Tim Burtons Batman (1989)

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Et dypdykk i Tim Burtons Batman, og i den lange veien fra idé til ferdig film.

Det er Gothams 200-årsdag, og borgermesteren vil ha en storslått feiring. Samtidig er Gotham City i forfall: Kriminaliteten rår, ingen tør å gå ut om nettene, og mesteparten av politiet er bestukket av gangstersjefen Carl Grissom.

Men så kommer Batman, en maskert borgerverner, som sprer frykt hos de kriminelle.

Når en av Grissoms menn, Jack Napier, blir fanget av politiet og Batman på en kjemisk fabrikk, havner han i klammeri med Batman og ramler ned i en syretank, og regnes for å være forsvunnet. Han overlever, men får huden og håret misfarget, og kaller seg for Joker. Jokeren ønsker å forgifte hele Gotham slik at de blir kopier av ham selv.

Samtidig oppstår det en romanse mellom fotojournalisten Vicky Vale og milliardæren Bruce Wayne, uten at Vale er klar over at Bruce Wayne om nettene er forkledd som Batman. Når Joker også får øynene opp for Vicky Vale, oppstår det et trekantdrama mellom Batman, Joker og Vicky Vale. Joker har planer om å gasse i hjel Gotham, og både Gotham og Vicky Vale må reddes fra Joker …

Filmprosjektets utvikling

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Det hele begynte i 1979, ett år etter filmen Superman (1978, Richard Donner). Den unge Michael E. Uslan hadde i mange år drømt om å lage en film om Batman som skulle være tro mot Bob Kane (skaperen av Batman) sin visjon, og han fikk med seg den eldre produsenten Benjamin Melniker for å prøve å få dette til. De planla lansering i 1981. Budsjettet var på 15 millioner dollar. Tom Mankiewicz, som hadde vært manuskonsulent (creative consultant) for Superman, ble bedt om å utarbeide et manus for Batman-filmen. Fra Uslans side var det et klart premiss at denne Batman-filmen skulle være totalt løsrevet fra 60-tallsseriens humor, og helt tro mot slik Bob Kane ville ha det; mørkt og gotisk (Hughes 2003, s. 36-37).

En serie på flere numre fra 1977 – 1978, skrevet av Steve Englehart, og tegnet av Marshall Rogers og Terry Austin, påvirket den kommende Batman-filmen sterkt: Bruce Waynes kjæreste Silver St. Cloud var en forløper for Vicky Vale, og den korrupte byrådsmannen Rupert Thorne var en forløper for gangsterbossen Carl Grissom. Nå hadde også Joker blitt en mer psykotisk og farligere person enn det han hadde vært på lenge; ikke siden Bob Kanes og Bill Fingers serier fra 40-tallet hadde han vært så ondskapsfull. I denne føljetongen er det flere scener man kan finne igjen i Burtons film fra 1989.

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Tom Mankiewicz skrev manuset sitt basert på mesteparten av denne føljetongen, og allerede på dette tidspunktet ble Jack Nicholson vurdert for Joker-rollen. Filmens premieredato ble imidlertid hele tiden utsatt. I 1983 ble regissører som Ivan Reitman (Ghostbusters), og Joe Dante (Gremlins) ansett som aktuelle. Det ble hele tiden planlagt og planlagt, uten at det ble noen film.

I 1986 kom det så et tegneseriealbum som reformerte Batman-universet: Frank Millers «The Dark Knight Returns». Her er Batman mye mørkere og alvorlig enn han har vært på lenge.

Albumet handler i korte trekk om en 55 år gammel Bruce Wayne som har pensjonert seg, men som allikevel føler seg presset til å bekjempe kriminaliteten i Gotham når den grusomme Mutant Gang terroriserer byen på sitt verste. Men når det er gjort, er Joker tilbake igjen, og vil også være med i konflikten. Men dette er ikke nok: Supermann blir ansatt av USAs president Reagan, for å holde tilsyn med Batman.

Albumet er en sterk samfunnssatire over Reagan-eraen og det som pågikk under den kalde krigen på 80-tallet. Det ble en såpass stor suksess at Warner og produsentene Uslan og Melniker brukte det som et eksempel på hvordan Batman kunne fungere som filmadaptasjon. En annen faktor var at Tom Mankiewicz’ story bar preg av Engleharts føljetong, og at denne føljetongen ble sett på som noe utdatert i forhold til de mørke og dystre Batman-albumene som ble gitt ut på 80-tallet (Reinhart 2005, s.141).

Batman, 1989 Batman, 1989

Da Benjamin Melniker fikk med seg produsenten Peter Guber fra studioet Casablanca, ble Tim Burton, som jobbet for Warner Brothers, foreslått som regissør. Han hadde nettopp lansert den humoristiske Pee Wees Big Adventure (1985), men det var med den mørke filmen Beetlejuice (1988) at Burton fikk grønt lys til å komme med i Batman-prosjektet.

Burton og de andre i Warner ble enige om at man ikke kunne skrive en Batman-fortelling på samme måte som en Supermann-fortelling, og Mankiewicz plott ble forkastet. Som tidligere nevnt, Millers Batman-versjon var mest ettertraktet. Manusforfatteren Sam Hamm ble kalt inn til prosjektet, og han mente også at Supermann-vinklingen var feil. Sam Hamm skrev om en Bruce Wayne med psykiske problemer, en fortelling med et tungt moralsk alvor og psykologisk dybde (Hughes 2003, s. 36-37). Og for at alt skulle gå riktig for seg, ble Bob Kane ansatt som manuskonsulent (Hughes 2003, s. 43). Nå kunne imidlertid ikke Uslan og Melniker påvirke prosjektet lenger, Guber og Peters ble hovedprodusentene (Reinhart 2005, s.141).

Sam Hamms manus hadde blant annet med Robin (men i svært liten grad som medvirkende i handlingen). En annen vesentlig ting: Hamms manus var et mye mer psykologisk enn actionfylt drama. Det fantes ikke så mange scener der Batman skulle gå til aksjon, det var mer et drama om Waynes problemer. Derfor ble manusforfatteren Warren Skaaren brakt inn for å endre på Hamms manus. Robin ble fjernet og flere heroiske actionscener lagt til. Og en svært vesentlig del: I filmen er Joker mye eldre enn Batman. Skaaren utnyttet dette til å gjøre Joker ansvarlig for drapet på Waynes foreldre. Dette var ikke i tråd med tegneseriene, der Joe Chill drepte foreldrene til Wayne. Vicky Vale ble også klar over Batmans identitet og sluppet inn i Flaggermus-hulen. Med andre ord gjorde Skaaren konflikten mellom Batman og Joker mer personlig. Manuset ble også mer mainstream enn Hamms opprinnelige manus (Reinhart 2005, s.143-144).

Valg av skuespillere

Batman, 1989 Batman, 1989

Både Robin Williams og Tim Curry ble vurdert for Joker-rollen, men den mest ettertraktede var Jack Nicholson. Noe som førte til at han klarte å forhandle seg frem til en svært høy lønn. Det hevdes at han tjente over 75 millioner dollar.

Hvem som skulle spille Batman var et ganske omstridt tema. Skuespillere som Pierce Brosnan, Alec Baldwin og Mel Gibson ble vurdert (Hughes 2003, s. 37-38). Pierce Brosnan, kjent som James Bond, sier i dag at han takket nei til å spille i Tim Burtons 1989-innspilling av «Batman» fordi han «bare ikke klarte å ta det på alvor». Han forbandt Batman med det komiske aspektet ved Batman-universet. Brosnan innser i dag at han hadde feilvurdert dette Batman-prosjektet noe (Romsdals Budstikke, 2014).

Men Burton hadde andre planer: Nemlig å bruke Michael Keaton, som han hadde gode erfaringer med fra Beetlejuice. Fansen var imidlertid sterkt imot dette. Keaton var mest kjent fra komedie og drama, og de hadde vansker med å forestille seg en komedie- og/eller dramaskuespiller som Batman. (Hughes 2003, s. 37-38) Keaton var ifølge fansen heller ikke høy nok, og hadde ingen atletisk kroppsfasong. Men Burton, og produsentene, mente at de ikke var ute etter noen typisk actionhelt med manglende skuespillererfaring. De ville ha en spesiell type skuespiller som kunne portrettere Batman/Wayne i en mer dypere psykologisk retning. Warner hørte ikke på fansen, og tviholdt på Keaton som Batman. Men fansen ga seg ikke, en rekke klagebrev ble sendt til Warner i håp om å skvise ut Keaton (Reinhart 2005, s.142-143).

Sean Young ble først ansatt til å spille Vicky Vale, men fordi hun brakk kragebeinet under en ridescene, ble hun byttet ut med Kim Basinger. Dette førte også til at ridningen ble fjernet fra filmen, så ikke det samme skulle skje Kim Basinger (Hughes 2003, s. 37-38).

Filminnspillingen

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Burton hadde overtalt Warner til å gi ham tillatelse til å filme i Pinewood Studios i London, langt vekk fra Hollywood. Dette fordi han kunne få være mer uavhengig, men også fordi det ville bli betraktelig billigere å filme ved Pinewood.

Filmen trengte også en dyktig produksjonsdesigner, en som kunne realisere de overdimensjonerte bygningene som ble beskrevet i manuset. Jobben falt på Anton Furst, som blant annet hadde jobbet for Stanley Kubrick i filmen Full Metal Jacket. Burton mente at arkitekturen skulle være en gotisk og ytterliggående versjon av New York. Som han selv beskriver det: «Gotham City is basically New York caricatured with a mix of styles squashed together – an island of big, tall, cartoon buildings textured with extreme designs» (Burton gjengitt av Hughes 2003, s. 39). Furst var også ansvarlig for Batmobilen, en svart Ferrari-lignende bil med flaggermusvinger på baksiden og med flammer som sprutet ut av eksosrøret (Reinhart 2005, s.144).

Filmingen startet i oktober 1988. Warner hadde en hektisk tid; avanserte spesialeffekter, lange netter som ble filmet, en rekke bygninger som måtte rigges til før filming, og ikke minst Jack Nicholsons tilfelle: Ifølge kontrakten hans hadde han krav på å ikke bli filmet med for lange tagninger, og sminkingen av ham var også en del av ‘arbeidstiden’ (Hughes 2003, s.38-39).

Tim Burton Tim Burton

 

Produsent Jon Peters holdt et godt øye med den unge og ikke fullt så erfarne regissøren Tim Burton. Peters mente at Skaarens bearbeidede manus ikke var fullt så ferdig som det burde ha vært. Han mente at slutten, der Batman slåss mot Joker på toppen av katedralen, måtte gjøres mer mainstream og heroisk. Endringen ble gjort i siste liten av Skaaren. Dette la et stort press på Burton, som måtte skynde seg i forhold til en allerede skviset deadline.

I følge det opprinnelige manuset skulle Batman være svært såret, og ha vansker for å redde Vicky Vale fra Joker. Skaaren gjorde sluttsekvensen mer heroisk, med en Batman med mindre svakheter. Endringen ble inkludert i filmen, men det var ifølge Warner svært nødvendig at den ble med; 1989 var 50-årsjubileet for Batman, som ble skapt i 1939. Alt måtte til for å gjøre filmen til en kassasuksess, og ikke minst for å kvitte seg med det latterlige imaget fra 1960-tallets Batman-tv serie. Det ble også lagt ut en trailer et halvt år i forveien av premieren, kun for å forsikre fansen om at Michael Keaton kom til å gjøre en glimrende jobb som Batman, og at filmen skulle overgå 60-tallets Batman (Reinhart 2005, s.144-145).

Burton klarte å holde seg innen tidsfristen, og gikk så vidt over budsjettsgrensen. Han må ha gjort en god jobb, for han var svært ettertraktet som regissør for en oppfølger (Hughes 2003, s.38-39).

Batman i helsvart latex

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Dette var første gang i Batmans historie at drakten hans var fullstendig svart. Den hadde vært enten 1: grå trikot med svart kappe, maske, hansker og støvler, eller 2: grå trikot med blå kappe, maske, hansker og støvler. For første gang i Batman-filmene er ikke drakten av bomullstrikot, men av svart hardplastikk og latex, laget av skredderen Bob Ringwood (Hughes 2003, s.39). Drakten så mystisk og farlig ut, med ‘innebyggede muskler’, og noe helt annet enn det publikum hadde sett tidligere (Reinhart 2005, s. 146).

Prince og Elfman

Danny Elfman hadde laget filmmusikk for Tim Burton før, og Burton var fortrolig med å ha Elfman som musiker også til denne filmen. Popstjernen Prince lagde sangene til filmen, og samarbeidet med Elfman om å synkronisere sangene inn i filmen, der Joker ved to anledninger utfører kriminelle handlinger til Prince-musikk. Det ble gitt ut to CD’er – én med kun Prince-musikk, og en annen med bare Elfmans musikk. Begge ble bestselgere (Hughes 2003, s.40).

Mottakelsen

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Før premieren hadde det vært en gedigen markedsføring av filmen, med T-skjorter, actionfigurer, kortspill osv. Den 19.juni 1989 kom filmen omsider opp på kinoer i USA, en sommer ordet «Batman» var på alles lepper. Det var stor spenning rundt hvordan kritikerne og publikum ville vurdere filmen. Den anerkjente kritikeren Roger Ebert, fra Chicago Sun-Times, hadde følgende å komme med: «The Gotham City created in Batman is one of the most distinctive and atmospheric places I’ve seen in the movies. It’s a shame something more memorable doesn’t happen there. Batman is a triumph of design over story, style over substance – a great looking movie with a plot you don’t much care about» (Ebert gjengitt av Hughes 2003, s. 41).

Filmen ble ikke fullt så godt mottatt i Norge som i USA. Blant annet mente Aftenpostens Per Haddal at: «Batman er svært fragmentarisk. Løse intrigetråder slenger, noen ganger slår de tilskueren hardt i ansiktet. Det legges opp til effekter som aldri avleveres. De fleste vil kalle det slurv, andre vil forklare det med at dette er hentet fra psykologiens mest rotete mørkeloft eller fra skrekkromantikkens raritetskabinett. Batman er en drøm eller et mareritt, og denslags er alltid springende» (Haddal, 1989).

VG ga filmen terningkast 3, og mente at filmen hadde et noe humør- og sjarmløst preg over seg, som fikk filmen til å sprike. Dette til tross for at kritiker Borgild Maaland skrev at skuespillerne var gode og at det var mye actionpreg (Maaland, 1989). Til og med Oslo Kinematografers Ingeborg Moræus Hansen gikk ut i VG og klagde på lave besøkstall på norske kinoer. Filmen ble tatt av plakaten i store deler av landet bare tre uker etter norgespremieren, 2.oktober 1989. Hun mente at filmen hadde blitt misforstått, og at den riktige målgruppen ikke ble fanget opp med en 15-års aldersgrense. Hun hevdet videre at: «… anmelderne oppdager aldri at dette er en voksen, uhyre viktig: og utfordrende film om vår truende fremtid, som kanskje burde vært analysert av profesjonelle samfunnsforskere. Filmen er totalt misforstått her i Norge. Etter min mening er filmen vond, engasjerende, aggressiv og intelligent. Et viktig varsku om et fremtidsperspektiv vi for lengst ser konturene av rundt oss: Økende vold, og forsøpling på alle plan» (Moræus Hansen gjengitt av Selinger, 1989).

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Andre kritikere mente at Joker tok størstedelen av oppmerksomheten fra filmen, og stjal showet. (Hughes 2003, s. 41) Det britiske filmtilsynet BBFC mente denne filmen havnet i gråsonen mellom PG (Parental Guidance, dvs. at barn kan få lov til å se filmen med foreldrene/ eller etter foreldrenes samtykke) og 15–årsgrense. De opprettet for første gang en 12-årsgrense, pga. denne filmen (Hughes 2003, s. 43).

Samlet sett mottok filmen gode kritikker, og ble også anerkjent av fansen. Men filmens suksess lå ikke bare i mottakelsen, men også i inntektene. Filmen brakte inn over 400 millioner dollar til sammen, på verdensbasis. Den ble ikke bare den mest inntektsbringende filmen i 1989, men også den mest inntektsbringende i Warners historie. Filmen vant en Oscar for beste kulisser, den banebrytende arkitekturen utført av Anton Furst. Nicholson ble også nominert til en Golden Globe for beste skuespiller (Hughes 2003, s.42).

Batman – en analytisk innfallsvinkel til filmen:

 

Batman, 1989 Batman, 1989

Gotisk noir

Handlingen skjer i et fiktivt og dystopisk samfunn, i byen Gotham City. Kriminaliteten rår, og få tør gå ut om nettene. Allikevel tviholder borgermesteren på at det skal holdes et 200-årsjubileum i byen. Flere virkemidler er brukt for å bygge opp under miljøskildringen. Det er benyttet 40-tallsklær (hatt og frakk), mens 80-tallets teknologiske maskiner eksisterer, og Prince-musikk akkompagnerer Jokers kriminelle handlinger. Både interiør og eksteriør er utformet av Anton Furst for å gjøre byen gotisk og noe ubehagelig, men samtidig har den også en tiltrekkende noir-stemning. Man kan si at det av den grunn er en tidløs film.

Hovedpersonene

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Bruce Wayne er dyster og egosentrisk. Han lever i herregården Wayne Manor med kun butleren Alfred, og har ingen kone. Han fremtrer som noe sosialt klumsete i forhold til den han er forelsket i, Vicky Vale. Etter et stevnemøte og en affære lyver han om at han skal ‘bort en stund’(Batman-oppdrag). Vale konfronterer senere Alfred med dette, men Alfred nekter. Når Wayne mot slutten av filmen skal prøve å forklare henne at han er Batman, har han vansker med å beskrive en manns hverdagslige gjøremål. Som Batman er han imidlertid svært brutal, og nøler ikke med å være hardhendt mot de kriminelle.

Vicky Vale har vært fotojournalist i et krigsherjet land, det fiktive Corto Maltese. Og ser man nøye etter, har hun problemer med storbyen Gotham: Hun skvetter overfor voldsomme bevegelser som pistolskudd og raske biler. Hennes interesse for Wayne er mer personlig enn det journalistyrket tillater, hun følger etter ham når han går en tur i gaten.

Joker er, i Jack Nicholsons skikkelse, en psykotisk og farlig kriminell – mye voldeligere og farligere enn 60-tallsseriens Joker. Nærmere bestemt ligner han Millers versjon av Joker. Han har en svart humor, og forteller vittigheter mens han dreper folk. I scenen der han ødelegger alle bildene inne på museet, kan man se en dadaistisk væremåte, han kaller seg også ‘verdens første mordkunstner’. Han er også svært selvopptatt og lunefull; mot slutten av filmen dreper han livvakten sin fordi han ikke har opplyst ham om Batmans jetfly.

Butleren Alfred er en farsfigur for Bruce Wayne, og er mer enn en butler, der han gir råd om hvordan Wayne bør gå frem i kjærligheten og ellers i livet. Men det er også slik vi kjenner ham fra Batman-universet.

Tema: egosentrisme og vold

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Som Ingeborg Moræus Hansen påpeker: «… Et viktig varsku om et fremtidsperspektiv vi for lengst ser konturene av rundt oss: Økende vold, og forsøpling på alle plan» (Selinger, 1989). Borgermesteren er naiv som ikke klarer å se at det er upassende å feire et 200-års jubileum når byen har såpass mye kriminalitet og korrupsjon, og til tross for at politiet fraråder ham det. Dette utnytter Joker mot slutten av filmen, der han lager sitt eget lille 200-års jubileum etter borgermesterens avlysning. Men Jokers agenda er å gasse i hjel de tilstrømmende borgerne, som lokkes av at Joker deler ut millioner av dollar.

Man finner altså egosentrisme hos både Batman og Joker. Det egosentriske hos Joker ser man når han kaller seg for en mordkunstner, og forkaster all kunst rundt ham, på en dadaistisk måte. Og at han behandler kjæresten sin Alicia svært dårlig; på museet må hun bruke maske for å skjule et arr i ansiktet – Joker sier at hun ‘bare er en skisse’.

Det egosentriske hos Bruce Wayne består i at han lever som en einstøing på herregården, og ikke klarer å innse at selv om hans foreldre er døde, kan han likevel leve et lykkelig liv. At han ikke klarer å binde seg til en kvinne, fordi Batman-oppdragene tar for mye tid, er også vesentlig i filmen.

Jokers terrorisering av Gotham, og hans forstyrring og avbrytelse av forholdet mellom Batman/Wayne og Vicky Vale er grunnlaget for filmens konflikter. Det er også en konflikt der byen er korrupt og politiet føler seg handlingslammet fordi gangsterbossen Carl Grissom har kjøpt og betalt de rette folkene i politiet.

Sjangermiks:

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Sjangermessig er filmen en blanding av superhelt, drama, action og noir. Man kan si at den har noir-karakteristikk med den gotiske arkitekturen og 40-tallsklærne, samt stemningen dette gir.

Den har flere eksempler på sort humor, der Joker dreper folk for deretter å komme med sarkasmer. For eksempel når han forteller Vicky Vale at hans kjæreste Alicia begikk selvmord, sier han: «Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg.»

En skala i brunt, sort og grått

Det er brukt mye mørke farger, brunt, sort og grått, på klær og bygninger i Gotham. Vi får en følelse av at 40-tallet dominerer moten med fargene. Ellers er hver eneste dag, morgen som ettermiddag, filmet kun i gråvær. Røyk stiger opp av kloakklokkene om nettene, der folkene går til og fra.

Lyd og musikk, kameraføring:

Musikken som brukes er for det meste klassisk musikk utført av musikeren Danny Elfman, nærmere bestemt en heroisk musikk ved Batmans fremtreden. Ved Jokers kriminelle handlinger spilles det åttitalls Prince-musikk (som Joker selv spiller av). Blandingen av klassisk og 80-talls musikk, i et univers som ellers ligner mest på 40-tallet, gir filmen et særpreg. Når Vicky Vale slippes inn i flaggermushulen av Alfred, spilles det en blanding av Danny Elfmans klassiske musikk og Prince-låten «Scandalous». Musikkbruken her skaper en ekstra trist stemning, siden vi nettopp har sett et retrospektiv der Wayne som barn opplevde å se foreldrene bli drept. Her er ett av flere eksempler på at gammelt og nytt forenes, og gjør filmen tidløs.

Når det kommer til kamerabruk, er den noe forskjellig fra filmer i dag. Nå skal denne typen superheltfilmer ha raske klipp og kjappe bevegelser. Flere av scenene i filmen bærer preg av lange tagninger, fra få vinkler. Et eksempel er scenen der Bruce Wayne besøker Vicky Vale for å forklare henne at han er Batman, men mislykkes. Scenen varer lenge, med få klipp, og har lange dialoger. Actionsekvensene har derimot raske klipp fra mange vinkler, og sterke visuelle effekter. Men selv mot slutten av filmen finner vi lange tagninger, der Batmans vandring oppover i katedralen dveles ved, i flere minutter.

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Det er god sammenheng og rytme i filmen, med monumentale effekter og medrivende actionscener. Humor og alvor balanseres godt. Filmen er både kompleks og original, like mye som den har en psykologisk dybde utført av gode skuespillere som Michael Keaton, Kim Basinger og Jack Nicholson.

Til slutt:

Tim Burton klarte å markere seg som en stjerneregissør med Batman, og satte også sitt preg på filmen. Som forfatter Mark S. Reinhart (2005, s. 160) påpeker, var det ulike årsaker til at folk likte eller ikke likte denne filmen. Noen mente at filmen ikke var mørk eller kompleks nok til å portrettere Batman, mens tilhengere av den komiske Batman fra 60-tallet mente den var for mørk. Noen mente at Keaton ikke passet som Batman, og boikottet hele Burton-franchisen av den grunn.

Men som Reinhart påpeker, finnes det mange versjoner av Batman, og det vil alltid være noen som ikke liker det ene eller det andre. Alt i alt var Batman-filmen en kassasuksess med store inntekter, priser og en rekke publikumsrekorder. Og den klarte å vise Hollywood at Batman er verdig, også på film.

 

Batman, 1989 Batman, 1989

 

Regi: Tim Burton
Produsenter: Jon Peters, Peter Guber, Benjamin Melniker, Michael E.Uslan
Manus: Sam Hamm og Warren Skaaren
Filmfotograf: Peter McDonald
Musikk: Danny Elfman

Skuespillere:
Batman/Bruce Wayne: Michael Keaton
Joker/Jack Napier: Jack Nicholson
Vicky Vale: Kim Basinger
Alfred: Michael Gough
Politisjef Gordon: Pat Hingle

 

Kilder:

Bøker:
Hughes, D. (2003). Comic Book Movies. London: Virgin Film
Reinhart, M. S. (2005) The Batman Filmography. North Carolina: McFarland & Company

 

Artikler:
Brosnan sa nei til Batman. (2014, 22.august).  Romsdals Budstikke, s.26
Haddal, P. (1989, 6. oktober). Pistrete flaggermus. Aftenposten Morgen, s. 39
Maaland, B. (1989, 5.oktober). Klart for Batman. VG, s. 51Selinger, E. (1989, 30.oktober). Batman totalt misforstått. VG, s. 34

 



Din kommentar


Relatert

Tim Burton i høyoppløst herlighet

Blogg: Hvordan gjør filmene til en av vår samtids mest formstrenge regissører seg på Blu-ray? Zs blogger tar for seg Blu-ray-utgivelsene av Tim Burtons filmer.

Gotham – nattens by

Z #2 2012: Når «The Dark Knight» igjen sprer vingene over norske kinolerreter den 25. juli, ser vi hans evige paradoks: Desto mer Batman bekjemper kriminaliteten, desto mer utfordrer han Gotham Citys eksistens.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Budbringeren, en postmodernistisk film?

Z #3 1998: Postbudet Roy bar med seg et friskt pust inn i norsk film, men hva var det som var så spesielt med [...] | kun utdrag

Puzzy power?

Z #4 2000: Jeg tilhører den generasjonen kvinner som ble like sjokkerte hver gang vi oppdaget at kjærestene [...] | kun utdrag

«Amorosa»: Om kunsten og sanseligheten

Z #5 1986: Amorosa forteller – som nevnt i Magnhild Otnes’ artikkel lenger foran i dette nummeret [...] | kun utdrag