Å leve uten nasjonalitet – Isao Yukisadas Go

Go Go

 

Den japanske regissøren Isao Yukisadas Go fra 2001 behandler temaer knyttet til etnisitet, nasjonalitet og migrasjon. Temaer som er interessante – og relevante – også langt utenfor Japans grenser. Og minst like aktuelle nå.

Go er en ungdomsfilm som handler om tredjegenerasjons koreanske innvandrere i Japan, og om deres streben etter en slags egen nasjonal tilhørighet. Filmen er basert på en roman med samme navn, skrevet av Kazuki Kaneshiro – som er japansk-koreansk – men den er regissert av en etnisk japaner, og skuespillerne er alle etnisk japanske. Hvordan framstiller så filmen koreanske innvandrere, etnisitet, nasjonalitet og egen identitet?

Hovedpersonen i filmen, Sugihara, er tredjegenerasjons koreansk innvandrer. Han går på en nordkoreansk skole hvor dagene består av marsjer og selvkritikk-timer. Utsikten til en framtidig jobb eller videre utdannelse ser dyster ut. Når han ikke er på skolen henger han sammen med klassekameratene sine, Tawane og Won-Su. De tre tilbringer fritiden med å lage bråk og havner ofte i konflikt med politiet.

Sugihara snakker japansk flytende og ser ut som en vanlig japansk ungdom, likevel føler han seg annerledes og fremmedgjort: Fra foreldrene og sin koreanske bakgrunn på den ene siden, og det japanske samfunnet på den andre.

Etter at foreldrene hans får sørkoreansk pass bestemmer Sugihara seg for å få et sørkoreansk pass selv, og å begynne på en japansk skole. Han blir venn med Katô, sønn av den lokale yakuza-sjefen, og han forelsker seg i en japansk jente ved navn Sakurai. Først unngår han å nevne for henne at han er koreansk, og når han endelig gjør det, slår hun opp.

Koreanere i Japan: Et historisk bakteppe

Go Go

 

For å belyse situasjonen for koreanere bosatt i Japan, er det på plass med en liten historisk gjennomgang. Korea var fra 10. august 1910 til 15. august 1945 okkupert av Japan, og styrt som en koloni i det japanske keiserriket. I denne perioden ble koreanerne påtvunget både japanske navn og det japanske språket. Mange koreanere emigrerte også til Japan, enten frivillig eller under tvang: Det var spesielt under andre verdenskrig at mange koreanere ble flyttet til Japan og måtte jobbe som tvangsarbeidere.

Overgangen til igjen å bli en selvstendig nasjon ble problematisk for koreanerne, og delingen mellom nord og sør gjorde ikke ting lettere. Denne overgangen ble også spesielt problematisk for de som hadde bosatt seg – frivillig eller tvunget – i Japan i kolonitiden.

Da Korea ble en selvstendig stat etter andre verdenskrig, mistet de koreanerne som oppholdt seg i Japan – og som hadde vært statsborgere under det japanske imperiet – det japanske statsborgerskapet sitt. Siden Japan ikke anerkjente det nye selvstendige Korea, ble de heller ikke sett på som koreanere, og havnet slik i et slags limbo i forhold til nasjonal identitet. De ble statsløse. (Ko, M. 2010)

Korea ble delt mellom nord og sør i 1948. Dette hadde på den tiden ingen betydning for japansk-koreanerne, siden Japan verken anerkjente nord eller sør. Men i 1965 ble det åpnet for diplomatisk dialog mellom Sør-Korea og Japan. Dette førte til at japansk-koreanerne kunne få sørkoreansk statsborgerskap hvis de ønsket det, og samtidig permanent oppholdstillatelse i Japan. De som sympatiserer med Nord-Korea er imidlertid fremdeles statsløse, ifølge japansk lov (Ko, M. 2010) Og: For å få japansk statsborgerskap må dessuten en av foreldrene dine være japansk.

Å være zainichi eller chosen-seki – koreaner i Japan

Go Go

Zainichi er en fellesbetegnelse for alle koreanere som bor fast i Japan. De koreanerne som sympatiserer med Nord-Korea og er statsløse betegnes som chōsen-seki, som da er en undergruppe av zainichi.

Det er relativt mange som tror at chōsen-seki har nordkoreansk nasjonalitet. Men de eneste nordkoreanerne som får lov til å oppholde seg utenfor Nord-Korea er diplomater, og Japan har intet formelt diplomati med Nord-Korea. Så ifølge japansk lov bor det ingen nordkoreanere i Japan. Chōsen-seki har derfor bare de samme rettighetene som andre utenlandske statsborgere som oppholder seg i landet. (Ryang, S. Lie, J. 2009)

Japan har ingenting imot at de såkalte chōsen-seki flytter tilbake til Nord-Korea og en god del av dem har tatt dette valget. Men mange vil heller vil være statsløse i Japan. En av hovedgrunnene til dette er at også mange som opprinnelig kommer fra den sørlige delen av Koreahalvøya har valgt å være chōsen-seki. De ser på Sør-Korea som en marionettdukke for USA, samtidig som de også er imot regimet i Nord-Korea.

Når det gjelder chōsen-seki som faktisk har sympati for Nord-Korea, kan det være flere grunner til at de har valgt å forbli i Japan. Mange har fått japanske familiemedlemmer og venner i løpet av årene, og mange er rett og slett komfortable med det japanske systemet.

Chōsen-seki har teknisk sett ikke permanent oppholdstillatelse. Men, siden det ikke finnes noe sted å sende dem til, får de bo i Japan: Å tvangssende dem til Nord-Korea vil bli sett på som et overgrep av resten av verden, Sør-Korea vil kun ta imot de som kommer av egen fri vilje og ingen av de andre landene i Asia har noe ønske å ta imot ufrivillige migranter. (Chung, E. A. –R. 2010)

Sugihura og familien hans er i utgangspunktet chōsen-seki, koreanere som lever i Japan uten å inneha verken et japansk eller koreansk statsborgerskap. Sugihura går på en nordkoreansk skole. har koreanske foreldre, og han kan snakke koreansk. Det kan derfor virke veldig tydelig at han slik er «etnisk» koreansk. Men som nevnt er han født i Japan og snakker også flytende japansk, ser japansk ut og har stor interesse for japansk kultur. Flere av de japanske karakterene i filmen tror at han er etnisk japansk, inkludert kjæresten hans (til han forteller henne noe annet.) Han lever slik i spenningsfeltet mellom å være «etnisk» japansk og koreansk.

Go som en postkolonial aksentfilm?

Go Go

 

Den anerkjente filmviteren Hamid Naficy har i boka An Accented Cinema: Exilic and Diasporic Filmmaking (2001) tatt for seg filmer laget av og med migranter, og vist hvordan disse ofte skiller seg ut fra andre filmer på flere måter. Han kaller disse filmene for aksentfilmer og han deler dem opp i flere undergrupper som diaspora, eksil, postkolonial osv. Og det går an å se Go som nettopp en postkolonial film, hvis man bruker Naficys inndelinger.

I «postkolonial film» er hovedkarakterene som regel fra et land som tidligere var en koloni, og de har større fokus på vertslandet, som i noen tilfeller er den tidligere kolonimakten. Alt dette finner man i Go.

Familien til Sugihari kommer fra en tidligere koloni, et land som i dag, fra et juridisk perspektiv, er ikke-eksisterende. Som i mye postkolonial film legger også Go mer vekt på hovedpersonenes forhold til det japanske samfunnet enn forholdet til foreldrenes land (Naficy, H. 2006). Generasjonskonflikt spiller også en stor rolle innenfor postkolonifilmen, noe vi også ser i Go, i forholdet mellom Sugihara og faren.

Innenfor postkolonial aksentfilm er imidlertid filmskaperen og skuespillerne hovedsaklig fra den tidligere kolonien. Dette er ikke tilfellet med Go, her er både filmens regissør og skuespillere etnisk japanske. Forfatteren av boken filmen bygger på, Kazuki Kaneshiro, er imidlertid en zainichi, og har sagt at mye av bokens handling er basert på hans egne opplevelser. Jeg har ikke lest boken, men ut ifra det jeg har lest, skal filmen følge boken veldig tett (Naficy, H. 2006).

Analyse

Go Go

 

I følge blant annet filmviteren Mika Ko, representerer Go et skifte i hvordan koreanske innvandrere blir representert i japansk media. Filmen er mye mer kommersielt anlagt enn tidligere filmer om temaet, og det politiske aspektet i filmen er tonet kraftig ned. Prosessen fra å være en chōsen-seki til å bli en sørkoreansk statsborger virker ekstremt enkel. Isteden formidles temaene i en film som først og fremst er en kjærlighetshistorie, noe Sugihara minner oss – og seg selv – på gjentatte ganger utover i filmen.

Sugihara spilles av Yosuke Kubozuka, som tidligere har spilt i diverse ungdomsfilmer, og dette bidrar også til å gjøre filmen kommersielt tilgjengelig. I følge Mika Ko er valget av en såkalt kul og samtidig sensitiv hovedperson en måte å gjøre zainichi mer sympatisk overfor et yngre publikum. Sugihara er imidlertid også en tragisk figur, et offer for det japanske samfunn og hans arv fra sine foreldre. Filmen problematiserer ikke nødvendigvis Japans ideologi om homogenitet, men den forsøker å nøytralisere det negative aspektet ved å vokse opp som en zainichi: Man må ikke la seg styre av fortiden, men heller se framover.

Filmen fortelles stort sett gjennom tilbakeblikk, strukturert etter hvordan minnene til Sugihara fungerer. Vi kan for eksempel være i en scene som foregikk for seks år siden, så blir scenen avbrutt fordi det er noe ved den scenen som minner Sugihara på noe som skjedde tre måneder senere … Og så kan vi hoppe videre i tre til fem andre scener før vi får se resten av den første scenen. Denne kompliserte fortellerstrukturen kan gjøre filmen ganske forvirrende for tilskueren, men den gjør også filmen dynamisk. Jumpcuts og handlinger som blir gjort raskere eller saktere skaper også en fin dynamikk.

Men alt dette er kun innpakningen til en film som behandler viktige temaer tilknyttet minoriteter og deres vanskeligheter i det japanske systemet. En scene nesten helt i starten av filmen kan tolkes som en metafor for hvordan det oppleves å være en ung chosen-seki i Japan: Sugihara blir utfordret av sin venn Tawake, til å utføre det de kaller et Super Great Chicken Race. Det hele foregår slik: Den som blir utfordret klatrer ned på skinnene. Der skal han vente til toget kommer, stå på skinnene så lenge som mulig, og så prøve å løpe foran det til toget stopper. Uten bli overkjørt. Og: Etter dette må han løpe videre til neste stasjon. I denne scenen representerer toget det japanske samfunnet, og det er ved hjelp av ren viljestyrke at Sugihara unngår å bli knust.

Filmen viser også hvordan en del japanske lover vanskeliggjør livet for ikke-japanerne som bor fast i Japan. I en scene spør en politimann Sugihara om å få låne penger til kaffe. Når politimannen så spør hvor Sugihara har vært, slår Sugihara ham bevisstløs: Han tror at han vil bli arrestert. I stedet for å løpe fra åstedet bestemmer han seg imidlertid for å vente til politimannen våkner igjen, for å spandere kaffe på ham og forklare ham hvorfor han handlet slik han gjorde. Han forklarer at grunnen til at han slo var at utlendinger som bor i Japan må ha et identifikasjonskort på seg til enhver tid, som identifiserer dem som ikke-japaner, og at han ikke hadde dette på seg.

I en annen scene får vi vite at en av vennene hans, Tawake, har blitt arrestert og har måttet registrere fingeravtrykket sitt. Vi får vite at filmen foregår på den tiden hvor utlendinger som bodde i Japan måtte registrere fingeravtrykk, noe Tawake på et vis hadde klart å unngå.

Å være en chosen-seki

Go Go

 

Men hvordan fremstiller filmen nasjonalitet, etnisitet og identitet? I filmens åpningsscene ser vi Sugihara midt i en gymsal, det foregår en basketballkamp rundt ham. Både Sugiharas motspillere og lagkamerater ignorer ham – og det virker som Sugihara ignorer dem også. Vi får høre hans indre monolog:

«Race, homeland, nation, unification, uh, patriotism, integration, compatriot, friendship. They make me sick. Rulers, repression, slaves?  No, subjects is better. Aggression, discrimination. What are they? Exclusion, outcast, blood, mixed, pure. Solidarity.»

Det blir så klippet til et nærbilde av Sugiharas hender som holder rundt en basketball. Lagkameratene hans går bort til ham, tar fra ham ballen og begynner å slå og sparke ham. De går så til den banehalvdelen de kom fra, hvor det andre laget venter. Sugihara ser opp mot dem og vi hører følgende indre monolog:

Sugihara: “I was born in Japan. I am a so-called Korean-Japanese. I don’t think I am any different from other Japanese. But they call me this.»

Under monologen blir det kryssklippet mellom Sugihara og et drømmeaktig bilde av de andre basketspillerne som dribler basketballer. I det Sugihara sier «But they call me this,» svarer de andre: «Zainichi!» og alle kaster basketballer mot Sugihara. Han plukker opp en av ballene, løper så vekk fra dem, men plutselig bråsnur han og kaster ballen i kurven på den andre siden av banen. Han angriper så de andre spillerne, men plutselig stopper filmen opp og vi hører Sugiharas stemme som sier:

Sugihara: “No. This is my love story.”

Go Go

 

Scenen introduserer hovedtemaet, nasjonalitet og etnisitet, og gjennom monologen forstår vi at dette er noe filmens protagonist har vanskeligheter med. Men vi får også vite at dette først og fremst allikevel skal være en kjærlighetshistorie.

Sugihara er imidlertid ikke en hvilken som helst zainichi, han er jo også i tillegg en chōsen-seki, en nordkoreaner. På veggene hjemme henger det bilder av Kim Il-Sung og Kim Jong-Il. I scenen der vi får vite at han er nordkoreaner sitter faren hans, Hideyoshi, og ser på et program om Hawaii, og får plutselig lyst til å ta en tur dit. Sugihara spør hvorfor faren har lyst til å dra til «the symbol of corrupt capitalism». Moren, Michiko, forklarer at ideologi er som mote, det vil si noe som kommer og går: «The soviets lost out to the cold. The cold freezes your nose. Same with ideology». Ideologi som noe dødt eller meningsløst er noe som blir gjentatt flere ganger i løpet av filmen.

I neste scene prøver faren å få sørkoreansk pass til seg selv og moren, slik at de kan reise til Hawaii. Han velger å bytte til sørkoreansk statsborgerskap, og får det innvilget (I boken viser det seg at grunnen til at det var så enkelt for Hideyoshi å få pass, var fordi han betalte en ansatt ved den sørkoreanske ambassaden under bordet).

På veien hjem ber Hideyoshi Michiko om å stoppe bilen, og ber Sugihara følge ham til en strand i nærheten hvor han forklarer følgende: “Easily change your nationality. Be an American or Russian if you got money” … “See the world, and, decide for yourself.”

Den egentlige grunnen til at han valgte å bytte til sørkoreansk statsborgerskap, var å vise Sugihara at han ikke trenger å være bundet av nasjonalitet. Senere i filmen forteller Hideyoshi at han tidligere drømte om å være spansk, og to uker senere reiser han og kona til Spania. Igjen blir det understreket hvor lite viktig nasjonalitet er. Med riktig pass kan man dra hvor man vil.

Sugihara forklarer så – gjennom voice-over – at han ikke ser noen framtid for seg selv, men at han likevel har et valg, valget mellom å være nord eller sørkoreaner. Han har kanskje ikke den største valgfriheten, men for første gang føler han seg som en ordentlig person. Han bestemmer seg for å bli sørkoreaner og skifter skole fra den nordkoreanske til en japansk.

GO Go

 

Livet på den nye skolen byr imidlertid på oppstartsproblemer, og han ender stadig opp i slåsskamper. Han vinner slåsskampene relativt lett, hovedsakelig fordi hans far lærte ham å bokse da han var liten, men de blir en gjennomgående del av skolehverdagen hans. Helt til han banker opp Katô, sønnen til en yakuza-leder. Katôs far sier at han normalt ville bedt Sugihara kutte av en finger, en vanlig straff innen Yakuzaen, men han velger isteden å tilgi Sugihara. Og fra da av blir Katô og Sugihara gode venner.

Filmen drives som sagt framover gjennom assosiasjonsmetoden, og et tilfeldig møte med vennen Won-Su fra den gamle nordkoreanske skolen, minner Sugihara om en av selvkritikktimene da han selv gikk der. Det var forbudt å snakke japansk på skolen, og Won-Su ble beskyldt for å ha snakket japansk. Won-Su forklarer at han sa «I have to take a shit» på japansk fordi det, for ham, hørtes feil ut på koreansk. (Antageligvis fordi man på disse skolene lærer en veldig høflig måte å snakke koreansk på, som ikke nødvendigvis passer til dagligtale.)

Læreren – Mr. Kim, med tilnavnet «Kim Satan» – slår Won-Su, og spør om andre også har snakket japansk. Won-Sun forteller at Sugihara planlegger å begynne på en japansk skole, noe som gjør læreren rasende. Han prøver å slå ned Sugihara, og roper at Sugihara forråder den koreanske rase, men han bommer og slår ved et uhell ned en annen student i stedet. Mr. Kim plukker så opp en stol for å kaste den på Sugihara, men Sugihara klarer å dukke unna og stolen krasjer i stedet gjennom et vindu og ut i gangen. En annen lærer kommer inn og spør hva som skjer. Mr. Kim forklarer at Sugihara skal begynne på en japansk skole. Den andre læreren opplever slettes ikke dette som et forræderi. Han blir henrykt, og sier at Sugihara vil bli en flott ambassadør for Nord-Korea. Mr. Kim blir enda mer rasende av å høre dette. Han begynner å slå Sugihara, men den andre læreren stopper ham. Når Mr. Kim sier at Sugihara har sviktet landet, svarer klassekameraten Jeong-Il at de aldri har hatt et land. Og Mr. Kim svarer tilbake med å gi ham juling.

Denne sekvensen kan tolkes som en veldig politisk korrekt tilnærming til spørsmålet om Nord-Korea: At Nord-Korea ikke er Japans fiende, men at de to landene er veldige uenige. Mr. Kim representerer den negative siden ved Nord-Korea. Den andre læreren representer den positive siden og ønsket om en diplomatisk tilnærming. Jeg vil si dette er et ganske så bevisst trekk myntet på å gjøre filmen tiltrekkende ovenfor chōsen-seki, som formidler følgende: Se her, ikke alle lærerne som jobber på de nordkoreanske skolene er slemme, noen av dem ønsker et genuint samarbeid med japanere.

At Jeong-Il mener at de aldri har hatt et land, er trolig begrunnet i at de teknisk sett er statsløse. Og også at det landet deres forfedre kom fra, det vil si et forent Korea, ikke eksisterer lenger.

I en scene der Sugihara er invitert til bursdagsfest hos Katô, ser vi ham komme til festen, ta på seg øretelefoner og høre på rakugo. Rakugo er en form for tradisjonell japansk stand-up humor, som går helt tilbake til 1200-tallet. At han hører på dette framhever hans interesse for japansk kultur. Samtidig som han hører på rakogu leser han boken Catcher in the Rye, trolig fordi han kjenner seg igjen i bokens hovedkarakter.

Go Go

 

Noe scenen også viser, er Sugiharas trang til isolasjon. Selv når han blir akseptert i det japanske miljøet, føler han seg utenfor. Dette er trolig fordi han er ganske sikker på at hovedgrunnen til at de andre aksepterer ham er siden de tror han er etnisk japansk.

I en senere scene sitter Sugihara og Jeong-Il på restauranten hvor moren til Sugihara jobber. En av servitrisene som jobber sammen med henne, kommer bort til dem. Sugihara introduserer henne for Jeong-Il. Vi får vite at Jeong-Ils mor er japansk og faren er koreansk. (Jeong-Il har dermed rett til japansk statsborgerskap). Hun spør om han går på japansk skole. Sugihara svarer at Jeong-Il går på koreansk skole, noe som gjør ham kul.

Jeong-Ils ønske er å bli lærer ved en nordkoreansk skole, men han drømmer også om å bli komiker. Sugihara sier at Jeong-Il vil kunne forandre den nordkoreanske skolen, akkurat som en spontan forandring i DNA, og begynner så å snakke om hvordan japanerne opprinnelig kom fra Kina og Korea, og hvis man går lengre bakover gjennom evolusjonen er alle mennesker ett folk. Men før han får fullført talen sin, avbryter servitrisen ham, og lurer på hva i alle dager han snakker om.

Monologen om mutasjon av DNA og evolusjon er med på å underbygge filmens budskap om at nasjonalitet og etnisitet er menneskeskapt, vi har alle samme opprinnelse. I boken blir for øvrig tanker tilknyttet DNA og genetikk ofte brukt av Sugihara for å understreke at nasjonalitet og etnisitet kun er konstruert og derfor ikke naturlig, mens i filmen blir det kun nevnt i denne ene scenen.

På veien hjem forteller Jeong-Il at hans søster ønsker å begynne på en japansk skole, og han sier at han er bekymret for henne siden hun ikke er like sterk som Sugihara. Det han er redd for, selv om han ikke sier det direkte, er at hun kommer til å bli mobbet på grunn av at hun er halvt koreansk, og at han ikke tror hun vil kunne takle det presset like bra som Sugihara. Jeong-Il gir så Sugihara en bok med Shakespeares verker.

Go Go

 

Senere ser vi så Jeong-Il på en togstasjon, der noen japanske studenter overtaler en japansk student til å invitere en jente i nordkoreansk skoleuniform ut på en date. Studenten som får oppgaven får en lommekniv fra en annen student. Han går bort til jenta, men klarer ikke å spørre henne. Jeong-Il tror at den japanske studenten plager jenta og bryter inn. Han tar tak i den japanske studenten som ved uhell kutter Jeong-Il i halsen med lommekniven. Jeong-Il kollapser og jenta prøver å stoppe blodet, den japanske studenten stirrer på Jeong-Il i sjokk. Jenta roper at noen må ringe etter ambulanse, men ingen reagerer, ut i fra det vi kan se.

Scenen prøver tilsynelatende å vise hvordan zainichi blir utsatt for rasisme fra japanere. Det er også mulig å tolke scenen som om det var Jeong-Ils egen feil at han ble drept. Kanskje den japanske studenten faktisk var forelsket i den koreanske jenta, og at det var Jeong-Ils egne fordommer mot japanere som førte til tragedien. Den implisitte grunnen til at Jeong-Il ble drept var fordi han ønsket å forene den nordkoreanske kulturen med den japanske.

I begravelsen til Jeong-Il kommer Won-Su bort til Sugihara og foreslår at de hevner seg på den japanske studenten som drepte ham. Sugihara sier at det ikke er noe Jeong-Il ville ha ønsket, og anklager Won-Su for å bare være ute etter bråk. Won-Su anklager Sugihara for å ha solgt sjelen sin siden han har fått sørkoreansk statsborgerskap, Sugihara svarer at han heller vil selge sjelen sin enn å ta hevn. Han forlater så Won-Su.

Et interessant aspekt – som det vel også ligger noen føringer i – er at i løpet av filmen har alle de nordkoreanske karakterene valgt, eller i det minste ønsket, å skaffe seg sørkoreansk statsborgerskap. Unntatt to personer: Jeong-Il og Won-Su. Jeong-Il ønsket å forene nordkoreansk og japansk kultur og måtte derfor dø, Won-Su er en bråkmaker og fortjener derfor ikke sørkoreansk statsborgerskap.

Far og sønn – historie og nåtid

I en scene – som også er en nøkkelscene for tolkning av filmens «moral» i forhold til nordkoreanere i Japan – blir Sugihara ringt opp av faren som spør om Sugihara kan komme og hente ham. Sugihara finner faren sittende ved veien, tydelig beruset. Faren forklarer at forretningene hans går dårlig, og at broren hans – Sugiharas onkel – er død. Farens bror dro tilbake til Nord-Korea på 50-tallet. Sugihara møtte aldri onkelen sin, og all kontakt mellom onkelen og faren stoppet når faren ble sørkoreaner. De bestemmer seg for å ta en taxi hjem.

Faren begynner å fortelle om broren, men Sugihara roper at han er lei av høre triste historier fra fortiden. Ingen bryr seg om slikt lenger. Han anklager farens generasjon for aldri å ha gjort noe viktig. Taxisjåføren som kjører dem blir veldig provosert av dette, stopper taxien og spør faren om han kan slå Sugihara. Faren sier til taxisjåføren at de vil gjøre opp i parken som ligger i nærheten, og far og sønn har en boksekamp. Den ender med at faren vinner over Sugihara, men han innrømmer etterpå at kanskje Sugihara har rett. Kanskje det er på tide å legge fortiden bak seg og heller se framover. Sugihara sier han vil viske ut grenser og faren sier at deres forfedre har vært løgnere siden Lee-dynastiet.

Hele sekvensen representerer kjernen i filmens implisitte budskap rettet mot chōsen-seki: «Historien om dine forfedre er deprimerende. Skaff deg et sørkoreansk pass og se framover så går alt bra.»

I en senere scene oppsummeres Sugihara sitt syn på egen, ny, identitet, i det han resiterer et dikt på koreansk: “I’m not korean or japanese. I’m grass without roots”

Å aksepteres av den andre. Filmens kjærlighetshistorie.

GO Go

 

Men hva med kjærlighetshistorien? Hvordan er forholdet mellom koreanske Sugihara og japanske Sakurai? Filmen begynner med et sitat fra Shakespeares Romeo og Julie akt II, scene 2:

Julie: «What’s in a name? That which we call a rose by any other name, would smell as sweet.”

Ordene det er snakk om i forhold til Go er «japansk» vs «koreansk»: Nasjonalitet er kun en merkelapp og definerer ikke selve individet. Men de som kan resten av Shakespeares tekst vil finne en enda dypere forklaring som gjør båndet til denne filmen sterkere.

Julie: “So Romeo would, were he not Romeo call’d, Retain that dear perfection which he owes Without that title. Romeo, doff thy name, And for that name which is no part of thee. Take all myself.”

Det Julie prøver å forklare til Romeo, er at hun elsker ham som person, men at familien hans, og navnet hans, er hennes fiende. Hun ber ham derfor å gi fra seg navnet og glemme familien sin, slik at hun da kan kunne elske ham.

Som vi vil se, er det en direkte sammenheng mellom budskapet i denne scenen fra Romeo og Julie og budskapet i Go. Filmen vil ikke likestille zainichi med japanere, men heller vise hvor meningsløst det er å gruppere mennesker etter etnisitet. Sakurai velger å elske Sugihara, ikke fordi hun har akseptert at han har koreansk blod, men fordi hun ser forbi etnisitet og nasjonalitet og ser ham som et individ.

De to møtes for første gang på den tidligere nevnte bursdagsfesten til Katô. De forlater festen og går til en forlatt lekeplass, der de snakker om hverandres interesser. Hun sier at hun ikke vil fortelle ham fornavnet sitt fordi det gjør henne flau. I Japan brukes fornavn hovedsaklig når man er blant nære venner eller familie, så det at Sakurai nekter å si fornavnet sitt er egentlig ikke så rart. Han sier at han føler det samme om sitt eget fornavn. De lover å ikke lyve for hverandre, men han unnlater å fortelle henne at han er koreansk.

De bestemmer seg for å begynne å date, og møtes foran det japanske parlamentet. Det er Sakurai som ønsket at de skulle møtes akkurat her, og møteplassen hinter til hennes nasjonalistiske tiltrekning. Som igjen forklarer hennes reaksjon når Sugihara forteller henne at han er koreansk.

Etterpå spiser de middag hjemme hos Sakurai. Dette er første gang Sugihara spiser i et japansk hjem. Faren til Sakurai ytrer et ønske om at Japan burde være mer unikt, og Sugihara svarer med å henvise til mulige betydningen av navnet «Japan» – for å vise hvor unikt landet er.

Ideen om å være unik i forhold til andre nasjoner har sterke røtter i Japan, noe som ble forsterket på slutten av 1800-tallet, da Japan kom ut av isolasjonen. Dette har i senere tid utviklet seg til nihonjinron som betyr «teorier og lære om alt japansk». Mika Ko skriver i boken Japanese Cinema and Otherness, med henvisninger til Stuart Hall og Homi Bhaba som har kommet med lignende utsagn:

“Countries identify themselves in relation to others. Or, put differently, nations assert their difference through a contrast with other countries. However, there is one country which believes that its culture is “uniquely” unique. This is Japan.” (Ko, M. 2010 s.11)

Lenger uti forholdet deres, bestemmer de to seg for å tilbringe natten sammen. De drar hjem til henne, men før de skal ha sex forteller Sugihara Sakurai sannheten om sin identitet: At han er koreaner. At han var nordkoreaner, men at han har byttet nasjonalitet og nå er sørkoreaner. Sakurai blir veldig opprørt og hevder at han nå har ødelagt alt. Sugihara spør hvorfor hun er så opprørt. Han er jo født i Japan, han kan koreansk og japansk flytende og kan derfor heie på begge land. Hun forteller at faren hennes har sagt at koreanere er skitne og upålitelige. Han drar sin vei.

Vi føres så seks måneder framover i tid. Sugihara er på rommet sitt og leser. Telefonen ringer og det viser seg at det er Sakurai, som spør om de kan møtes. De møtes der de var den første gangen, og han erklærer at han ikke lenger bryr seg om nasjonalitet eller etnisitet. Han ser på seg selv som et fritt individ:

Sugihara: What am I? Goddamn it, what am I? Answer! What am I?

Sakurai: Japanese-born Korean.

Sugihara: How can you call me «Korean» like that? Calling me «Korean», means I’m a stranger leaving the country! Is that what you are saying? Feel like killing you fucking Japanese sometimes. Scare you guys don’t I. Need to fucking call me something. Right? OK, I’m a lion. Lions don’t think they’re «lions». You fucking gave ’em that name. Come near me, and I’ll rip your neck off. Any name is okay. Viper, scorpion, why not alien? But I don’t think I’m a fucking alien! I’m not a Korean or «alien». I’m me. No, I’ll give up being me. I’m a fucking question mark. A big unknown.

Sakurai: Those eyes.

Sugihara: Eyes?

Sakurai: Those eyes of yours fascinate me. When I was first glared at by your eyes, I trembled all over. It does no longer matter to me what Sugihara’s ethnic belonging is. I have come to the truth at last. I should have known the first time I saw Sugihara.

Hun aksepterer han til slutt. Ikke som en korea-japaner eller koreaner, men som et menneske. Det handler med andre ord ikke om å akseptere korea-japanere som etnisk gruppe, men om å akseptere enkeltindivider.

Go Go

Avslutning

Så hva slags identitet ender Sugihara opp med? Det korte svaret er zainichi, en koreansk-japaner. Men var ikke han en zainichi fra før? Jo, men nå har han blitt den «riktige» typen zainichi, ut fra filmens normer: Han er ikke lenger en chōsen-seki, en nordkoreaner uten statsborgerskap i noe land, han har nå et sørkoreansk pass, men uten noe egentlig forhold til Sør-Korea.

Sugihara har oppnådd større frihet ved å oppgi sine forfedres kultur og verdier. Men hva er det han egentlig har tapt? Hans foreldre og andre i filmen, har gjort det klart for ham at deres ideologi var feilslått. Og det landet som hans forfedre kom fra eksisterer ikke lenger. Hadde han egentlig noe annet valg?

I filmen Gos univers virker det ikke slik. Og slik taler vel filmen staten Japans sak. På en side kan man argumentere for at det er en postkolonial film som skildrer hvordan immigranter har det i andre land, men på den andre siden er filmen veldig endimensjonal i moralen sin. Og moralen fremmer de offisielle japanske målsetningene i forhold til nordkoreanere i Japan. Japan som samfunn har også behov for å nedtone sin status som imperialist og kolonihaver. Jeg vil derfor konkludere med, at ut i fra dialogen og karakterenes handlinger, prøver filmen hovedsakelig å konvertere chōsen-seki, noe som også er målet til den japanske stat:

“ … efforts to resolve the “Korean problem”, which has been to make the Korean-resident population invisible through assimilation and naturalization. … Korean identity in Japan would then become associated with postwar South Korean immigrants, thus eradicating the category of Koreans as a historical minority in Japan and burying an episode in Japan’s history that most would rather forget. Furthermore, by making Japanese citizens of an already indistinguishable Korean-resident population, the state can reappropriate the dominant discourse on Japanese cultural homogeneity and reinvent Japan as a “closed” country that cannot manage the chaos of opening its doors to foreigners.” (Chung, E. A. –R. 2010)

 

Litteraturliste

Chung, E. A.-R. (2010). Immigration and Citizenship in Japan. Cambridge: Cambridge UP.

Eriksen, T. H. (2010). Ethnicity and nationalism: anthropological perspectives (3rd. utg.). London: Pluto.

Hester, J. T. (2002). Korean-Japanese? Shifting Perception of Belonging among Koreans in Japan. Republik of Korea: Seongnam.

Ko, M. (2010). Japanese cinema and otherness : nationalism, multiculturalism and the problem of Japaneseness. London: Routledge.

Kostakopoulou, D. (2008). The Future Governance of Citizenship. Cambridge Cambridge University Press.

Naficy, H. (2006). Transnational cinema: the film reader. London: Routledge.

Japan’s Ministry of Justice. (2006) The nationality law. http://www.moj.go.jp/ENGLISH/information/tnl-01.html Hentet: 08.05.2014

Ryang, S., & Lie, J. (2009). Diaspora without homeland : being Korean in Japan. Berkeley: University of California Press.

 



2 kommentarer

  1. Jon Iversen sier:

    Filmen har vært i salg hos Platekompaniet, men er nå ute av produksjon. Den er mulig å finne på nettet i en dårlig oppløsning for den som leter.

  2. Ellen sier:

    While that profile is lame and should be swiftly deleted, I do not think that e-mail veiicrfation has anything to do with the issue.Also you can not expect to get the IP address of the scumbag who created the account. I admit that I’m not too familiar with US law, but in europe it would be a bigger offense to give out that IP address than to allow the fake profile to exist for an extended period.

Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Fortolkningens hegemoni – om filmkritikkens usynliggjøring av estetikken

I Z nummer 4 1999 med temaet «Amatør» trykket vi en artikkel av Eric Arguillère som [...] | kun utdrag

Smerte, blod og skrik

Z #4 1990: Kan en livsfornektende film, som fråtser i smerte, blod og skrik regnes som et kunstverk? Nei, [...] | kun utdrag

Dreyer i Norge – Carl Theodor Dreyer og Glomdalsbruden

Z #3 1988: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag