Forsøk på å skildre rommet innenfor

A018_C001_02111G

Tom Hooper er en regissør med en særegen uttrykksmessig signatur, som foreløpig har fått liten oppmerksomhet. Det ønsker dette blogginnlegget å gjøre noe med, og lar Hoopers siste film Den danske piken (2015) bli gjenstand for en stilorientert analyse.

Den danske piken forteller historien om maleren Einar Wegener (spilt av Eddie Redmayne), og hans transformasjon fra mann til kvinne. Filmen bygger på faktiske hendelser, om den danske maleren som på 1910- og 20-tallet opplevde en identitetsmessig oppvåkning, kjønnsmessig realisering, og som første person noen sinne gjennomgikk kjønnskorrigerende operasjoner. Samtidig forteller filmen historien om ekteparet Einar og Gerda Wegener, som fra å leve og elske hverandre som mann og kvinne gradvis ender opp med et svært komplekst forhold når Einar etter hvert identifiserer seg som personen som tar navnet Lily Elbe.

einar_og_gerda-ny

Svenske Alicia Vikander mottok tidligere i år Oscar for beste kvinnelige birolle for sin innsats som Gerda Wegener, og nettopp spillet – og historien om de to – er det som har fått den største oppmerksomheten hos kritikerne. Noen anmeldelser har påpekt at filmen i seg selv er pen og ser bra ut, uten å utdype dette i noen særlig grad. Det bør man gjøre, for ved å ta en nærmere kikk på Den danske pikens estetikk framstår filmen langt mer kompleks enn den kan virke ved første øyekast. Samtidig vil et blikk for de stilistiske valgene også kunne bidra til å forklare hvorfor denne filmen ikke er blant Hoopers beste.

Britiske Hooper har en etter hvert nokså omfangsrik tv- og filmproduksjon å vise til, med historisk fiksjon som sitt spesialområde. Titler som John Adams (2008, tv-serie for HBO), Damned United (2009) og Kongens tale (2010) framstiller troverdige historiske karakterer og presenterer presise miljøskildringer og markerte audiovisuelle tidsbilder, enten det dreier seg om amerikansk 1700-tall, Leeds på 1970-tallet eller britisk mellomkrigstid. Filmenes mise-en-scène presenterer med andre ord tilskueren for distinkte historiske settinger. Disse holder en høy produksjonsverdi, og de legges merke til av filmtilskueren. I Hoopers ulike mise-en-scènes gis for eksempel betydningsbærende props en helt sentral plass i bildet – tenk bare på alle mikrofonene i Kongens tale, i nærbilder:

close-up_kongenstale1

Kongens tale. Rettigheter: SF Norge Kongens tale. Rettigheter: SF Norge

 

Ikke bare har disse mikrofonene en betydning for selve handlingen i filmen, som forsterkere av problemer når den stammende Kong Georg VI (spilt av Colin Firth) skal holde sine offentlige taler. Måten de stilistisk plasseres i bilderammen av fotografen, dominerende over kongens ansikt, gjør de dessuten tunge av mening.

close-up_kongenstale3

Kongens tale. Rettigheter: SF Norge Kongens tale. Rettigheter: SF Norge

 

Samtidig balanseres dette framhevende grepet pent mot det som er settingens hovedfunksjon i filmer gjort i en realistisk stil: å bære historien som fortelles, uten å trekke for stor oppmerksomhet mot seg selv. Bare en filmskaper, set-designer og en filmfotograf som samarbeider godt klarer å få til dette. For Hoopers del har han i flere produksjoner samarbeidet med set-designeren Eve Stewart (Elisabeth 1 (2005), Damned United (2009), Kongens tale (2010) og Les Misérables (2012) og filmfotografen Danny Cohen (John Adams (2006), Kongens tale (2010), Les Misérables (2012)). I Den danske piken danner de på nytt et viktig trekløver. Samarbeidet de har hatt gjennom flere filmer synes å befeste visuelle gjenkjennelige trekk som gjør filmene ”hooperske”: blant dem da særlig markerte, betydningsladede props og en utstrakt bruk av nærbilder.

I Den danske piken har maleriet en tilsvarende betydning som mikrofonene i Kongens tale. Ikke overraskende, de to hovedpersonenes virke som kunstmalere tatt i betraktning, men som med mikrofonene i Kongens tale får maleriet en betydning utover det å være et bilde. Det blir også et element i filmens stil. I Den danske piken dannet trekløveret Hooper, Stewart og Cohen kompaniskap med dansk kunsthistorie. Utvalgte malerier, også av andre enn av Einar Wegener og Gerda Wegener selv, har blitt brukt som kilder til filmens fargevalg og til inspirasjon for filmfotografiske løsninger, i tillegg til også å ha inspirert utformingen av setdesignet. Filmen låner motiv og stilistiske trekk fra disse maleriene, noe som gir filmuniversets utforming spesifikke referensielle bånd til en fortidig virkelighet – gjennom maleriene. I tillegg er det, som vi skal se, mulig å hevde at filmen drar veksler på etablerte tolkninger av disse malerienes motiver, for å skape dybde i fortellingen. Dette gjelder særlig arbeidene til Vilhelm Hammershøi (1864-1916), og hans malerier av interiør.

Vilhelm_Hammershoi-_Die_vier_Zimmer,_1914-kopi De fire rommene. Vilhelm Hammershøi, 1909

 

Når filmen forteller en historie om livet til to malere gir dette naturlig nok en tematisk dreining om det visuelle. For Einar Wegener var landskapet hans sentrale motiv, mens Gerda Wegner først og fremst malte portretter. I filmens første del ser vi ved flere anledninger Einar arbeide med et bilde som har klare likhetstrekk med Wegeners Poplerne ved Hobro (1909), samtidig som vi også får se et større utvalg av hans produksjon samlet, i en scene fra åpningen av en utstilling.

einar_wegener_poplerne_ved_hobro_1909

einar_maler Øverst: Poplerne ved Hobro, Einar Wegener (1909) Nederst: Den danske piken. Eddie Redmayne som Einar Wegener. Rettigheter: UIP

Gerdas produksjon får gradvis større plass i filmens fortelling, fra det katalyserende øyeblikket da hun spør en først motvillig Einar om han kan sitte modell iført kvinneklær for et maleri hun holder på med, til hun etter hvert nesten utelukkende tegner eller maler en poserende Lily. At dette øyeblikket vekker noe i Einar, markeres også gjennom det som oppleves som filmens første dvelende nærbildesekvens. I bilder lagt tett på Eddie Redmaynes ansikt, hender, skuldre og ben, fortelles det gjennom detaljer, i gester og små bevegelser.

close-up_danish_2

Nærbilder fra modell-sekvensen. Rettigheter: UIP Den danske piken. Nærbilder fra modell-sekvensen. Rettigheter: UIP

 

Einars første følelse med dette nye brytes brått av at modellen, som også er en felles venn av dem, kommer inn i rommet. Lattermild kommenterer hun at han kler situasjonen, og gir ham havnet Lily. Det er også maleriene som framstiller Lily som gir Gerda et gjennombrudd som kunstner, mens Lily slutter å male for heller å ta seg jobb som ekspeditrise i et varemagasin. Alle tegningene, skissene og maleriene vi får se bli til, eller vi ser bli betraktet som en del av handlingen, gjør filmen visuelt slående, og universet som skildres framstår svært detaljrikt. Men maleriene gir ikke filmen bare en visuell detaljrikdom, de er også kilde til en mer symbolsk orientering, der de stilmessige grepene som er valgt også uttrykker en dypere mening.

Gulfargen fra solnedgangen i Einar Wegeners maleri for eksempel, kan vi finne igjen som en gjennomgående visuell markør i filmens mise-en-scène. Den blir et bindeledd mellom en kjølig blågrå tone som preger settingen i den første delen av filmen, og den varme, gylne fargeskalaen som dominerer i siste halvdel. Den innledende kjølige tonen preger stedet der hovedvekten av handlingen utspiller seg – parets leilighet i København – hvor en lys gråblå farge på veggene, og store vinduer som slipper inn det klare nordiske lyset gir rommene et sobert preg. Interiøret er holdt enkelt og stilrent, med få gjenstander og fravær av pynt og dekor.

leiligheten Den danske piken. Rettigheter: UIP

 

Miljøet og omgivelsene i filmens andre del står i klar kontrast til dette. Med Gerdas gjennombrudd får de to mulighet til å oppholde seg i Paris, i leiligheter eller hotell med interiør i mørkt tre, tunge gardiner og møbler trukket i burgunder plysj. Det er også her Gerda må gi slipp på Einar en gang for alle, for seinere bare å forholde seg til Lily.

lily_og_gerda Fra Den danske piken. Lily og Gerda i Paris. Rettigheter: UIP

 

Denne overgangen markeres enkelt, men effektivt, også gjennom fargebruken. I København, selv etter at Lily hadde manifestert seg som noe utover den modellen som Gerda ønsket for sine malerier, er det fremdeles det blå, det grå og det dempede på fargeskalaen som dominerer – også Lilys klær. Etter den endelige transformasjonen er det den varme delen av fargeskalaen, og en varm gultone, som Lilys klær holdes i.

I settingen i København ser vi tydelige referanser til Vilhelm Hammershøis foretrukne motiver, og hans stil. Maleriene er ofte av enkle interiører, av rom med få objekter. Stilen det er gjort i lar betrakteren få assosiasjoner til stillhet, lengsel og melankoli. Dette skyldes ikke bare interiørets utforming, men også at det i flere av Hammershøis malerier er inkludert en person, en kvinne. Denne kvinnen er vendt bort fra oss, ofte med blikket rettet mot en åpen dør, som viser til flere rom, innenfor.

interior_with_ida_in_a_white_chair_1900 Interiør med Ida i en hvit stol. Vilhelm Hammershøi, 1900

 

Disse tilsynelatende tomme rommene som oppmerksomheten styres mot, gir opplevelsen av motivet et preg av melankoli, av et fravær eller en fraværende. Når dette interiøret er transformert til et setdesign i Den danske piken, fungerer det først på den måten at handlingen utspiller seg i det nærmeste rommet – det er her det males, for eksempel – og så er soverommet plassert som det rommet lengst unna. Det midtre rommet er fra starten uten handling, men rent cinematografisk markeres det ingen forskjell mellom dem. Fordi fotograf Cohen har satt kameraet slik at bildene framstår med stor dybdeskarphet, vil de filmfotografiske valgene understreke betydningen av nettopp det som knyttes til fraværet i rommet innenfor – slik som i Hammerhøi bilder.  Senere i filmen, i de scenene der vi ser Einar som Lily inne i leiligheten, er det i dette «mellomrommet» hun befinner seg. Det er som om man med setdesignet og plasseringen av karakterene i rommet ønsker å understreke overgangen Einar gjennomgår.

einar_delvis_i_rommet_innenfor Den danske piken. Einar etter oppvåkningen. Rettigheter: UIP

 

Med sine tette nærbilder bidro Cohen til å gi en film som Kongens tale en enorm intensitet i skildringen av Colin Firths ansikt, i rollen som Kong Georg VI. Slike nærgående utsnitt finnes det også mange av i Den danske piken, særlig av Eddie Redmayne. I Redmayne har Hooper funnet en skuespiller som med et vakkert, lite utpreget maskulint utseende klarer å få uttrykt Lily på en troverdig måte. Dette synes det som om Hooper selv lar seg fascinere dypt av, og resultatet blir at mange av filmens innstillinger nettopp er av Einars utforskning av det kvinnelige som Lily, i Redmaynes gestaltning. Etter hvert bidrar imidlertid ikke nærbildet lenger til en intensiveringen av en følelse eller det å framheve en sinnsstemning, og skildringen av Lily får preg av repetisjon. Med det mister i hvert fall jeg som tilskuer litt av engasjementet for historien, fordi stilgrepet med ett oppleves som å legge mer oppmerksomhet på det ytre, på overflaten i seg selv, enn på det å gi uttrykk for karakterens følelser. Av den grunn oppleves ikke Den danske piken som en like vellykket film som Kongens tale med tanke på å la filmens stil bære historien som blir fortalt, og la det følelsesmessige rommet innenfor komme til uttrykk. Den er imidlertid – slik alle Hoopers filmer – et interessant uttrykk for en filmskaper som synes å ha funnet en stil, sin signatur, og så gir den enkelte film muligheten til å vurdere hvor godt denne stilen står til det som skal fortelles.



Din kommentar


Relatert

Intet menneske er en øy? Mennesket, blikket og rommet i Joanna Hoggs filmer

Blogg: Tre filmer av den britiske filmkunstneren Joanna Hogg er blitt vist på cinemateket i Oslo denne våren. I bloggen ser vi nærmere på temaer i Hoggs filmer.

To nærbilder

Blogg: Jeg har sett to filmer i det siste, som ligner litt på hverandre, Juvenile Liaison og My Ain Folk. Begge er britiske og fra samme tiår, og begge gjorde sterkt inntrykk på en menneskelig og filmatisk måte – måter som selvfølgelig henger uløselig sammen.

Free Cinema og the British New Wave

Blogg: Også britisk film fikk en ny giv rundt 1960. Sosiale og kulturelle forhold gjorde den britiske nybølgen annerledes enn sitt mer berømte franske motstykke. Denne bloggen gir oss en liten smakebit av Free Cinema bevegelsen og den såkalte kjøkkenbenkrealismen i britisk film.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Warren Sonbert: Eksperimenter i strukturell montasje

Z #3 1987: Den amerikanske eksperimentfilmskaperen Warren Sonbert gjestet Cinemateket i sommer. Jon Iversen [...] | kun utdrag

Fritt fram for private kinoer?

Z #2 1985: At monopolene faller synes å være et tegn i tiden. Det er nærmest med forbauselse en må [...] | kun utdrag

Jesus fra Montréal: Mangfold, motsetninger og Messias

Z #4 1989: Med denne mangfoldige og rikt dokumenterte filmen befester Québec-regissøren Denys Arcand sitt [...] | kun utdrag