Mani. Filmfest

«There is no method but to be very intelligent,» sa T. S. Eliot om kritikken. Utgangspunktet for oss kritikarar er altså ikkje det beste. Likevel skriv vi våre tekstar, driven av kjærleik, nysgjerrigheit og vage ambisjonar. Og innimellom rettar vi søkelyset mot vår eigen mangelfulle praksis.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret

Relatert

Aktualitet og kunnskap

Av Geir Kamsvåg

Z #2 2016: For meg som anmelder i Cinema, blir det gjort et utvalg allerede tidlig. Vi anmelder ikke alle filmer. Vi har rett og slett ikke plass til det. | kun utdrag

Anmeldertanker

Av Erlend Loe

Z #2 2016: Før jeg forteller om min arbeidsmetode, eller mangel på sådan, må jeg nevne at jeg ikke først og fremst er filmanmelder. Jeg skriver bøker og film- og tv-manus, og gjerne i et omfang som gjør det vanskelig å kombinere med anmeldervirksomhet, men jeg er så glad i å gå på kino på dagtid at jeg fortsatt gleder meg som et barn før hver film. Jeg klarte med andre ord ikke å si nei da Aftenposten for kanskje syv år siden spurte om jeg ville anmelde film for dem. | kun utdrag

Filmen som beveger

Av Øyvor Dalan Vik

Z #2 2016: Levende bilder gir tolkningsrom som går ut over det verbales umiddelbare grenser. Å være filmkritiker er å finne de ordene som best beskriver øyeblikket. | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Av Ingrid Rommetveit

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.