, men regissørens lavmælte melodramaer er utvilsomt i en annen klasse enn de famlende Air Doll og I Wish. Det var filmer som Nobody Knows og Still Walking som etablerte Kore-eda som en av vår tids viktigste japanske regissører, og det er med filmer som Som far, så sønn og Søstre at han fortsetter å videreføre arven fra klassisk japansk melodrama.

Historien er som vanlig nokså rett frem. To familier blir rykket opp med roten da de finner ut at deres seks år gamle sønner ble forvekslet av sykehuset ved fødselen. De to familiene har lykkelig uvitende oppdratt hverandres sønner. Spørsmålet er hvor mye biologiske bånd har å si når foreldrene har rukket å knytte seg emosjonelt til en annen families barn i seks år. Et ekstra poeng med tanke på filmens budskap er at de to familiene er stikk motsatte når det kommer til sosial status og personligheter.

På overflaten er det Ryota, som er faren fra den japanske overklassefamilien som sliter mest med å takle sin biologiske sønns nære forhold til sin «lånte» far. Ryota har brukt livet på å sikre suksess, men nå tvinges det frem spørsmål om valgene han har tatt i livet, og om hvor god far han har vært. Samtlige foreldres karakterer utvikles med stor dybde, noe som gir filmen lag på lag med nyanser og oppdagelser. Som alltid er dialogen Kore-edas største styrke, og som vanlig vet han å mane frem stor skuespillerkunst. Som far, så sønn er ikke helt på samme nivå som Nobody Knows og Still Walking, men det er uansett Kore-edas beste film siden 2008. Her snakker vi om et melodrama som lett tåler å bli sett igjen og igjen.

Etter stormen (Regi: Hirokazu Kore-eda)

Etter stormen. Foto: Another World Entertainment

 

Etter stormen fikk ikke bare æren av å avslutte årets festival, den vant også årets gjeveste pris på Film fra Sør – Sølvspeilet. Selv om prisen var vel fortjent så var det en litt annen tone i Etter stormen enn i mange av Kore-edas andre dramaer. Handlingen og karakterene er riktignok typiske for regissørens filmer, men fortellingen, atmosfæren og kinematografien føltes definitivt mer utilslørt og direkte. Etter stormen er røffere, mer tilbakelent oppbygget, og derfor også litt mindre kunstig, eller mindre perfekt om du vil. Dette gjør at Kore-eda både distanserer seg en smule fra egen filmstil, og samtidig også sitt rykte som samtidens svar på Ozu.

Med dette sagt så var Etter stormen tydelig preget av Kore-edas øye for familiedramaer med dybde, og ikke minst skarp dialog. Historien omhandler en splittet familie på tre, der den middelaldrende faren sliter med å ta ansvar og å tre inn i de voksnes rekker. Han sliter med gambling, livnærer seg med tvilsomme jobber og neglisjerer sønnens behov for en farsfigur i hverdagen. Først når han blir oppmerksom på morens nye kjæreste tvinges det frem en slags modningsprosess. Som alltid retter Kore-eda søkelyset mot hverdagslige problemer, og som alltid tar han så til de grader på kornet at folk flest har null problemer med å forholde seg til filmens karakterer. Da Etter stormen fremstår mindre «orkestrert» enn f.eks. fjorårets Søstre så fremstår den også enda noen hakk mer ektefølt. Om dette er en bra ting får være opp til den enkelte filmtitter å vurdere. At det er tegn på utvikling fra Kore-edas side er det derimot ingen tvil om.

Dermed var årets festival overstått, og atter en gang må festival og gjennomføring sies å være en suksess. Filmutvalget tatt i betraktning var ikke Film fra Sør 2016 undertegnedes favorittårgang, men spesielt de koreanske filmene gjorde opp for et litt svakere utvalg av både japansk, og spesielt kinesisk film. At dette er Oslo bys, og kanskje Norges triveligste festival har jeg derimot ingen problem å argumentere for. At Film fra Sør har blitt en institusjon som filmtilhengere ser frem imot hver høst er det ingen tvil om. Nå er det bare å starte å telle dager og måneder igjen. Vi gleder oss allerede til neste års festival.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon