Oberhausen – Verdens eldste kortfilmfestival

Oberhausen @ Kurzfilmtage / Daniel Gasenzer

Det var et sterkt norsk nærvær på den 62. kortfilmfestivalen i Oberhausen, som gikk av stabelen i starten av mai i år.

Oberhausen internasjonale kortfilmfestival, grunnlagt i 1954, er den eldste kortfilmfestivalen i verden, og også en av de mest prestisjefylte. Den er i hovedsak dedikert til avantgarde og eksperimentell film. Det var her filmskapere som Chantal Ackerman, Kenneth Anger og Roman Polanski fikk vist sine tidlige arbeider.

Det var også her, ved den 8. utgaven av festivalen, som på den tiden het «West German Short Film Festival», at et kort, men viktig manifest ble undertegnet av 26 tyske filmskapere, blant dem Alexander Kluge. Oberhausen Manifestet erklærte den gamle tyske filmen for død, og varslet oppkomsten av den såkalt «nye tyske filmen». Manifestet ble grunnlaget for den andre gullalderen i tysk film, med regissører som Wim Wenders, Margarethe von Trotta, Volker Schlöndorff, Werner Herzog og Rainer Werner Fassbinder.

Årets festival kunne skilte med et flott retrospektiv av Anne Haugsgjerds filmer, som ble godt mottatt av Oberhausen-publikummet. Festivalen hadde også en presentasjon av det norske videokunstarkivet, ved Per Platou.

Festivalen har ellers et internasjonalt konkurranseprogram, et tysk, et for barne- og ungdomsfilm, et for lokale filmskapere, samt et for musikkvideoer. I tillegg – og ikke minst – har de sideprogrammer. I sitt 62. år er festivalen fortsatt stedet man drar for å oppdatere seg på det beste av kort eksperimentell og avantgarde film fra hele verden.

Musikkvideoene som ble vist var generelt av eksepsjonelt god kvalitet, og av den typen der bilder og musikk smelter sammen til et eget uttrykk, en liten kortfilm som hører hjemme på et kinolerret. Som denne, som vant hovedprisen i musikkvideokonkurransen. Som All Day (Drunken Masters feat. Tropkillaz), regi: Andreas Hofstetter:

Jeg fikk ikke sett så mange av de internasjonale kortfilmprogrammene, men de jeg så hadde varierende kvalitet. Filmopplevelsen ble også preget av at programmene litt for ofte var kuratert slik at filmer som lignet hverandre, eller hadde samme tema, ble satt i samme program. Men, jeg fikk sett Lav Diaz sin fantastiske The Day Before the End. En stor, filmatisk opplevelse. På 16 minutter. Handlingen, det som er av handling, er lagt til framtiden, den dagen den verste stormen noensinne vil treffe Filippinene. Mens gatene overflommes, står poeter, noen av dem med vann til midjen, og resiterer utdrag fra Shakespeares verker. Alt fotografert i utsøkt svart/hvitt, og med fantastiske bildekomposisjoner. Det er umulig å beskrive hvorfor denne filmen fascinerte meg slik, men den gjorde sterkt inntrykk. Filmen vant hovedprisen i det internasjonale kortfilmprogrammet.

Et av festivalens faste programmer er arkivpresentasjoner, der filmarkiv fra hele verden kan komme og presentere sine filmer, og sitt arbeide. I år presenterte Cindy Keefer, fra Center for Visual Music, arbeidet med å restaurere filmer av blantasonandre Oskar Fischinger og Jordan Belson. Vi fikk også se en nylig funnet og restaurert film regissert av skulptør Richard Lippold og komponist John Cage: The Sun Film (1956). Filmen dokumenterer skapelsesprosessen av – og den ferdige kinetiske skulpturen «The Sun», klippet av John Cage, etter et mønster hentet fra et tilfeldig oppslag i I CHING. Keefer kunne fortelle at Cage ikke bare hadde klippet filmen vertikalt, men også noen ganger horisontalt, noe som hadde gjort restaureringen av filmen enda mer utfordrende.

Vi fikk også se den nyrestaurerte Studie nr 5 (Oskar Fischinger 1930), der en foxtrot («I’ve never seen a smile like yours») blir lydsporet til en fantastisk abstrakt ballett av musikalske linjer og former. Musikk og bilder sklir over i hverandre, til en ny enhet. Cindy Keefers glimrende presentasjon av Center for Visual Musics visjoner, arbeid, vansker i forhold til restaurering og – ikke minst filmene hun presenterte – var festivalens absolutte høydepunkt for meg.

Raumlichtkunst. Foto: Center for Visual Music

Raumlichtkunst. Oscar Fischinger. Foto: Center for Visual Music

Keefer redegjorde også for den fantastiske rekonstruksjonen senteret har utført, «Raumlichtkunst» (1926/2012), et prosjekt som blant annet har blitt vist på Tate Modern, Whitney Museum of American Art i New York og Palais de Tokyo i Paris. Den er tenkt som en rekonstruksjon av Fischingers live film-performancer som han gjennomførte i 1926. Tre av filmene hans vises side om side, som split screen. De er satt sammen slik at de aldri vil vise de samme bildene fra hver film samtidig. Lydsporet er av John Cage og Edvard Varese. Center for Visual Music har satt som forutsetning at bildene skal projiseres på et lerret som må være elleve meter bredt, og at resten av rommet må males svart for å skape best mulig filmopplevelse. Vi fikk bare se et lite klipp, på et mindre lerret, men dette er virkelig en kunstopplevelse jeg skal prøve å få med meg.

Pompidou-senterets presentasjon bestod av filmer av Man Ray og av skulptøren Constantin Brancusi. Det var for så vidt interessant å se Man Rays tre cinematografiske essayer Essai cinematographique: Autoportrait ou ce qui manque a nous tout, Poison og Dance, men Brancusis amatørmessige opptak av sine egne skulpturer (som jo var vakre i seg selv), passet nok mer for spesielt Brancusi- enn filminteresserte.

Per Platous presentasjon av Videokunstarkivet var også interessant. Videokunstarkivet er et nylig påbegynt arkiv og har som formål å bevare norsk videokunst. Arkivet tenker også framover, ikke bare bakover, og legger inn samtidskunst i sine arkiver.Vi vil presentere Videokunstarkivet i en egen blogg seinere her på Z.

Festivalen hadde i år fire filmkunstnere som ble presentert gjennom retrospektiver: østerrikske Josef Dabernig, israelske Raquel Shalfi , kinesiske Sun Xun og Anne Haugsgjerd. I tillegg til Haugsgjerds filmer var det Sun Xuns filmer som gjorde mest inntrykk på meg personlig.

21 KE. Sun Xun

Sun Xun sine filmer er eksperimentelle animasjonsfilmer, som sirkler rundt grenseoppgangene mellom historieframstilling/ historie som en løgn, og generelt mellom løgn og sannhet. Sun Xun er født etter kulturrevolusjonen, men avisutklipp fra aviser under denne epoken er ofte del av Sun Xuns animasjonsunivers. En gjennomgangsfigur i filmene hans er magikeren. En av grunnene til at han er så fascinert av denne figuren er, ifølge Sun Xun, at denne rollefiguren er den eneste i samfunnet vårt som har lov til å lyve, det ligger nærmest i stillingsbetegnelsen. I Sun Xuns univers skrider ikke historien framover, men går i sirkel. Filmene 21 KE (21 gram, altså det «sjelen» skal veie) – som for øvrig er den første kinesiske animasjonsfilmen som har hatt premiere på Venezia-festivalen – og 3 D-filmen hans Magician Party and Dead Crow var begge kryptiske, men store filmopplevelser.

Oberhausen er nok et mekka for de som er spesielt interesserte i hva som skjer på eksperiment- og den såkalte avantgarde film-fronten. Om festivalen er like betydningsfull som i tidligere tider er jeg ikke den rette til å svare på. Men enkelte perler i det internasjonale kortfilmprogrammet, retrospektivene og noen av arkivpresentasjonene, gjør festivalen til et interessant utkikkspunkt for impulser. Også – ikke minst – impulser fra tidligere tiders storheter innen eksperimentfilmgenren.