Citizen Iversen om kanadisk film – 11. rapport fra Ottawa

Fractured Land Fractured Land, Rayher/Gillis, 2015

 

Kanadisk film har en markedsandel som utgjør mellom en og to prosent av hjemmemarkedet. Citizen Iversen blogger om identitetskrisen i kanadisk film.

National Canadian Film Day feires hvert år den 20. april. Dagen er ment som en mulighet til å hylle den kanadiske filmen, og feire hvordan filmen kan knytte et så stort og sammensatt land sammen. Likevel er det få i Canada som har hørt om den. Ingen av de to kunstkinoene i Ottawa, Mayfair eller ByTowne, viste noen kanadiske filmer den dagen. Det var i det hele tatt vanskelig å finne en kanadisk film å se på kino i det hele tatt, noe som illustrerer den vanskelige situasjonen for kanadisk film i dag.

Canada er den 51. staten i USA. I hvert fall på filmområdet. Den amerikanske kontrollen og innflytelsen på filmområdet er så overveldende at den nærmest visker ut enhver form for kanadisk identitet. Unntaket er selvsagt Quebec, som er en egen liten stat i staten, men selv i Quebec er den amerikanske dominansen på kino overveldende. Det blir produsert relativt få filmer i Canada, og de som lages har ofte svært begrenset distribusjon. Dette gjelder også for filmer produsert i Quebec, som sjelden distribueres i de engelskspråklige områdene av landet.

Jeg hadde som mål å finne ut mer om kanadisk film under mitt opphold i Ottawa, men det er ikke lett. Å se kanadiske filmer på kino i Ottawa er nesten umulig. Hvor kan jeg se kanadiske filmer, spurte jeg en kollega på Carleton University. Han svarte kort og konsist: på filmfestivaler. I videobutikkene kunne man tidligere finne mange kanadiske filmer, både nye og alle klassikerne, men i dag er det ikke mange videobutikker igjen.

Bon Cop Bad Cop, Canuel, 2006 Bon Cop Bad Cop, Canuel, 2006

 

Markedsandelen til kanadisk film ligger i dag på et sted mellom én og to prosent. Ja, les denne setningen én gang til. Mellom én og to prosent. Da norsk film på 1990-tallet var på sitt absolutte lavmål vekslet vi mellom seks og ti prosent, og i senere år har vi stadig ligget nære regjeringens filmpolitiske mål om å komme opp i en markedsandel på 25 prosent. Den samme type identitetskrise som tidligere preget norsk film, er helt overveldende i Canada i dag.

Et tegn på rikets og filmens begredelige tilstand ble tydelig når jeg én dag foretok et sosialt eksperiment, som medførte mange lange blikk og tunge sukk. Jeg tok en runde på Carleton University og spurte et knippe kolleger og studenter hva som var deres kanadiske favorittfilm i fjor. Alle så på meg med store øyne og halvåpen munn, og stotret ord som: Sannelig om jeg vet, eller: Jeg kan ikke huske å ha sett noen kanadisk film i fjor. Ingen hadde noe ordentlig svar. Selv da jeg spurte Tom McSorley, lederen av det kanadiske filminstituttet, fikk jeg ikke en tittel servert, men snarere en kort forelesning om hvor vanskelig det var å se kanadisk film, ikke bare på kino, men i det hele tatt. Det er ikke bare slik at det ikke finnes noen stolthet over kanadisk filmproduksjon. Det er nesten som om kanadisk film ikke eksisterer.

Dette er selvsagt ikke helt riktig, ettersom det finnes mer enn én kanadisk filmkultur. På den ene siden er kanadisk film delt mellom den engelskspråklige og den franskspråklige tradisjonen, og i Quebec lages det en god del film som får bred oppsetning på kino i denne delstaten. Markedsandelen er imidlertid ikke på mer enn drøyt ti prosent, og få av disse filmene finner veien over til de engelskspråklige delene av landet. Her i Ottawa er beste sjanse til å se kanadisk film å kjøre over til nabobyen Gatineau, men da må man beherske fransk, for engelske undertekster vil jo være en forbrytelse i en landsdel som helst vil være et helt eget land.

Bear 71, Allison/Mendes, 2012 Bear 71, Allison/Mendes, 2012

 

Det er også et annet skille i kanadisk filmkultur. Om det er vanskelig å se kanadisk spillefilm, er situasjonen litt annerledes med dokumentarfilm. Den kanadiske spillefilmen mangler en klar identitet og rolle i samfunnet og kunstlivet, og bortsett fra en håndfull kjente navn som David Cronenberg, Atom Egoyan eller Guy Maddin er det liten kunnskap om kanadisk spillefilm. Å se kanadisk dokumentarfilm er derimot ikke vanskelig, også på kino. Riktignok tenker jeg her først og fremst på kunstkinoer som Mayfair og ByTowne, men her er det stadig kanadiske dokumentarfilmer på plakaten.

En viktig grunn til dette skillet er selvsagt den rollen National Film Board of Canada har hatt i landet. NFB ble etablert i 1939, etter anbefaling fra dokumentarfilmens far John Grierson, som arbeidet i Canada under krigen. NFB hadde opprinnelig sine kontorer i hovedstaden Ottawa, men flyttet til Montreal i 1956, noe som styrket den franskspråklige produksjonen. NFB har hatt stor betydning på mange områder, men spesielt innenfor animasjon og dokumentar. Norman McLaren satte NFB på kartet som produsent av nyskapende animasjonsfilm, og de mange animatørene som har arbeidet og fremdeles jobber for denne institusjonen, har vært toneangivende internasjonalt sett, gjennom å utvikle nye teknikker og samtidig fokusere på gode historier.

Også på dokumentarfilmområdet har NFB vært avgjørende. Ikke bare for Canada, men for hele verden. I NFB skapte en rekke pionerer innenfor cinéma vérité eller direct cinema en helt ny form for dokumentarfilm i overgangen til 1960-tallet. En tidlig vérité-dokumentar som Lonely Boy, av Roman Kroitor og Wolf Koenig fra 1962, var en forløper for vår tids rockumentar og samtidig en spennende utforsking av kjendis- og ungdomskultur. I årene mellom 1967 og 1980 dominerte det omfattende Challenge for Change-prosjektet dokumentarfilmproduksjonen til NFB, og ble blant annet toneangivende i arbeidet med å gi urbefolkningen en mulighet til å representere seg selv. I dag er det spesielt den interaktive web-dokumentaren som er NFBs «forskningsfront», og selve «flaggskipet», grizzly-dokumentaren Bear 71 av Leanne Allison og Jeremy Mendes fra 2012. Her forsøker man å redefinere naturdokumentaren på en interessant måte, og samtidig åpne opp for at alle som klikker seg inn på NFBs nettside kan lage sin egen filmversjon av det dokumentariske materialet.

Trick or Treaty?, Obomsawin, 2014 Trick or Treaty?, Obomsawin, 2014

 

Urbefolkningens rett til selv å bidra til representasjonene av Canada og sin egen situasjon har stått sentralt i NFB, og i det siste året har det vært flere muligheter til å se filmer på kino som tematiserer ulike aspekter ved det problematiske forholdet mellom Canada som land og urbefolkningens vilkår. Veteran-regissør Alanis Obomsawins Trick or Treaty? fra 2014 gjorde et sterkt inntrykk. Etter mer enn 40 år som regissør har hun fremdeles energi og sinne til å lage sterke filmer som avslører historiens overgrep, samtidig som samtidens problemer belyses på en gripende måte.

En annen kanadisk dokumentar om urbefolkningens situasjon i dag som har vakt oppsikt, og som har gått på kino, er Fractured Land av Fiona Rayher og Damien Gillis fra 2015. Filmskaperne fulgte den unge advokaten Caleb Behn, og hans utrettelige kamp for rettighetene til sitt eget folk. Fractured Land er både et spennende portrett av en fascinerende person, og samtidig et vindu inn til de mange problemene urbefolkningen møter i dagens Canada. På overflaten virker Justin Trudeaus unge og smarte Canada som en drøm sammenlignet med USA, men lite gjøres for å forbedre vilkårene til urbefolkningen. Filmer som Trick or Treaty? og Fractured Land spiller en viktig rolle for å rette oppmerksomheten mot den systematiske undertrykkelsen av urbefolkningen i dagens Canada.

Så man kan se noen kanadiske filmer på kino. Man kan se en og annen dokumentar, og kanskje være så heldig å få muligheten til å se en grøsser fra Quebec. Canada er et av foregangslandene for den moderne grøsseren, med genre-definerende filmer som Bob Clarks Black Christmas (1974) og William Fruets Death Weekend (1976), og i de siste årene har det kommet en serie grøssere fra Quebec som hører til det mest interessante i denne genren. Ofte ubehagelige og kontroversielle, som for eksempel filmatiseringene av bøkene til Patrick Senécal. Denne Canadas svar på Stephen King har levert materiale til et knippe grøssere som ikke bare utfordrer ens evne til å tåle blod og vold, men som også bidrar til diskusjonene om ondskapens banalitet på en spennende måte.

Bon Cop Bad Cop, Canuel, 2006 Bon Cop Bad Cop, Canuel, 2006

 

Vi feiret National Canadian Film Day, men ikke med å se en grøsser eller en dokumentar. I stedet lånte vi Eric Canuels Bon Cop, Bad Cop (2006) i videobutikken Glebe Video. Dette er en av de største suksessene i kanadisk film noensinne, og om ikke en utfordrende dokumentar eller nyskapende kunstfilm, så en unik inngang til å forstå moderne kanadisk mentalitet.

Denne krim-komedien leker med og spiller på regionale forskjeller i Canada, og spesielt på mistroen mellom Ontario og Quebec. Et lik blir funnet på grensen mellom disse to delstatene, bokstavelig talt hengende på et skilt på grensen mellom Quebec og Ontario, og for å løse saken må de to politietterforskerne David og Martin samarbeide. Det er ikke noen enkel sak. De to er som olje og vann. Ikke bare rent personlig, men også når det gjelder etterforskningsmetodikk.

David, spilt av Patrick Huard, er en rocker fra Quebec, som ikke har stor tro på vanlig politiarbeid, og som rører om i gryta gang på gang. Martin, spilt av Colm Feore, er Davids motsetning. Kledd i dress, Ontario-dannet og pertentelig, og med tro på å følge boka og spillereglene. Sammen er de dynamitt. Engelsk og fransk smeller mot hverandre i en heseblesende harselas med kulturelle stereotypier. Som filmkunst er det kanskje middelmådig, men som underholdning er det storartet.

Også saken de to politimennene arbeider med handler om nasjonale kulturelle verdier og hellige kyr. Selvsagt viser det seg at det egentlig handler om ishockey. Morderen er en fanatisk hockey-fan som dreper for å forhindre at et lag selges og flagges ut til USA. Det eneste ettertenksomme og milde kanadiere bruser opp over er jo hockey. Så det er kanskje ikke overraskende at morderen er fanatisk hockey-tilhenger. Det er få ting kanadiere tar så alvorlig som ishockey!

Bon Cop, Bad Cop er en av de få nyere kanadiske filmene som ble vist på kinoer over hele Canada, og som ble en stor publikumssuksess. Som moderne genrehybrid blander den action og humor, og leker med ulike forestillinger de ulike landsdelene har om hverandre. Det ene øyeblikket kan man fnise av en vits rettet mot de som bor i Quebec, men i det andre øyeblikket er det Ontario som er angrepsmålet for humoren. Skal man lære noe om kanadisk film og kultur er denne filmen et godt sted å starte.

Canada har noen helt enestående og originale filmskapere, som David Cronenberg og Guy Maddin, og fremdeles lages det spennende animasjons- og dokumentarfilm. Til tross for mange budsjettkutt de siste ti årene er National Film Board fremdeles en nøkkelinstitusjon i Canada. Kanadisk film har imidlertid ikke noen egen identitet, og selv i storbyene vises det få kanadiske filmer på kino. De gode filmene lages, men det er vanskelig å få sett dem. Noen ganger er det faktisk lettere å få sett kanadisk film utenfor landets grenser.

 



1 kommentar

  1. Jeg har satt stor pris på denne serien fra Iversen; jeg bodde i Canada fra ’79 til 2006, og jobbet i film og filmutdanning fra ’96. Denne her kjenner jeg spesielt igjen; det var altid stor gjenstand for frustrasjon at nesten samtlige kinosaler i Canada eies av amerikanske kjeder som nesten utelukkende viser Hollywood-film.

    Da jeg flyttet til Norge i ’06 tenke jeg hvor fantastisk den kommunale kinoen i Norge var og hvor mye lettere det var å se norsk film i Norge enn det var å se kanadisk film i Canada. Men nå går det feil vei her og.

Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen ser film på fly – 15. rapport fra Ottawa

Blogg: Å se film mens du flyr har blitt en vanlig form for tidsfordriv på reise, men er du klar over at det du ser er sterkt redigert og tilpasset av flyselskapet? Gunnar Iversen forteller hva som skjer med filmen før vi ser den, og måten vi ser den på, i lufta

Citizen Iversen møter Guy Maddin – 16. rapport fra Ottawa

Blogg: Citizen Iversen om en av de store regissørene i kanadisk samtidsfilm – Guy Maddin.

Citizen Iversen møter Atom Egoyan – 13. rapport fra Ottawa

Blogg: Vår Z-blogger har møtt en av Canadas største regissører: Atom Egoyan.


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Festivalmøte med norske kortfilmregissører

Z #1 1985: Diverse mennesker intervjuer diverse kortfilmskapere... | kun utdrag

Veien til marerittet – David Lynch og Eraserhead

Z #2 1996: David Lynchs første spillefilm ‘Eraserhead’ vakte berettiget oppsikt da den kom i [...] | kun utdrag

Hrafn Gunnlaugsson – Vikingen som kom inn fra kulden?

Z #1 1992: Den hvite viking er islandske Hrafn Gunnlaugssons foreløpig siste film med tema fra den norrøne [...] | kun utdrag