Mani. Filmfest

«There is no method but to be very intelligent,» sa T. S. Eliot om kritikken. Utgangspunktet for oss kritikarar er altså ikkje det beste. Likevel skriv vi våre tekstar, driven av kjærleik, nysgjerrigheit og vage ambisjonar. Og innimellom rettar vi søkelyset mot vår eigen mangelfulle praksis.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret

Relatert

Selvkritikk på overtid

Av Aleksander Huser

Z #2 2016: Tja, hvor begynner man? Først kan jeg vel være ærlig om at jeg i skrivende stund allerede er en uke forbi den opprinnelige fristen for å levere denne teksten. Dessverre sier vel det noe om hvordan jeg jobber – som jo er hva jeg har blitt bedt om å skrive om her. | kun utdrag

Å sjå filmen i si samtid

Av Guri Kulås

Z #2 2016: For meg er film i første rekkje meiningsutsegner om verda – anten utsegnene er intenderte eller ikkje. | kun utdrag

Fordi jeg elsker film

Av Britt Sørensen

Z #2 2016: «En god anmeldelse åpner filmverket for den som leser. Den forholder seg til tradisjonen verket er en del av. Den går inn og undersøker verkets premisser, dets sjanger og tema, og ser kritisk på hva som er godt og hva som ikke fungerer. Og den forteller oss om – eller hvordan – vi kan bruke det verket formidler, om det er bra eller dårlig, og på hvilken måte det handler om våre liv i dag.» Nicolai Scherfig | kun utdrag

Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag