Hinsides bra og dårlig

untitled

Det å skrive filmanmeldelser for norske dagsaviser er en veldig enkel oppgave som det i 2016 er veldig vanskelig å utføre med æren i behold.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret



Relatert

Lite vidunderlig

Z #2 2016: Den gamle keiseren Terrence Malick er tilbake, med enda mindre klær på enn sist. | kun utdrag

Aktualitet og kunnskap

Z #2 2016: For meg som anmelder i Cinema, blir det gjort et utvalg allerede tidlig. Vi anmelder ikke alle filmer. Vi har rett og slett ikke plass til det. | kun utdrag

Anmeldertanker

Z #2 2016: Før jeg forteller om min arbeidsmetode, eller mangel på sådan, må jeg nevne at jeg ikke først og fremst er filmanmelder. Jeg skriver bøker og film- og tv-manus, og gjerne i et omfang som gjør det vanskelig å kombinere med anmeldervirksomhet, men jeg er så glad i å gå på kino på dagtid at jeg fortsatt gleder meg som et barn før hver film. Jeg klarte med andre ord ikke å si nei da Aftenposten for kanskje syv år siden spurte om jeg ville anmelde film for dem. | kun utdrag


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Møter og mennesker – norsk dokumentar anno 2016

Z #3 2016: En trend i norsk dokumentarfilm er en stadig økende personfokusering. Går denne på bekostning av temaene som skal belyses? | kun utdrag

Samtalen, når alt faller sammen – intervju med Kajsa Næss

Z #3 2008: I kortfilmen Bygningsarbeidere – årets Gullstol-vinner i Grimstad – faller samfunnet [...] | kun utdrag

Mumlingens magi – Skrivesperre

Z #3 2011: Er klar diksjon alltid det beste? Nei, i følge Geir Henning Hopland og resten av teamet bak novellefilmen Skrivesperre. Særlig ikke når du lager en metakomedie om den norske filmbransjen.