Anmeldertanker

Stalker. Andrej Tarkovskij

Før jeg forteller om min arbeidsmetode, eller mangel på sådan, må jeg nevne at jeg ikke først og fremst er filmanmelder. Jeg skriver bøker og film- og tv-manus, og gjerne i et omfang som gjør det vanskelig å kombinere med anmeldervirksomhet, men jeg er så glad i å gå på kino på dagtid at jeg fortsatt gleder meg som et barn før hver film. Jeg klarte med andre ord ikke å si nei da Aftenposten for kanskje syv år siden spurte om jeg ville anmelde film for dem.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret

Relatert

Lite vidunderlig

Av Aleksander Huser

Z #2 2016: Den gamle keiseren Terrence Malick er tilbake, med enda mindre klær på enn sist. | kun utdrag

Aktualitet og kunnskap

Av Geir Kamsvåg

Z #2 2016: For meg som anmelder i Cinema, blir det gjort et utvalg allerede tidlig. Vi anmelder ikke alle filmer. Vi har rett og slett ikke plass til det. | kun utdrag

Hinsides bra og dårlig

Av Aksel Kielland

Z #2 2016: Det å skrive filmanmeldelser for norske dagsaviser er en veldig enkel oppgave som det i 2016 er veldig vanskelig å utføre med æren i behold. | kun utdrag

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag