Ferdaminne fra Portugal årene 2013 og 2014

Arabian Nights I - III Arabian Nights I-III – The Desolate One

 

Miguel Gomes’ trilogi Arabian Nights I-III blander folkelivsskildring, kunstfilm og journalistikk, og er en kjærkommen bekreftelse på det politiske potensialet i fiksjonsfilm.

Hva kan fiksjonsfilm si oss om den sosiale og økonomiske krisa som har preget Europa og verden de siste årene, og hvordan? Det mangler ikke på forsøk: Gullpalme-vinner I, Daniel Blake av Ken Loach er seneste eksempel, men de siste par årene har en rekke filmer kommentert krisa, inkludert To dager, en natt (Dardenne-brødrene), Beautiful Youth (Jaime Rosales), Boy Eating the Bird’s Food (Ektoras Lygizos), Spise, sove, dø (Gabriela Pichler), Markedets lov (Stéphane Brizé) og Human Capital (Paolo Virzi) – lista er mye lengre og omfatter langt mer enn undertegnede har sett.

Dette er filmfortellinger som utvilsomt har mye å by på. Men siden en krise i bokstavelig forstand er et vendepunkt, en tid for forandring og nytenkning, må det være lov å bemerke at de fleste av disse filmene trør på velkjente narrative stier. De er konsentrert i tid og rom, og selv om de har ulik dramaturgi og virkemidler, følger de en eller flere (gjerne underprivilegerte) hovedpersoner i deres kamp mot undertrykkende mekanismer. En som derimot skiller seg markant ut i sin tilnærming til tematikken er portugiseren Miguel Gomes.

Hans trilogi Arabian Nights I-III, som i mai og juni er månedens film ved landets cinemateker (og som hadde premiere i Cannes i fjor), er lagt til samtidas Portugal. Men den legger ordet i munnen på en ikke ukjent prinsesse fra en helt annen del av verden: Sheherazade fra Bagdad og 1001 natt. Hennes fortellerstemme, ofte gjengitt i elegant og utbroderende voice over, danner rammefortellingen for Arabian Nights, som altså består av tre volum (hver på drøye to timer), med undertitlene «The Restless One», «The Desolate One» og «The Enchanted One». Nettopp måten det fortelles på, er kanskje det aller mest interessante med filmene – den bidrar til et radikalt annet perspektiv på tematikken.

Arabian Nights I - III Arabian Nights I – III – The Desolate One

 

Fortellerformen henger nært sammen med filmens tilblivelse. Parallelt med filming og manusarbeid jobbet tre journalister fulltid i et år med å undersøke og skrive ut reportasjer fra hele Portugal om hvordan finanskrisa påvirket vanlige mennesker. Dette materialet har Gomes og hans medforfattere skrevet om til fiksjonshistorier som veksler mellom vill fabulering og beinhard virkelighet. Her er alt fra snakkende haner, spøkelseshunder, og en dommer som ringer hjem fra en kaotisk rettsforhandling i et utendørs amfi for å gratulere datteren som har mistet dyden, til konkrete og dokumentariske vitnesbyrd fra frustrerte mennesker som har mistet både arbeid og framtidshåp.

Flerstemmigheten introduseres allerede i filmens prolog, som er lagt til Viana do Castelo nord i Portugal. Her har Gomes intervjuet arbeidsledige verftsarbeidere, og en frivillig brannmann som jobber med å nedkjempe en invasjon av asiatiske kjempeveps som truer bestanden av bier. Mens kamera kjører rundt og rundt på havna, og stemmene til arbeiderne går over i hverandre, beveger filmen seg snart over i en mye omtalt sekvens hvor det også går rundt for regissøren selv, i forsøket på å få de to elementene til å henge sammen. «Jeg tror det finnes en metaforisk kobling her. Men jeg makter ikke å forklare hva denne består i, fordi jeg er dum, og abstraksjon gjør meg svimmel», sier Gomes, der han sitter mutt og oppgitt midt i bildet, før han stikker av fra filmsettet i panikk.

Er denne erklæringen kun spill for galleriet? Er det en dypere mening bak de mange absurde sammenstillingene i filmen? Gomes er selvsagt alt annet enn dum, og viste i sin forrige film Tabu (2012) at han er en mester i å trekke tråder mellom ulike historier og temaer. Tabu begynner i samtidas Lisboa, før den plutselig forvandles til en beretning om begjær og politisk omveltning i en portugisisk koloni i Afrika på 1960-tallet. Hva sammenhengen mellom de to delene av filmen består i, blir mer antydet enn forklart. Så også i Our Beloved Month of August (2006), Gomes’ gjennombruddsfilm, som starter som en slags dokumentarfilm fra landsbygda i Portugal, og som midtveis går over i et romantisk melodrama om to søskenbarn som forelsker seg i hverandre.

arabian-nights Arabian Nights I – III

 

Også Arabian Nights blander altså fiksjon og dokumentar, men i tillegg gjør filmen et eksplisitt fortellergrep: Hver av de tre filmene introduseres med en tekstplakat, som forklarer at den er basert på faktiske hendelser, «fra en periode hvor Portugal var underlagt et streng økonomisk reformprogram, iverksatt av en regjering uten sosial rettferdighetssans».

Dette er reine ord for pengene, både politisk og ikke minst kunstnerisk. Filmen stiller sin egen form og sitt eget politiske utgangspunkt åpent fram for tilskueren: Her er bakgrunnen for det du får se, her er det jeg mener om saken, trekk dine egne slutninger og gjør deg opp din egen mening om hvordan alt henger sammen. Og nettopp fordi fortellerperspektivet er så tydelig, kan Gomes konsentrere seg om å følge hver enkelt historie dit den fører ham, i stedet for å forsøke å presse mening og undertekst inn i en konstruert sammenhengende fortelling.

Resultatet er en film som oppnår mye av det den prøver på. Den går tett på mennesker som er ofre for politisk krise. Den gir en bred sosial tilstandsrapport fra et helt land over et år. Den bruker myter, skrøner og vitser for å sette tilskuerens fantasi i sving. Dermed kommenterer den også hva slags funksjon fortelling kan ha i et samfunn – som trøst, virkelighetsflukt og katalysator for protest. (Flere omtaler, blant annet denne peker på hvordan Gomes’ og Sheherazades kreativitet og fortellerglede både transformerer virkeligheten og blir innhentet av den.) Ikke minst er den fantastisk underholdende. Miguel Gomes har selv kalt Arabian Nights et forsøk på å «omdefinere sosialt engasjert filmskaping», og han har i alle fall klart å stake ut sin helt egen kurs på veien dit.

arabian nights-volume-3 Arabian Nights I – III: The Enchanted One

 

 

Flere kritikere har innvendt mot filmen at den til tider er langdryg. Selv synes jeg Arabian Nights er minst vellykket når den prøver å være belærende og satirisk, og best når den enten er fabulerende eller skildrer mennesker i hverdagslige situasjoner. Et høydepunkt er en sekvens i del 2, «The Desolate One», hvor en liten hund går i arv mellom tre eiere som alle bor i samme boligblokk, og hvor en av karakterene på et tidspunkt setter på Lionel Richies 80-tallshit «Say You, Say Me». Han setter stuevinduet på vidt gap, slik at røyk, damp og musikk strømmer ut mellom betongfasadene og vekker et vell av motstridende følelser: håp, lengsel, desperasjon, fortvilelse, et ønske om trygghet og samhold. I denne scenen ligger nøkkelen til å forstå noe av styrken i fiksjonsfortellinger om politiske spørsmål: På sitt beste kan de overgå virkeligheten, formidle den sterkere, ømmere, vakrere enn ved kun å «dokumentere» den, noe Gomes får til her.

Denne og andre sekvenser viser tydelig inspirasjon fra Apichatpong Weerasethakul (som Gomes er en uttalt beundrer av) og hans bruk av popmusikk i filmer som Onkel Bonmee (2010) og Blissfully Yours (2004). Den kan også tjene som eksempel på det redaksjonen i Montages har døpt «mixtape-realisme» et alternativ til den ofte nødtørftige realismen i filmene jeg nevnte innledningsvis.

Gomes regissoren Regissør Miguel Gomes

 

 

Det er for øvrig verdt å merke seg at en av de siste tiårenes sterkeste filmatiske skildringer av ofre for sosial og økonomisk marginalisering i Europa også er en trilogi, og også den laget av en portugiser: Pedro Costa. I tre filmer laget mellom 1997 og 2006 skildrer han det nå renoverte nabolaget Fontainhas i utkanten av Lisboa, en slum hvor innbyggerne – mange av dem innvandrere – trosser nærmest umenneskelige levekår for å skape seg et liv. Men selv om også Costa blander fiksjon og dokumentar, og tidvis lar filmens hovedpersoner spille fiksjonaliserte utgaver av seg selv, er hans strategi stikk motsatt av Gomes’. Her er ingen kunstneriske egenerklæringer, forklarende tekstplakater eller eventyrlig rammefortelling. Storsamfunnet, drivkreftene som hindrer de marginaliserte i å løfte seg over eksistensminimum, er ikke synlig annet enn som antydninger. Filmene er et mikrokosmos, alt som finnes er Fontainhas og menneskene der – nøden, kjærligheten, sviket, drømmene, dopet, rusen, sangen, alt skildret i en malerisk stil med ørsmå nyanser av lys og skygge.

……….

For dem som bor i Oslo, kan alle deler av Arabian Nights I-III fortsatt ses; siste visning er søndag 12. juni. Ut fra besøket på visningene da jeg så dem, har altfor få kjent sin besøkelsestid. Gå og se!

For den som vil lese mer om filmen, anbefales Mark Peransons intervju med Miguel Gomes i Cinema Scope . Cinemateket i Oslos fyldige omtaler finner du her. Et podkast-intervju med Gomes fra New York Film Festival i 2015 kan høres her.

 

 



1 kommentar

  1. Tory sier:

    Hi#I&8217;d like to know more about wholesale orders. I run a small boutique handmade store in Stawell, Victoria in the Grampians region selling hand made, eco friendly and fair trade goods.Many thanks! Beth GibsonStall – Shop Market StyleShop 4, Post Office Arcade, Stawell, Victoria, 3380Ph: 0408 505 880

Din kommentar


Relatert

Locarno 2014: Bykovs The Fool og Costas Horse Money

Blogg: Ekstremvarianten av russisk sosialrealisme i The Fool samt Pedro Costas Horse Money utgjorde to av de sterkeste filmopplevelsene på filmfestivalen i Locarno for Zs blogger.

The Act of Killing: en kvalm frihet

Blogg: Frihet, frihet, for et ord. Vi vil alle ha frihet, vil vi ikke, men hva med friheten til å drepe?

Nixon som filmfigur

Blogg: Richard Nixons ettermæle er for alltid farget av Watergate-skandalen. Hvordan behandler filmskapere denne forhatte, men komplekse mannen?


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Buñuel: Mitt siste sukk

Z #1 1984: «Jag älska gräddtårtor, den sorten som på spansk kallas pastelazo. Vid flera tilfällen [...] | kun utdrag

En flukt helt inn i døden – Om Arild Kristo og Eddie og Suzanne

Z #4 1991: Arild Kristos eneste langfilm Eddie er et merkeltig verk. – På mange måter hører den til [...] | kun utdrag

Et sveitsisk ødipus-drama: «Høye flammer» – en kjærlighetshistorie

Z #2 1989: Den sveitsiske filmen Høye flammer har gått nokså ubemerket hen på norske kinoer. Slik [...] | kun utdrag