Citizen Iversen på drive-in kino – 12. rapport fra Ottawa

Finnes det noe mer nord-amerikansk enn en drive-in kino?

Å se film i bilen sin må være den perfekte blanding av bilkultur og populær underholdningskultur. I dag er det imidlertid stadig færre drive-in kinoer i USA, og i Canada er det knapt nok noen igjen. Hver sommer kan man imidlertid besøke en drive-in kino i tettstedet Carp, en halvtimes kjøretur syd-vest for Ottawa. En kort tur ut av storbyen blir samtidig en reise tilbake til fortiden.

I 1956 var det 19 000 kinoer i USA, og 4494 av disse var drive-in kinoer. I dag er antallet kinosaler betydelig flere enn det var kinoer på 1950-tallet. Allerede i 1990 var det over 25 000 kinosaler i USA og antallet er enda høyere i dag. Antallet drive-in kinoer har imidlertid sunket drastisk. I 1990 var det 875, og i 2014 var tallet sunket til 338. Drive-in kinoen er i dag utrydningstruet, og det forsvinner én nesten hver dag. I Canada er det bare 53 igjen, og 24 av disse ligger i delstaten Ontario. Hovedstaden Ottawa har ingen drive-in kinoer lenger, men i Ontario ligger tettstedet Carp med sin drive-in sommerkino.

Drive-in kinoen er først og fremst et amerikansk etterkrigsfenomen. Selv om historiske oversikter ofte gir en drive-in kino i Camden i New Jersey æren av å være den aller første drive-in kinoen i USA, og den åpnet i juni 1933, var det få slike kinoer inntil krigen var over. I 1945 var det bare 25 drive-in kinoer i USA, men drøyt ti år senere var antallet godt over 4000. Hva var årsaken til denne eksplosjonen? Og hvorfor er det nesten ingen igjen i dag?

 

I årene etter 2. verdenskrig gjennomgikk det amerikanske samfunnet drastiske endringer, og dette fikk store konsekvenser for kinodriften. De amerikanske myndighetene hadde lenge forsøkt å få has på de usunne forretningspraksisene til de store filmselskapene, som nærmest hadde monopol, og etter at Paramount tapte en rettssak igangsatt av den amerikanske staten i 1948, ble de store studioene én etter én tvunget til å selge sine kinoer. Fram til Ronald Reagan ble president i 1981 var det ulovlig for et produksjonsselskap å eie kinoer. Noe av det første Reagan gjorde etter å ha blitt president var å signalisere at hans administrasjon ikke ville håndheve det som var kjent som «The Paramount Decree».

Såkalt vertikal integrasjon av forretningsdriften i filmbransjen, gjennom at ett og samme selskap produserte og distribuerte film og samtidig eide kinoer, var ulovlig etter 1949. Dette ga for stor markedsmakt, og ga opphav til det som ble kalt usunne forretningspraksiser. Såkalt block booking og blind selling var vanlig i bransjen. En uavhengig kinoeier måtte «kjøpe» filmer på forhånd fra selskap som Paramount, MGM eller Warner Bros. i store kvanta, ofte uten å vite hva det var de kjøpte. Kanskje filmer som ikke var populære i den delstaten man hadde sine kinoer, eller som rett og slett var for dårlige. De store studioene hadde gode tider, uavhengige kinoeiere hadde det verre.

De store studioene hadde siden slutten av 1920-tallet eid et stort antall premierekinoer. Dette var de kinoene der det var størst inntekter å hente, og derfor kunne det behandle de uavhengige kinoeierne dårlig, men etter krigen ble de tvunget til å selge disse pengemaskinene. Etter høydepunktet i 1946, det året da flest kinobilletter ble solgt i USA, begynte det å gå nedover med bransjen. Fjernsynet var ennå ikke blitt den store konkurrenten, selv om tv-apparatet snart skulle bli en trussel for filmbransjen, men endringene i samfunnet for øvrig i USA bidro til filmbransjens stadig økende problemer. Og det var de forandringene som ga opphavet til drive-in kinoen.

Drive-in kino, Carp

 

Etter krigen begynte de amerikanske byene å utvikle seg kraftig. Forstedene vokste fram raskere og raskere, ettersom den mer velstående baby boom-generasjonen ønsket seg egne små hus med en liten hage. For kinobransjen var dette et stort problem. Stadig færre mennesker bodde i nærheten av bykjernen, der alle kinoene befant seg. Det ble ikke bare et ork for mange å ta seg til en kino, men da fjernsynet virkelig begynte å utkonkurrere filmen var det ikke minst fordi fjernsynsapparatet befant seg midt i hjemmet i forstaden. Dessuten var de mange nye forbruksgodene som nå ble lansert viktigere for familien enn å gå på kino. Å kjøpe kjøleskap og fryser, eller å reise på ferie, ble nå viktigere enn tradisjonelle underholdningstilbud som å gå på kino.

Ettersom det amerikanske samfunnet endret form fikk bilen ny betydning. Når flertallet av amerikanere ikke lenger bodde i nærheten av sin arbeidsplass var bilen helt nødvendig. Med mer penger mellom hendene var det også fristende å kjøpe ny bil. Men å ta bilen inn til sentrum for å gå på kino, ble vanskelig og dyrt. Da måtte man også betale for de få parkeringsplassene. Kinobillettene ble dyrere også, fordi selskapenes inntekter sank, så en tur til en av de store kinopalassene i bykjernen ble en betydelig utgift.

Drive-in kinoen var en kort periode løsningen på de utfordringene kinobransjen sto overfor. Slike «auto-theatres» som de også ble kalt, hadde sin storhetstid på 1950-tallet. I 1952 ble det registrert fire millioner solgte kinobilletter på drive-in kinoer hver uke i USA. En fjerdedel av inntektene totalt var fra denne typen kinoer. Mange kinoeiere begynte å tilby spesielle ekstra attraksjoner for familier som besøkte kinoen. Ikke bare snacks, mat og drikke, men ulike fritidsaktiviteter for barna. En kino i Tennessee tilbød vask og rens av klær mens man så filmene. En kino i Florida kunne tilby fisking i et tjern fra bilen mens filmen ble vist.

Som oftest besto et besøk på en drive-in kino av en meny bestående av to eller tre filmer. I løpet av 1960-tallet overskygget imidlertid problemene med selve visningssituasjonen attraksjonen av en kveld på drive-in. Lerretene var store, men bildet var likevel mindre enn på vanlige kinoer, og lyden var ofte dårlig. Da hjalp det ikke å legge til ekstra filmer for samme pris. Langsomt ble nye flerkinobygg plassert i utkanten av bykjernen, som deler av kjøpesentre, eller såkalte «strip malls», viktigere enn drive-in kinoen. Bildet var bedre, lyden overlegen og kinoen var like tilgjengelig. Det var bare å hoppe i bilen og så hadde man alt det man fikk i en drive-in, men bedre bilde og lyd.

Targets

 

Et sikkert tegn på at drive-in kinoen begynte å miste sin attraksjonskraft og hadde fått et frynsete rykte er spillefilmen Targets. Peter Bogdanovichs film fra 1968 er trolig en av de mest imponerende debutfilmene i amerikansk filmhistorie. Det er en mindre klassiker som står seg godt i dag. Filmen handler om en ung Vietnam-veteran som går amok og skyter sin hustru og mor, dreper folk på en motorvei og til slutt forskanser seg bak lerretet på en drive-in kino. Her står han klar til å skyte de som kommer for å se Boris Karloff gjøre reklame for sin nye film The Terror (Roger Corman, 1963). Snikskytteren og massemorderen Bobby i Targets er som tatt rett ut av The Doors’ «The End» fra året før filmpremieren: «The killer awoke before dawn / He put his boots on …»

Viktigere enn selve temaet i Targets er skildringen av drive-in kinoen som noe nedslitt, umoderne og perifert. Et sted for dårlige B-filmer med gamle skrekk-ikoner, og et sted der tenåringer kunne slippe unna foreldre for en kort stund. Drive-in kinoen var blitt noe gammeldags, allerede preget av en viss nostalgi for en cinefil som Peter Bogdanovich.

Også i dag må man bevege seg helt i utkanten av, eller utenfor byen for å gå på drive-in. Min første drive-in kinoopplevelse var ikke preget av vold og angst, men det var definitivt en nostalgisk opplevelse. Det var som å tre ut av den moderne tiden, og for et øyeblikk ta et steg tilbake i historien. Vi tok bilen og kjørte til tettstedet Carp, et lite jordbrukssamfunn preget av store maisåkre avbrutt av en og annen bruktbilhandel. På et felt som vanligvis blir brukt til sportsarrangementer og framvisning av jordbruksmaskiner hadde man satt opp en drive-in kino. Vi ble dirigert til vår plass i rekken av biler, gikk ut og skaffet oss det nødvendige tilbehøret av popcorn og brus, stilte inn bilradioen på rett kanal slik at vi kunne få filmlyden rett inn i bilen, og ventet på at mørket skulle falle.

Drive-in kino i Carp

 

Drive-in kinoen i Carp ligner ikke noe jeg tidligere har sett og opplevd. Lerretet var oppblåsbart og stort, men ga likevel ikke noen stor visuell opplevelse. Framviserapparatet var plassert i det åpne bagasjerommet på en bil, og maskinisten satt på en fluktstol ved siden av. Bak ham var bilene satt opp i rad og rekke. De aller fleste hadde gjort om kinobesøket til en utflukt. Kjølebager med drikke, matpakker og store bokser med snacks sto klare. Og popcorn, drikke, pølser, hamburgere og godterier kunne kjøpes i en stand bak alle bilene. Mange barn var allerede i pysjamas, og halvt lå eller satt i bagasjerom eller på lasteplan. Mange hadde egne fluktstoler. Stemningen var god.

Ettersom mørket ble tettere stilnet aktivitetene rundt bilene, og både barn og voksne gjorde seg klare. Så startet filmen. Denne sommeren veksler man mellom å vise den siste Star Wars-filmen og Disney-filmen Zootopia. Vi valgte Zootopia, som var en søt og oppfinnsom fabel om det å leve sammen, både rovdyr og byttedyr, i en stor lykkelig storbyfamilie. Regissørene Byron Howard og Rich Moore klarte fikst å flette inn samtidens viktige amerikanske sosiale temaer som machokultur, politisk paranoia og kvinnediskriminering i fabelen om den lille kanindama Judy Hopps som mest av alt vil bli purk, men som motarbeides av politivesenet i utopien Zootopia. Hun allierer seg med lurendreier-reven Nick Wilde i jakten på skurkene som vil styre storbyen gjennom å spre frykt for de som er annerledes. Politikernes splitt-og-hersk taktikk og fryktkultur avsløres imidlertid av Judy og Nick.

Filmen var morsom og hadde sine øyeblikk. Å beskrive byråkratiet gjennom dovendyr var et kostelig grep, og bruken av elementer fra amerikansk krim og film noir var effektiv. Barna kunne le av sitt, og de voksne kunne humre av referansene til tallrike voksenfilmer, som Gudfaren-filmene. Lyden var god, ettersom den ble styrt rett inn i bilen gjennom en lokal radiokanal, men bildet var nærmest frimerkestort. Kanskje passende for den nye generasjonen som ser film på sine mobiltelefoner, men en slik mikrovisualitet var forstyrrende for en gammel cinefil. Å sitte i bilen og se film var eksotisk, og arrangementet var spennende og nytt, men det var samtidig som en reise tilbake til fortiden. Vanlig kino, også i et sjarmløst kjøpesenter, er bedre enn drive-in kino.

Drive-in, Carp

 

Antallet drive-in kinoer vil trolig fortsette å minske. Denne kinotypen vil dø ut, eller kun overleve som nostalgiske og spesielle sommerhendelser, akkurat slik som i Carp i Ontario, Canada. Nærmest som et museum og en hyllest til forgangen tid. Da filmen var over var alle klare til å kjøre hjem til sitt. Barna sov i baksetene, allerede i sine Hello Kitty- eller Spiderman-pysjamaser, og de voksne lengtet etter sine senger. Alle humret litt over scener fra Zootopia, og noen veteraner mimret sikkert om hendelser i drive-in kinoer i gamle dager. Borte bra, men hjemme best, tenkte jeg, og lengtet litt etter mine lokale kunstkinoer Mayfair og ByTowne.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon