La det synke – en samtale med Vibeke Skistad i Euforia film

Utenlandsk plakat til Louder Than Bombs Utenlandsk plakat til Louder Than Bombs

 

– Jeg har etterlyst mer diskusjon rundt anmelderiet, jeg synes det er kjempespennende, så dette initiativet er bra. Men jeg er usikker på hvem jeg er når jeg snakker med deg: Er jeg privatpersonen Vibeke? Distributøren Vibeke? Eller et talerør for produsenter og regissører jeg har kjent i årevis? Hvor påvirka er jeg av de rundt meg? Hvem er det jeg snakker for?

– En fin blanding, håper jeg. Hvor viktig er anmeldelser? Hvor spente er dere torsdagsmorgener før dere leser?

Enormt spente. Utvilsomt. De som sier at anmeldelser ikke betyr noe, de tror jeg ikke på. Alle vil selvsagt ha god kritikk, alle vil at arbeidet deres skal anerkjennes. Ingen synes det er helt greit å våkne opp til masse treere torsdag morgen. Og i like liten grad oss distributører, som skal lage anmeldermateriell basert på terninger eller sitater. Arthaus er et godt eksempel på en distributør som har levd på kritikerroste filmer. Det er deres fundament.

Når det gjelder ungdomsfilmer eller filmer som lever på et eller annet fenomen som en bok eller forgjenger eller en USA-hype, spiller tydeligvis ikke anmeldelser like stor rolle. Men utover det, tror jeg ikke mye på det at man ikke bryr seg om anmeldelser. Det er jo et slag i trynet for en regissør å ikke bli likt eller sett slik man ønsker, eller for en produsent å få prosjektet sitt stemplet «ikke bra nok», selv om det «bare» er av anmelderstanden. De som sier at «den anmelderen bryr jeg meg ikke om», bruker nok det i stor grad som en forsvarsmekanisme, selv om det også faktisk er slik at det er visse skribenter regissørene ikke bryr seg om. Minuset er jo at veldig mange leser akkurat den anmelderen man tilsynelatende ikke bryr seg om. Men når de eller filmen blir likt, ser vi jo som regel det motsatte. Hvor stas det er, hvor mye det faktisk betyr. Noen regissører trekker gjerne på skuldrene da også, som om det ikke er så farlig, men jeg tenker uansett at dette er viktig for dem. Det er jo ikke rart: Noen skal vurdere arbeidet ditt, noen som tilsynelatende skal ha peiling. Tenk på hvor synlige anmeldelser er. Og jeg er overbevist om at de har større makt og påvirkningskraft enn mange liker å påstå. Ta regionaviser som Stavanger Aftenblad eller Bergens Tidende eller Adresseavisen, aviser «alle» i den byen leser. Hvis man har en film som henvender seg til et såkalt voksent, kvalitetsbevisst publikum, som også er et avislesende publikum, og du får en treer? Det er ikke tilfeldig at «voksenfilmer» som får en treer i en regionsavis ofte går dårlig lokalt. På samme måte som det vi ofte kaller «Aftenposten-filmer» kan gå dårligere i Oslo hvis filmen ikke scorer høyt der.

untitled

 

– Ja, hvordan er det egentlig å få en film anmeldt?

Min oppfatning er at publikummere flest ikke reflekterer over at anmelderen kanskje er helt annerledes enn en selv, en helt annen type med en helt annen smak. Jeg mener ikke å forenkle folk, de veit jo gjerne hvem anmeldere er, men det er ofte litt sånn «Aftenposten ga fem, så da må den være bra»,  eller «den var visst ikke så bra den filmen, Aftenbladet ga den en treer» (hørt sagt av Stavangerkvinne). Nuvel. Det er sårbart, det ligger mye makt i kritikkene. Og det er til dels også mye kred i anmeldelsene. Og det er femmerne det traktes etter, det er det man ønsker seg. Eller toere. En kombinasjon er også bra, det kan skape nysgjerrighet, hvis man da rekker å få med seg hele skalaen. Firere føles ofte som en nedtur, fordi filmen stemples som «ikke helt tilfredsstillende»  Vi bruker sitater og gode terningkast for det de er verdt. Og firerfilmer kan være fulle av gode sitater, om man ikke bruker terningene (som kjent brukes aldri firerne). Et annet aspekt er når filmskapere eller distributørene opplever at anmelderne ikke har forstått filmen. Eller anmelder den på feil premisser, med feil utgangspunkt, eller som vi jevnlig ser; et ønske om at filmen skulle være noe annet og at den blir bedømt ut fra det. Hm. Det gjør meg betenkt. En annen variant er når det står noe positivt i nesten hver setning av anmeldelsen, og det kanskje til og med uttales at filmen er morsom i hver scene – og terningkastet blir fire. Det kan forstås, anmelderen syntes det var en morsomt og helt ålreit film, men det er ikke lett å tolke slik positivitet, følelsen av en vellykket film, ut fra en firer.

– Sprøtt at det er så hardt å få fire. For meg er det en god karakter, en anbefaling.

Topp det, men det må du også lære publikummerne!  Selv om det stadig påstås at firere er en god karakter, og at det antakelig er det, skal du leite lenge etter folk som uttaler: «Den er visst kjempebra, den har fått masse firere». Vi må huske at folk leser mindre og mindre, men ser kjapt på bilde, overskrift og den evinnelige terningen, som jeg helst vil ha vekk, vekk, for å tvinge folk til å lese tekst, jeg ønsker meg til gamle dager.

Det kan være tungt å se bare firere, i hvert fall i kombi med mange treere. Til og med for mer kommersielle filmer, som Bølgen. Den hadde gjort det bra på kino uansett, men jeg er ikke i tvil om at femmerne hjelper. Man utvider jo også publikummet sitt da, helt klart.

Men vi har stadig diskusjoner av typen: Skal man ha med palmer på plakaten? Vil folk se festivalfilmer, eller er det sånn at man mister publikum? Oppfattes de som intellektuelle, tunge, triste? Vinner noen ganger artige filmer priser på festival? Skal man ta vekk alle festival-logoene? Bortsett fra Cannes, kanskje? Ser folk at det faktisk er Cannes? Skal Cannes også bort, kanskje? Og skal man være forsiktig med å vise frem alle femmerne? Noen påstår også det. Tenker folk «typisk flinkisfilm»? Jeg har ikke helt skjønt det siste, kan ikke forestille meg at en masse femmere kan skade filmen. Men man velger å bruke palmer og terninger og sitater ut fra publikummet sitt, helt klart. Og forhåpentlig på riktig måte, men vi bommer selvsagt helt sikkert fra tid til annen. Problemet er at vi ikke får ordentlig svar på det, få undersøkelser av typen «hvordan ble du påvirket av plakaten og palmer og terninger?», men det skulle jeg gjerne sett mer av.

For en filmskaper er det definitivt surt å få en firer. Det er helt utelukkende en nedtur. Noen hever seg over og det og fnyser av at kritikeren ikke har skjønt filmen. De mener implisitt at de har laget en femmerfilm og at det er alle andre det er noe galt med. Noen veldig, veldig få trekker på skuldrene og sier «Ja, det er kanskje en firerfilm jeg har laget.» Men det er uhyre sjelden.

Noen anmeldere opererer også med egne skalaer for tullefilmer, for eksempel, som bare går til fem, og da er en firer helt topp. Haha, hadde bare leserne visst det.

Den firer-femmer-debatten bør vi ta snart, den er interessant. Og litt vanskelig å bli klok på …

louder-than-bombs Louder Than Bombs, Joachim Trier. Foto: SF Studios Norge

 

– Hvor samstemt er du med kritikerne selv?

Jeg er noen ganger enig med anmelderne. Andre ganger er jeg enig med regissøren.  Det er som regel en kombinasjon.

– Tror du publikum forholder seg til publikasjonen eller den enkelte kritikeren i møte med filmanmeldelsene?

Publikum forholder seg i aller høyeste grad til kilden. Men noen over snittet interesserte lesere refererer til navn og personliggjør anmeldelsen; «Haddal ga den god kritikk». Vi i bransjen forholder oss langt mer til person enn kilde. Og vi gjetter jo gjerne på forhånd hva den enkelte kommer til å mene om en film. Og vi gjetter overraskende ofte rett. Vi kjenner jo etter hvert anmelderne godt og vet hva de verdsetter, hva som irriterer dem. Det er ofte relativt forutsigbart, andre ganger langt mindre. Det blir alltid noen: «Hva? Liker HAN den filmen?».. Det samme gjelder filmskaperne. De føler ofte at de blir misforstått eller generelt mislikt  av enkelte anmeldere, at de har tapt på forhånd, eller at de befinner seg på ulike planeter. Noen ganger ser det ut til å stemmer, noen ganger fungerer det som en fin forsvarsmekanisme.

– Er kritikerne snillere mot norske filmer?

Jeg tror ikke de har et ukritisk forhold til norsk film, på ingen måte. Men det er nok litt sånn «bra til å være norsk» – mentalitet ute og går, og jeg tror mange filmer vurderes ett hakk opp. (Bortsett fra noen av våre beste regissøren, som jeg føler konkurrerer mer mot seg selv og sine forrige filmer, enn mot andre). Ikke at det nødvendigvis er bevisst, at det føles som reelt, men jeg tror det er noe som ligger litt i oss. Det handler om forventning. En følelse av å være underdogs, kanskje. Stadig er vi der at vi skal bevise, heve oss, prestere forhåpentlig på stadig høyere nivå – i hvert fall til en viss grad. Det er lett å bli revet med når det kommer noe som skiller seg positivt ut. På mange måter må det være vanskelig for anmelderne å forholde seg til norsk film. Det er jo hjemmebane og mange årvåkne som følger med.

– Mange av kritikerne i dette bladet forteller nettopp at de er grundigere når de omtaler norsk film enn ellers, at de vet at det det de skriver vil bli lest av filmskaperne. Oppleves det slik fra den andre siden av bordet?

Ikke alltid. Jeg snakker på vegne av mange produsenter og regissører når jeg sier at det fremdeles er for mange «enkle» anmeldelser. Og det er ofte et spørsmål om spalteplass. Mens andre tekster er både lange og gode. Det er umulig å generalisere her. Det ville være veldig urettferdig. Men når du har jobbet med en film i mange år og kritikerne bruker to timer på å se den og skriver en anmeldelse umiddelbart etterpå, så blir jeg betenkt. Tenk på Louder than Bombs i Cannes, hvordan anmelderne bare løp tilbake til hotellene sine etter visningen for å levere en anmeldelse på rekordtid. Det blir surmaga å sette sperrefrister. Men jeg synes det er så trist at det går så fort. Derfor prøver vi å være tidligere ute med pressevisningene, viser sjelden onsdager f.eks., slik filmene kan modnes litt hos de som skriver. Eller at det er bedre tid til å skrive før arbeidsdagen slutter og det skal hentes i barnehagen. Det skal legges til at det er manges arbeidsmetode, at de uansett skriver kjapt og umiddelbart etter visning, og slik sett er ikke Cannes og Trier et godt eksempel. Men jeg personlig har problemer med at de ikke sover på filmen, på anmeldelsen.

de-naermeste De nærmeste, Anne Sewitsky, Foto: Nordisk film distribusjon

 

– Skulle du ønske anmelderne måtte se filmene to ganger?

Gjerne, som en plateanmelder gjør, de skriver jo stadig at «etter flere gangers lytting …». Men jeg ønsker først og fremst at de skulle sett dem sammen med et vanlig publikum! Barnefilmer og komedier i nesten tomme saler på pressevisning, det er jeg ikke alene om å synes er triste greier. Jeg skulle gjerne hørt flere gode argumenter for at anmeldere må se filmer i en nesten tom sal i arbeidstida. Det kan godt tenkes at jeg er enig når jeg hører argumentene. Men det er helt forferdelig for en filmskaper å oppleve barnefilmen sin i en nesten tom sal med bare voksne i publikum. Eller sju tilstedeværende på en komedie, hvor kanskje ingen ler. Og det er i Oslo. I de andre byene er kanskje bare én anmelder i salen.

Det er i det hele tatt mye jeg vil diskutere om pressevisninger og arbeidsmetoder. Jeg ønsker å gi anmelderne best mulig tid, men erfarer jo som sagt at mange løper rett hjem og skriver  umiddelbart uansett. Det kan jeg ikke si noe på, jeg vil ikke legge meg opp i andres arbeidsmetoder. Men det er et hjertesukk at ikke flere sover litt på filmene. Er filmen den samme dagen etter? Jeg synes det er både bra og seriøst med de som ser filmene på både lang- og korttidspressevisningen. Og da blir også filmen en litt annen. Man kan sammenligne det med å drive en Michelin-restaurant. Som samarbeider med en lokal gård som har brukt utrolig lang tid på å dyrke fram grønnsaker, sanke urter og mørne kjøtt. Det fraktes til restauranten der man fortsetter prosessen.  Måltidet skal tilberedes, man bruker mye ressurser og tid på bearbeiding, dandering og smakskombinasjoner, på finjustering av sluttresultatet. Og så styrtes alt sammen ned på ti minutter umiddelbart etterfulgt av en smaksdom. Det er ikke greit. Jeg sier ikke at alle filmer er som et Michelin-måltid. Men prosessen og alt det nitidige arbeidet kan sammenlignes, all svetten og all innsatsen. Og alle følelsene. Og forventningene.

Jeg skulle ønske anmelderne brukte mer tid på å svelge og fordøye hver film, og at de så dem slik de er ment, sammen med et publikum. At Louder Than Bombs, som fikk flere firere i viktige/store aviser enn De nærmeste f.eks. (så vidt jeg husker), men fikk kritikerprisen senere, tror jeg er et godt eksempel på at filmer trenger å modnes. Jeg lurte faktisk på om de som ga filmen fire og samtidig sto bak prisen, var der den dagen og så Trier i øynene og sa «gratulerer, det var fullt fortjent!». Eller om de var blant dem som også da ønsket en annen vinner. For oss som ser dette utenfra, og som dømmer ut fra disse uendelige terningene, virket det som prisen skulle gå til Sewitskys film. En diskusjon omkring denne avgjørelsen skulle jeg gjerne vært tilstede på, jeg skjønner at det må være vanskelig. Tar forbehold her om at jeg ikke kjenner inngående til stemmegivningen.

vibeke skistad Vibeke Skistad

 

– Får du lyst til å kontakte anmeldere du føler har misforstått eller oversett viktige momenter ved en film?

Ja, sånn har jeg det alltid. Kun med visse, vel og merke. Jeg engasjerer meg veldig og ofte slitsomt mye i filmene mine. Det er både et pluss og et minus, det koster. Og da kan du tenke deg hvordan det er for produsentene og regissørene. Man får selvsagt noen ganger lyst til å spørre kritikerne om de har sovet i timen og blir fort oppgitt over faktafeil. Men jeg blir også ofte imponert: De sitter i en sal uten å notere. Og skriver presise og gode anmeldelser etterpå. Jeg tenker ofte at noen må ta notater i smug, skjønner ikke hvordan enkelte nyanser eller manuslinjer kan gjentas når de ikke har filmen på link. Enkelte skriver så godt og så langt og har imponerende hukommelse. Noen ganger tar jeg meg nesten i å ringe anmelderne av den grunn. Men ofte klør man etter å reagere på de korte og fjasete, eller der nettoverskriften er av typen «desken laget den».

– Opplever du at distributører, produsenter og regissører tar anmeldelsene til etterretning? At de tar med seg kritikken når eller hvis de lager sin neste film?

Det er mye stolthet rundtomkring. Og regissørene vil nok ikke at anmelderne skal fortelle dem hvor skapet skal stå. I hvert fall ikke visse av dem. Selv skulle jeg gjerne hatt anmelderne tilstede under testvisninger. Folk som kanskje er strengere, ærligere og bedre formulerte enn vanlige publikummere. Jeg tenker ofte at det er trist at anmeldelsene først kommer når filmen er ferdig. De sier mye klokt, viktig og riktig, ting som kanskje har vært på agendaen flere ganger, men som ble nedstemt i klipperommet eller allerede på manusmøtet ett år tidligere. Slik sett er det bittert at det først kommer på premieredagen. Jeg vet ikke helt hva produsenter og regissører tar med seg videre, men jeg har sjelden hørt dem si at «det han skrev synes jeg er veldig riktig, det skal jeg ta med meg inn i neste prosjekt». Det man derimot sier og refererer til, er kanskje andre produsenter, regissører, venner eller publikummere. Ikke at anmelderne kom med gode analyser som de kan lære noe av. Men det burde de rett som det er. Jeg som distributør tenker ofte at det jeg vil oppnå med testvisningene i forkant er å luke bort det en anmelder kan ta oss på senere. Jeg vil selvsagt treffe både publikum og kritikerne. Men vi får selvsagt kritikk for avgjørelser vi står for også. Det er på ingen måte slik at man er enig i alt, selvsagt er det ikke det.

– Det er få overraskelser?

Filmskaperne blir oftere overraska enn distributørene. Naturlig nok. Ingen lager film for å lage dårlig film. Og selvfølgelig er det vanskelig å se produktet sitt utenfra, ofte er jo regissørene fremdeles i bobla si, det er en del av prosessen. Og de har vært der i mange år. Det er ikke lett å komme ut av den.

 

 



Relatert

Man tager en film

Z #4 1992: Når ble det vanlig med filmanmeldelser i norske aviser? 50-tallet, svarer mange. De mer dristige [...] | kun utdrag

Fordi jeg elsker film

Z #2 2016: «En god anmeldelse åpner filmverket for den som leser. Den forholder seg til tradisjonen verket er en del av. Den går inn og undersøker verkets premisser, dets sjanger og tema, og ser kritisk på hva som er godt og hva som ikke fungerer. Og den forteller oss om – eller hvordan – vi kan bruke det verket formidler, om det er bra eller dårlig, og på hvilken måte det handler om våre liv i dag.» Nicolai Scherfig | kun utdrag

Hvordan jeg skriver når jeg skriver om film

Z #2 2016: Sønnen min har akkurat begynt å forstå hva faren hans jobber med: «Jeg ser film. Og så skriver jeg om det på datamaskinen», sier jeg. Han nikker nølende. Hver for seg gir det mening som sysler, men at tasting på en mac og å gå på kino på dagtid skal kunne kalles en jobb, på lik linje med – ja la oss si – en brannmann, er foreløpig utenfor treåringens fatteevne. Er det så mye mer begripelig for oss? Hva handler det om, å skrive kritisk om film? | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Melodramaet, filmen, det moderne

Z #4 2008: Melodramaet vil rive oss med, bevege oss til tårer, gjøre tydelig for oss hva som er viktig og [...] | kun utdrag

Resepsjonstudier og filmhistorie

Z #2 1993: Ove Solum omtaler den tilskuerorienterte filmteorien, med Janet Staigers bok «Interpreting [...] | kun utdrag

Den forstørrede virkeligheten – norsk science fiction-film

Z #4 1998: En mann i svart plastdrakt trykker på knapper i en naken betongkorridor. Mennesker i hvite frakker [...] | kun utdrag