Av Christer Bakke Andresen
Fra 2003 har Norge fått sin egen grøssersjanger på kino. En av de viktigste undersjangrene i denne bølgen er en vi kjenner godt fra amerikansk skrekkfilm: Slasherfilmen. | kun utdrag
Av Helene Aalborg
I 2015 mistet vi en av vår tids største skrekkfilmskapere: Wes Craven. Han hadde selv i utgangspunktet ingen ambisjoner om å jobbe med skrekkfilm. Hvordan endte han opp som en av sjangerens største auteurer? | kun utdrag
Av Dave King
Det er lett å forstå hvorfor Warner Bros i sin tid lot Ken Russell få lage en overdådig adaptasjon av Aldous Huxleys roman «The Devils of Loudon». Det er ikke fullt så enkelt å skjønne hvorfor de skal være så motvillige til å la oss tilskuere få se filmen nå.
Av Thor Joachim Haga
Det er lett å håne monsterfilmer. Underteksten i de mest vellagde sjangervariantene kan imidlertid være vel så kompleks som i et bergmansk psykodrama eller et antonionisk identitetseksperiment. Mye av denne kompleksiteten er plantet på lydsiden, gjennom en flora av filmmusikalske grep som ikke bare understøtter historien, men som også bidrar til emosjonell, stemningsmessig og symbolsk egenverdi. | kun utdrag
Av Christin Wethal Sandnes
En gang - for hundrevis av filmer siden, og det som også tilfeldigvis var en regntung kveld i oktober - snubla jeg og min like filmfanatiske venninne inn på Filmteatret. I et hjørne sto det en filmplakat i svart/hvitt som egentlig ikke sa oss noe om hva slags film den reklamerte for. Tittelen var også underlig: The Blair Witch Project? Og traileren, rarest av alt. Tre ungdommer som løp rundt i skogen og … skreik? | kun utdrag
Av Kaisa Waldenstrøm Breiland
Har norsk skrekkfilm en egen identitet? | kun utdrag
Av Atli Bjarnason
Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.