FEFF 2016 – populærfilmer fra Far East

The SIlenced The Silenced

 

Zs blogger har vært på sin absolutte favorittfilmfestival: Far East Film Festival i Udine. Et fantastisk sted å oppdatere seg på populærfilm fra Øst- og Sørøst-Asia.

Den siste uken i april samles fans av asiatisk film – både akademikere, journalister, bransje, studenter og generelt interesserte – i den lille nord-italienske byen Udine for en uke dedikert til visninger av populærfilm fra «Far East». Her får du se box office-hits fra disse landene, i tillegg viser de også en del kunst-, eller «indie»-inspirerte filmer.

I år kom filmene fra Kina, Hong Kong, Japan, Sør-Korea, Vietnam, Filippinene, Thailand, Taiwan og Malaysia. Årets festival kunne også skilte med visninger av nyrestaurerte filmklassikere med action-legenden Bruce Lee, i 4K-format, og en retrospektiv serie dedikert til japansk science fiction-film.

Festivalfilmene: Japansk film

Det generelle nivået på de japanske filmene var bedre enn på flere år. Om dette skyldes en liten, men etterlengtet, opptur for det japanske filmmarkedet –  som har slitt med å lage interessante filmer de siste årene – eller enn bedre programmering fra festivalens side gjenstår å se. Markedsmessig er Japan det tredje største landet i verden. (USA er størst, Kina nummer to, Sør-Korea innehar syvendeplassen.) Japanske filmer holder fortsatt et imponerende 55 prosent av hjemmemarkedet.

Et av flere høydepunkter i år – fra Japan, og på festivalen generelt – var Kiyoshi Kurosawas Creepy.

Creepy, Kiyoshi Kurosawa

Creepy Creepy

 

Kiyoshi Kurasoawa har laget stilfulle J-horror-filmer tidligere. Den siste filmen som nådde Norge var imidlertid det fine melodramaet Tokyo Sonata.

Creepy starter ut som fortellingen om en «profiler» i politiet, altså en spesialist på seriemorder-profiler. Etter å ha mistolket en seriemorders profil, og selv holdt på å bli drept pga. dette, slutter han i politiet, flytter til et nytt distrikt, og tar seg jobb på et universitet.

Nysgjerrigheten hans tar imidlertid overhånd når han får høre om en uoppklart sak – antageligvis en mordsak, der en hel familie – bortsett fra datteren – forsvant sporløst for seks år siden. Han går med på å hjelpe en bekjent i politiet med å utforske saken. Samtidig som både han og konen hans blir satt ut av en av naboene i sine nye omgivelser. Naboene er generelt lite vennligsinnede mot nyinnflytterne. Men en av dem er virkelig … creepy. Og fordi det ellers tilsynelatende lykkelige paret ikke klarer å kommunisere ordentlig med hverandre, vil tiden før de oppdager akkurat hvor skummel han er bli skjebnesvanger …

Creepy Creepy

 

Kurosawa er en regissør som virkelig leverer på sin egen særpregede estetikk. Om det er skrekkfilmer eller mere ordinære dramaer. Creepy er en adaptasjon av en kjent japansk krimbok, og er i mine øyne definitivt en thriller, ikke – som noen anmeldere har skrevet – Kurosawas tilbakekomst til skrekkfilmgenren. Selv om sluttsekvensene kanskje ligner mer på et lynchsk univers – eller nesten et terry giliamsk? – enn det mer tradisjonelle hitchcockse vi møter i begynnelsen av filmen.

Noe av fortellingens progresjon er kanskje åpenlys. Andre aspekt ved den definitivt ikke. Filmen har imidlertid en nerve jeg ikke har sett i andre thrillere – asiatiske eller vestlige –  på lenge.

Jeg kommer uansett for alltid til å være litt skeptisk til å bli kjent med eventuelle nye naboer. Og til ha et traumatisert forhold til store gjennomsiktige plastikkbager. En film som Creepy er rett og slett, for meg, mange hakk mer «creepy» enn tradisjonelle grøssere.

Round Trip Heart, Yuki Tanada

Round Trip Heart Round Trip Heart

 

En av de morsomste og mest sjarmerende japanske komediene jeg har sett de siste årene var Yuki Tanadas Moon & Cherry. Hennes Round Trip Heart var – om ikke fullt så vellykket og helstøpt – også en av de fine filmopplevelsene i Udine i år.

Utgangspunktet for hele denne road movien opplevdes som temmelig søkt, men i korte trekk: En nevrotisk perfekt medarbeider på trillevognserveringen på Romancecar, ekspresstoget mellom Shinjuku og Hakone, ender opp på en reise sammen med en middelaldrende mann – en mislykket filmprodusent – som i utgangpunktet har prøvd å stjele fra trillevognen hennes. De drar for å finne moren hennes, som forlot henne da hun var liten, men som nå har sendt henne et brev som kan indikere at hun er døende.

Etter denne, søkte, opptakten blir imidlertid Round Trip Heart til en både sart skildring av ulike former for ensomhet og usikkerhet, og et fint møte mellom to helt ulike personligheter. Hovedpersonen vokser utover i filmen, og forsoner seg med å ha bli forlatt av moren sin i ung alder. Hennes medpassasjer på reisen vokser nok ikke så mye. I stedet får vi et innblikk i ham som person. Fra å framstille seg selv som vellykket og selvsikker filmprodusent, til å bli en mer usikker person med sine egne problemer å stri med.

Round Trip Heart Round Trip Heart

 

Filmen er også morsom, og tipper aldri over i sentimentalitet. Filmprodusenten – som hun hele tiden kaller «old man» – klarer selvfølgelig ikke annet enn å prøve å ha sex med henne – og nærmest overfalle henne – i løpet av turen, når han får sjansen.  Hun er like selvfølgelig ikke interessert. En fin og troverdig sekvens.  Det er ikke store sjanser for å finne moren. De kommer definitivt ikke til å bli kjærester. Og når de skilles har ingen av dem blitt noen nye og bedre mennesker. Men vi har fått innblikk i to menneskeskjebner, og de har fått innblikk i hverandres styrker og svakheter.

Og så har man slike fantastiske filmete scener. Som når hovedpersonen kanskje er ca. 150 høy, og motspilleren hennes er ca. 180, og filmen lar henne ha en monolog, der hun er i fokus, og kamera suverent kutter hodet av hennes høyere motspiller, så vi ikke kan se hans reaksjoner.

Det er vanskelig å beskrive hvorfor denne filmen gjorde inntrykk. Men det gjorde den.

Three Stories of Love, Ryosoke Hachiguchi

Three Stories of Love Three Stories of Love

 

Ryosoke Hachiguchis Three Stories of Love var en annen flott filmopplevelse. Her veves tre fortellinger om tre ulike skjebner løst sammen, litt altmansk både i fortellerstil og dommedags-stemning. Alle tre er for øvrig amatørskuespillere, og gjør noen fantastiske rollepresentasjoner.

I denne filmen møter vi arbeideren Atsushi. Han er fantastisk på jobben sin, som består av å kvalitetssjekke broer. Han kan bare banke på konstruksjonen, og så høre om den er godt nok bygget. Men han har ingen glede i livet sitt. Konen hans ble drept av en gal mann tre år tidligere, bare fordi hun var nær ham på gata da han gikk amok. Livet hans består ellers av endeløse forsøk på rettsaker for å yte konen rettferdighet. Og på å sørge over henne.

Så møter vi den middelaldrende kvinnen Toko, som verken blir satt pris på av ektemann eller svigermor, og stadig får høre dette. Hun finner håp i tilværelsen sin når hun møter en mann som hun tror er interessert i henne, men som viser seg å være en svindler ute etter pengene hun kan klare å skrape sammen.

Siste person ut er i utgangspunktet den mest usympatiske. Han er en vellykket advokat, men behandler sin unge søte (mannlige) kjæreste som dritt. Man blir faktisk veldig fornøyd når noen dytter ham ned en trapp, og han får beinet sitt gipset i noen måneder. Men så viser det seg at hans beste venn sin kone (og han er da forelsket i denne bestevennen, det er en annen sak) begynner å ødelegge vennskapsforholdet mellom de to. Hun tror at homofil er det samme som pedofil, og er livredd for at han skal utnytte sønnen deres.

Three Stories of Love Three Stories of Love

 

Det er mange flotte sekvenser i denne filmen, også når alt går galt for dem alle. Og en av sekvensene er super rørende. Middelaldrende Toko aner ingenting om at hennes interesserte nye mann er en svindler, som samarbeider med sin kone, som også er en svindler. Konen har en storsvindel på gang. Hun tapper vanlig vann på flasker, lager fin etikett, og hevder at dette er et spesialvann med mirakeleffekt. Som tilskuere vet vi om svindelen. Toko får tre slike flasker gratis, og føler seg som et nytt og bedre menneske. Å se henne stå der, forhåpningsfull foran speilet, mens hun med ærefrykt omhyggelig vasker ansiktet sitt med det nye mirakelmiddelet, for så å gå og insistere for at hun vil betale for dette er en utrolig rørende scene. Vi har alle drømmer, og noen av dem er ekstra lette å både misbruke – og hanke inn penger på.

I både tema og form minner den kanskje litt for mye om den type filmer vi kunne få fra taiwanske regissører som Tsai Ming-liang på 90-tallet (som Vive l’amour) til å oppleves som virkelig original, men den er uansett en trist, rørende og vakker filmopplevelse.

Flying Colors, Nobuhiro Doi , 2015

Flying Colors Flying Colors

 

Flying colors er en super feelgood-film. A la Grip dagen. Men er faktisk basert på en sann historie.

Filmen handler om en japansk jente som har falt utenfor skolesystemet. Både fordi hun ble mobbet, og fordi pappaen hennes prioriterer broren hennes. Ut fra det jeg kan lese om det japanske skolesystemet, er det  en del jenter/gutter som satser på å bli populære og å ha venner, i stedet for å passe inn i det harde og konforme skolesystemet.  Og, som da  sitter igjen med lærdom tilsvarende å ha gått fjerde klasse. En slags, misforstått, motkultur.

Moren til filmens hovedperson vil imidlertid at både hun og søsteren skal få mer ut av livet enn hun selv har fått, og dedikerer livet sitt til jentene sine. Med en fantastisk ekstralærer klarer faktisk bimbo-jenta, som er filmens hovedperson, å utvikle seg fra å ha en generell kompetanse som en barneskole-elev i fjerde klasse, til å konkurrere om plass på et av de mest prestisjefylte universitetene i Japan.

En hyggelig feel good-film, men også en fin populærfilm om hvordan lærere og pedagogikk innvirker på elevenes prestasjonsevne.

Lost in Hong Kong, Zheng Zu, Kina

Lost in Hong Kong Lost in Hong Kong

 

Dette er en film som splitta publikummet i Udine i to. Enten elsket du den, og lo så du grein. Eller så hatet du den. Jeg hørte til første gruppe. Filmen er både en ellevill slapstickfarse og en uforbeholden hyllest til Hong Kong-action film fra 90-tallet. (Både regissører og skuespillere fra den tiden dukker opp i filmen.)

Filmen er den kinesiske regissøren Zheng Zus andre film. Hans første film, lavbudsjettfilmen Lost in Thailand ble overraskende nok en stor box office hit i Kina.

Den middelaldrende hovedpersonen, Xu Lai, ble aldri den kunstneren han ønsket å bli. Han giftet seg og fikk jobb i svigerfarens undertøysfabrikk, som designer av bh-er. Konen er besatt av at de ikke får barn, og sexlivet har blitt preget av dette. Han har heller aldri kommet over sin store flamme fra studietiden. Hun flyttet til Hong Kong, og ble en anerkjent kunstner der.

Når den tidligere flammen inviterer ham til åpningen av et retrospektiv av sine arbeider i Hong Kong, øyner han sjansen til å endelig få kysset henne (de ble alltid avbrutt da de prøvde, så det ble aldri et kyss en gang).

Men ferden fra hotellrommet hans i Hong Kong og til utstillingen hennes blir en marerittaktig og umulig ferd. Han havner blant annet – på Blow Up-vis – midt oppe i både en mordetterforskning og en filminnspilling. Og sliter med å få ristet av seg sin enerverende svoger, som har fått det for seg at han vil lage en dokumentarfilm om ham.

Filmen er fylt av heseblesende slapstick-sekvenser, den ene mer vanvittig enn den andre. Flere vestlige anmeldere har kommentert hvordan denne filmen nok bare funker for sitt hjemmepublikum (da ca. … 1,5 milliarder mennesker?). Og som med Lost in Thailand må man falle inn i filmens litt skrikete humor og rytme.  Men – i den litt «Dum og dummere»-genren av slapstick så funket filmen for meg.

The Silenced, Hae Young-Lee, Sør-Korea

The Silenced The Silenced

 

En ny trend å spore i sør-koreansk film er filmer der handlingen er lagt til tiden Korea var en japansk koloni, fra 1910 til 1945. En epoke sør-koreanerne med noen få unntak har unnlatt å behandle på film, fordi den anses som for mørk og ydmykende. Tidlig i 2016 kom det to lavbudsjettsfilmer som tok opp emner tilknyttet denne epoken Dongju: The Portrait of a Poet (regi: Lee Joon-Ik, om en koransk poet som døde i fengsel etter å ha blitt anklaget for å støtte frihetsforkjemperne) og Spirits Homecoming (regi: Cho Jung-Rae, om koreanske kvinner som ble tvunget til prostitusjon for de japanske styrkene). Park Chan-wooks film fra perioden – en gotisk lesbisk skrekkfilm – hadde nylig premiere i Cannes, og regissørene Kim Jee-woon og Ryoo Seung-wan er også i gang med filminnspillinger som behandler denne tiden.

I Udine kunne man spore denne trenden i to av de sørkoreanske filmene, Assassination (om en gruppe frihetsforkjempere) og genrefilmen The Silenced.

Jeg fikk bare sett The Silenced, en skrekkfilm med en patriotisk tvist. Filmens handling er lagt til 1938, og til en internatskole for jenter. Når tuberkuløse Ju-Jun, som har fått det japanske navnet Shizuko (alle måtte ha japanske navn under kolonitiden) begynner på skolen, blir hun mobbet og herset med av de fleste av de andre jentene. For dem har hun tatt plassen til en annen Shizuko, en jente som på mystisk vis brått sluttet på skolen. Men en jente forsvarer henne, den atletiske Kuzoe, og de to blir snart bestevenner.

The Silenced The Silenced

 

Når flere av jentene forsvinner på mystisk vis, og Shizuko opplever forandringer i personligheten sin hun ikke har kontroll over, begynner de to jentene å utforske hva som egentlig er galt med skolen de går på …

The Silenced er nydelig på det visuelle, og filmens første del, som skildrer vennskapet mellom de to jentene, fungerer også godt. Den siste halvtimen av filmen går filmens handling derimot helt over-the-top, og det er umulig å ikke falle av lasset. Allikevel en severdig film. Og også interessant å merke seg hvordan sørkoreansk filmen nå begynner å behandle den japanske kolonitiden.

Den filmen jeg ikke fikk sett, men som alle skrøt veldig av, var episodefilmen Ten Years fra Hong Kong, som ikke ble vist i hovedprogrammet: En politisk film som tegner et dystert bilde av Hong Kongs framtid som del av Kina fram mot 2025.

En av de virkelig store opplevelsene i år var ellers – for meg – å oppdage den japanske regissøren Obayashi, som festivalen hadde en retrospektiv serie av. Mer om ham og hans kultklassiker House kommer i en senere blogg …

Filmfestivalen Far East er et ypperlig sted for europeere med begrensete budsjetter for å oppdatere seg på det som skjer på populærfilmfronten i Øst-Asia.  Far East Film Festival er en festival der også filmstudenter kan søke «hospitality». Man må betale akkrediteringen, men kan få tre til fire netter på hotell dekket av festivalen.

 

 

 



Din kommentar


Relatert

Z elsker FEFF: UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 16

Blogg: Denne bloggeren elsker Udine Far East Film Festival, og hva de prøver å gjøre for asiatisk filmforståelse i Europa. I år var mitt personlige høydepunkt det japanske mordmysteriet The Snow White Murder Tale (Nakamura, 2014), tett fulgt av de politiske dramaene The Attorney (Sør-Korea, Yang Woo-seok. 2013) og The Barber’s Tales (Jun Robles Lana, Filippinene, 2013).

FEFF Udine 2015 – Far east film festival nr. 17

Blogg: Zs blogger rapporterer fra favorittfestivalen sin.

Filmene du aldri får se – FEFF 2013

Blogg: De fleste filmer fra det fjerne østen når aldri ut over opphavslandets grenser. Noen av verdens største kommersielle filmmarkeder er strengt lokale. Udine Far East Film Festival i Nord-Italia er et sjeldent europeisk vindu til en lukket filmverden.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Ioan Allen

Z #3 1989: Ioan Allen intervjuet av Bjørn Sverre Kristensen | kun utdrag

Reisen til planeten Nazar

Z #3 1983: Det skjer ting med norsk film. Til og med kortfilmen ser ut til å gå lysere tider i møte, i [...] | kun utdrag

Han føler, hun forklarer – når filmskilsmissen havner i retten

Z #2 2015: Hva skal til for å enes om skilsmisse på film? Ser vi de svært ulike Kramer vs. Kramer, Mrs. Doubtfire og Vivianes kamp opp mot hverandre, ser det ut som nøkkelen ligger i å lytte. | kun utdrag