Women of Ice and Fire – Feministiske blikk på Game of Thrones-universet

 

hovedbilde Daenerys Targaryen, spilt av Emilia Clark, er en sentral skikkelse i «Game of Thrones»-universet. Foto: HBO

 

TV-serien Game of Thrones satt nylig rekord i antall Emmy-priser og  medieforskere følger ivrig med på suksessen. I boka Women of Ice and Fire presenterer den norske  medieforskeren Anne Gjelsvik og danske Rikke Schubart ulike essays som diskuterer George R.R. Martins fantasy-univers A Song of Ice and Fire, også kjent som Game of Thrones, i et feministisk perspektiv.

TV-serier har i over femti år vært folkelige favoritter. Ikke bare i USA, såpeoperaens hjemland, men også i verden forøvrig. Mange av dem lokalt produsert og med en handling publikum kan flykte inn i for å unnslippe en trist hverdag.

Medieforskere har lenge interessert seg for tv-serier, men ofte mest på grunn av det store og trofaste publikummet seriene trekker med seg. Man kan kanskje hevde at mange intellektuelle har hatt en litt nedlatende holdning til TV-serien som forskningsobjekt?

I løpet av de siste femten årene har det imidlertid vært et fokusskifte både når det gjelder TV-serienes form og innhold og medieforskernes tilnærming til stoffet. TV-seriene er nemlig blitt stuerene i intellektuelle kretser. Tidligere var seriene oftest ensbetydende med slapstick eller romantiserende og banal handling. Formmessig var de trauste og forutsigbare. Etter hvert er det kommet serier som er tettere på livet, med komplekse rollefigurer. Serier som utfordrer seeren. Også de intellektuelle og forskerne ser disse seriene. Ikke for å forske på dem, men av ren egeninteresse. Dette er god underholdning som samtidig gir publikum noe mer. Serier som Sopranos (1999-2007) lager nye vrier på gamle sjangre, The Wire (2002-2008) inneholder skarp samfunnskritikk, Six Feet Under (2001-2005) viser verden fra en ny synsvinkel. Her i Norden har de såkalte «Nordic Noir»-seriene, som Forbrydelsen (2007-2012) og Broen (2011- ), med sin evne til å skildre de mørke sidene ved våre egne «velferdssamfunn», gitt også lokale serier høyere status og et bredere publikumsgrunnlag.

En av de seriene som har hatt størst gjennomslag på verdensbasis de siste årene er Game of Thrones (2011- ). Denne serien i fantasy-sjangeren har hatt eventyrlig suksess. Ikke bare hos ihuga fantasy-fans, mens også hos et stort vanlig publikum og ikke minst blant medieforskere. Serien foregår i et slags middelalder-fantasi-univers, men avspeiler samtidig dagens verdenssamfunn på en måte som er både pirrende og ubehagelig.

Game of Thrones-serien bygger på bøkene til forfatteren George R. R. Martin, og Martin er også sentral i utarbeidelsen av TV-serien. I tillegg til bøkene og TV-serien består Game of Thrones- universet av videospill for ymse plattformer. Rundt fiksjonsuniverset har det dessuten dannet seg en stor bloggosfære der serien dyrkes,analyseres og skjelles ut.

Nå har medieforskeren Anne Gjelsvik og Rikke Schubart sammen redigert en bok der medieforskere fra en rekke land tar for seg kvinneroller og kjønnspolitiske problemstillinger i Game of Thrones, eller GoT som det heter på kort. I boka diskuteres kvinnerollene i hele GoT-universet fra bok til TV-serie, videospill og bloggverden.

GOT_Cercei2 Cercei Lannister, spilt av Lena Headey, er en sterk og sentral rollefigur i GoT-universet. Hun er en nådeløs og manipulativ hersker, men samtidig et offer for vold og mishandling. Foto: HBO

 

Og det er interessant lesning. GoT har nemlig et rikt utvalg rollefigurer der kvinner er godt representert, også i hovedrollene. Samtidig gjenspeiler GoT en brutal verden der fysisk vold preger de fleste relasjoner. Kvinner blir altså brutalt voldtatt og mishandlet, men er skildringene av slike hendelser kvinnefiendtlige i seg selv, eller kan det være motsatt? Er dette nødvendige skildringer av ting som foregår, også i vårt samfunn i dag, og som vi må forholde oss til både som realitet og fiksjon? Medieforskerne i boka er uenige, men debatten er interessant.

GOT_Brienne2 Brienne of Tarth, spilt av Gwendoline Christie, en høyreist kvinneskikkelse som kan måle seg med de fleste menn i fysisk styrke, teknikk og villskap. Foto: HBO

 

Essaysamlingen stiller også spørsmål ved ulikheter i kvinnefremstillingene i GoT-universet når det fremstilles i litteratur, i TV-serie og som dataspill. Ikke overraskende er det store forskjeller mellom mediene, selv om den grunnleggende historien egentlig er den samme. I Martins bok er det mange voldsskildringer, det samme finner vi i TV-serien. Noen scener er mer voldelige eller seksuelt eksplisitte i TV-serien enn i boka, noe som vel er forventet, men samtidig fremstår, overraskende nok, andre scener mer voldelige eller seksuelt eksplisitte i skriftlig form. I sin artikkel «Sworn Swords and Noble Ladies: Female Characters in Game of Thrones Video Games» finner Felix Schöter både tradisjonelle kjønnsrollemønstre, med helter som skal redde damer i nød, og mer kjønnsnøytrale rollefigurer. De sterke kvinnerollene er det mindre av i spillversjonene.

Personlig finner jeg essayet som omhandler bloggosfæren rundt GoT spesielt interessevekkende. Susana Tosca og Lisbeth Klastrup gir oss et innblikk i artikkelen «The Expert Female Fan Recap on Youtube». Som litt halvveis interessert seer av TV-serien hadde jeg ikke peiling på at det eksisterer en så enorm aktivitet rundt Martins fantasy-univers og at mange formidler svært reflekterte synspunkter i blogger og såkalte «recaps» – nettsteder som nærleser og kommenterer serie-episodene etter hvert som de kommer.

Medieforskerne tolker, som nevnt, fiksjonsvolden på forskjellig vis. Det kan være avgjørende for legitimering av voldsscener om kvinnene fremstilles som passive ofre eller om de kvinnelige rollefigurene forholder seg aktivt til utfordringene.  Det kan argumenteres for at de mange sterke og aktive kvinnerollene i GoT gjør fiksjonsuniverset til en støttespiller for feminisme og kvinnefrigjøring, men det kan også argumenteres for at voldsskildringene setter offer-stempel på kvinner, at skildringer av nakne kvinnekropper og seksualisert vold er en fortsettelse av underholdningsverdenens tradisjonelle bruk av kvinnen som objekt og blikkfang. Begge deler gjøres i boka til Gjelsvik og Schubart og det gjøres på en intelligent måte. Film skapes egentlig først i møte med den enkelte publikummer, tenker jeg.

got1 Daenerys Targaryen, en god rollemodell – uavhengig av kjønn? Foto: HBO

 

Flere av artiklene diskuterer de kvinnelige hovedrollene i GoT og fokuserer gjerne på det positive ved dem. Rikke Schubarts egen artikkel, «Woman with Dragons: Daenerys, Pride and postfeminist Possibilities» viser oss hvordan Daenerys-skikkelsen kan fungere bra som rollemodell, uavhengig av kjønn.

Women of Ice and fire gir et godt bilde av seriens kvinnekarakterer og sider ved TV-serien som gjør den forskjellig fra mange andre fiksjonsfortellinger av denne typen: nyanserte personskildringer og overraskende vrier, som f.eks. tendensen til å ta livet av både sympatiske og usympatiske hovedpersoner. I bokas avsluttende essay, «I’m not going to fight them, I’m going to fuck them’: Sexist Liberalism and Gender (a)politics in Game of Thrones» oppsummerer Stéphanie Genz likevel seriens janusansikt:

«Game og Thrones flatters and entertains our media literate minds, as it challenges us to revise narrative expectations and ways of reading and seeing … At the same time, the series’ practice of «making visible» for visibility’s sake is not related to a larger politics of opposition and thus in danger of wilting into self-congratulatory introspection. Like neoliberal culture in general, Game of Thrones gives and takes in one paradoxical sweep, interpellating us as critical consumers, while simultaneously limiting the scope and potency of that critique».

Women of Ice and fire, er en akademisk bok og kun utgitt i engelsk versjon. Sånn sett kan den være i overkant tung som underholdningslektyre. Jeg vil likevel anbefale den til alle som er opptatt av Game of Thrones og fantasy generelt. Selv om boka presenterer seg som feministisk, er det en type feminisme, som ser hele mennesket og beveger seg mot en verden uten diskriminering på grunnlag av kjønn.

Imponerende noteapparat og bibliografier ved slutten av hvert essay vitner om den store interaktiviteten som finnes på nettet der publikum møtes og forholder seg aktivt til George R. R. Martins fantasiverden. Her reflekteres samtidig den store mengden av akademikere fra alle avskygninger av humanistiske fag som har befattet seg med den.

WOMEN OF ICE AND FIRE
Anne Gjelsvik & Rikke Schubart (ed.)
London/New York, Bloomsbury, 2016, 277 p.
womenoficeandfire01

 



Din kommentar


Relatert

Game of Thrones: HBO er fortsatt best i klassen

Blogg: Episk om maktkåte dynastier og renkespill. Game of Thrones begeistrer og befester HBOs posisjon [...]

Den nye, gamle komiserien

Blogg: Community, den nye komiserien fra NBC, er verdt å få med seg.

5 nye tv-serier jeg gleder meg til i 2011:

Blogg: Z blogger Anniken Kjeserud sine tv-tips for 2011


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Og hverdagen går sin ubesværede gang – så hvorfor trenger vi en krigsfilmfestival?

Z #1 2014: En festival for krigsfilmer? En krigsfilmfestival? Jeg var ganske skeptisk da jeg sommeren 2010 for første gang ble involvert i planene om å etablere en filmfestival som utelukkende skulle vies krigsfilmer. | kun utdrag

Dogmepublikum takin’ ovah!

Z #4 1999: Hvorfor i alle dager skal dogme-estetikken forbeholdes pompøse Steinr-dropouts med budsjett på [...] | kun utdrag

Anne Gjelsviks evige øyeblikk

Z #4 2014: Filmanalyse er en akademisk disiplin, men professor Anne Gjelsvik ser likevel sin subjektive kunstopplevelse som en styrke i arbeidet. | kun utdrag