Hva fanden(e) feiler det Warner Bros? Ken Russells The Devils

The Devils

Det er lett å forstå hvorfor Warner Bros i sin tid lot Ken Russell

få lage en overdådig adaptasjon av Aldous Huxleys roman «The Devils of Loudon». Det er ikke fullt så enkelt å skjønne hvorfor de skal være så motvillige til å la oss tilskuere få se filmen nå.

Sammen med folk som Nicolas Roeg, Tony Richardson og Lindsay Anderson red Russell på en utrolig bølge av store britiske filmregissører, en bølge som fortsetter å imponere oss den dag i dag. Etter suksessen han hadde med D H Lawrence-adaptasjonen Women in Love for Universal Artists i 1969, var Warner Bros mer enn villige til å hoppe på Russell-toget. Filmen ble både en box office og kritiker-hit – og den fikk en Oscar (beste kvinnelige skuespiller, Glenda Jackson). Så da Russell pitchet ideen til dem om å lage et manus – delvis basert på Huxleys bok fra 1952, delvis på John Whitings teaterstykke «The Devils» fra 1960 (for øvrig opprinnelig tiltenkt U.A før de trakk seg ut av prosjektet) – gav de ham grønt lys.

Både bok, skuespill og film dramatiserer hendelser som virkelig fant sted i den lille franske byen Loudon på 1600-tallet. I denne byen fantes det på dette tidspunktet et kloster ledet av en seksuelt besatt abbedisse – Jeanne des Anges. I 1632 ble byens meget jordiske prest, Urbain Grandier (en katolsk prest som ikke var så opptatt av sitt cølibat-løfte), anklaget av en gruppe nonner fra dette klosteret. De mente han hadde forhekset dem, og blant annet sendt djevelen Asmodai til å utføre utuktig omgang med dem. Kardinal Richelieu og kong Louis XIII var i utgangspunktet ute etter å demme opp for protestantiske strømninger i småbyer som Loudon. Og siden Grandier tidligere også hadde skrevet kritisk om kardinal Richelieu, benyttet kardinalen sjansen til å bruke disse anklagene som skyts mot presten.

Med The Devils leverte Russell et modig, inngående og ekstravagant overflodshorn av en film, med slående produksjonsdesign, signert Derek Jarman, dissonant filmmusikk, signert Peter Maxwell Davies, og glimrende skuespillerprestasjoner fra stjernene Oliver Reed, som Grandier, og Vanessa Redgrave som Jeanne des Anges.

The Devils

Og dermed tok studioets kjærlighetsaffære med både film og regissør brått og ubehagelig slutt. Filmens seksuelle, voldelige og religiøse innhold medførte at både britiske sensurinstanser og Warner Bros forlangte mye klipping i filmen før den kunne slippes på kino i England. Og da som «X-rated». Studioet gjorde ytterligere drastiske kutt i filmen før den ble sluppet i USA. Warners markedsføring av filmen i USA på dette tidspunktet viser tydelig ubehaget selskapet følte overfor filmen, med et defensivt «The Devils is not a film for everyone» på plakater og trailere. Denne sterkt lemlestede versjonen av filmen kom til å bli den eneste studioet aksepterte de neste tiårene, og da i de landene der filmen ikke allerede var forbudt. Filmen har forøvrig ikke blitt sluppet offisielt på video/dvd i USA siden en VHS-utgivelse i 1995.

I 2002 fant journalist Mark Kermode en del av det sensurerte råmateriale fra den opprinnelige filmen, filmruller man lenge hadde ansett som tapt, deriblant den beryktede «Rape of Christ»-scenen der hysteriske nonner voldtar en statue av Jesus på korset. I 2004 ble så mye av dette materiale satt inn i en restaurert versjon av filmen. Denne, mest fullverdige og minst sensurerte, versjonen av filmen siden Russells originalversjon fra 1971, gikk så en seiersgang på flere offentlige visninger jorda rundt. Og man håpte Warner ville svare på dette med en offisiell nyutgivelse.

I 2012 fikk det britiske filminstituttet, etter lange forhandlinger med Warner Bros, lov til utgi en DVD av filmen. Men selv om de hadde tilgang til den restaurerte filmversjonen fra 2004, nektet Warner Bros å gi fra seg noe av det originale filmmateriale så det kunne overføres til ny høyoppløst digital standard. I stedet gav de BFI en digi-beta tape av den britiske sensurerte X-graderte versjonen, noe som innebar at BFI bare kunne utgi den sterkt kuttede 1971-versjonen. Og bare på DVD.

The Devils

Paul Joyce sin dokumentar Hell on Earth: The Desecration and Resurrection of The Devils, presentert av Mark Kermode, hadde blitt vist på britiske Channel 4 i 2002, og skulle inkluderes i DVD-ens bonusmateriale. I denne filmen er hele sekvensen med voldtekten av Jesus-statuen tatt med. Warner nektet imidlertid å gi tillatelse til bruk, så til og med dokumentaren ble klippet. I skrivende stund er den uklippede versjonen av dokumentaren fortsatt tilgjengelig på YouTube. Og DVD-en er, med alt sitt ekstramateriale, verdt å kjøpe, selv etter all Warners forkludring og kutting. Men alle de bisarre restriksjonene som er lagt på denne utgivelsen, gjør det virkelig på sin plass å undre seg over hvorfor ikke Warner Bros kunne gi BFI materialet de trengte, og hvorfor studioet fortsatt vurderer sekvensen med nonnene og Jesus-statuen som over grensen for hva som kan vises.

I mai i 2013 viste jeg på min «Dave’s Movie & Music Nights» den X-graderte versjonen av The Devils for en fullsatt sal. Jeg har aldri, i løpet av de fire årene jeg har hatt filmvisninger, sett et så beveget publikum. Folk ble sittende i stolene sine etter visningen, ivrige etter å både diskutere filmen og å bearbeide opplevelsen av det de nettopp hadde sett. Ja, de var sjokkerte. Men de var også forbløffa, engasjerte og stimulerte av filmopplevelsen. Og det er nettopp dette som er poenget: The Devils er ikke en film du bare kan ta passivt inn over deg, og så enten elske eller hate den. The Devils er en film som inviterer til (… ok, forlanger) en reaksjon fra tilskuerne. Hvis du har sett den, er den ikke lett å glemme. Hva mer kan man forlange av en film?

Kort tid etter visningen diskuterte jeg filmen med Russells siste kone, Lisi Tribble, (som også hadde skrevet en nydelig og personlig introduksjon til filmen som jeg kunne framføre for tilskuerne), og vi klekket sammen ut ideen om en kampanje for å sikre utgivelsen av en restaurert og usensurert director’s cut av filmen. Med fru Russells velsignelse og aktive deltagelse har vi fått mange høyprofilerte organisasjoner, regissører, produsenter og manusforfattere til å støtte kampanjen i sosiale medier, gjennom å tvitre og retvitre med hashtagen #FreeTheDevils og gjennom å generelt fremme sitt ønske om en nyutgivelse av filmen. Facebook-kampanjen https://www.facebook.com/FreeTheDevils har nå cirka 4500 følgere.

The Devils

En høyprofilert visning av en nydelig 35 mm kopi av filmen fant nylig sted for en fullsatt sal i Egyptian Theatre i Los Angeles, som del av Beyond Fest. Et meget fornøyd publikum ble også traktert med både en introduksjon til filmen og en Q & A-sesjon med regissøren Bernard Rose (Candyman, Immortal Beloved osv.), en av forkjemperne i kampanjen for en restaurering av filmen.

Det er ikke bare Rose som er begeistra for filmen. Guillermo Del Toro har ved mange offentlige anledninger kraftfullt gitt uttrykk for en manglende forståelse for Warners isfront når det gjelder The Devils. Under en masterklasse i Toronto i 2014 uttalte Del Toro følgende om filmens utilgjengelighet: «Dette er ikke vilkårlig. Dette skjer heller ikke pga. manglende etterspørsel. Dette er en ren og skjær sensurhandling. Og det er tydelig at det er nettopp dette som skjer».

Selv om filmen både er utfordrende og splitter publikum, så vekker den også sterkt engasjement hos de av tilskuerne som kan se oppriktigheten og sinnet i filmens temaer, og som også kan se humoren og den uendelige kreativiteten som er i virksomhet i filmen.

The Devils

The Devils er en film som vekker dype følelser og har en dedikert tilhengerkrets. Så hvorfor stiller Warner Bros så harde krav til de få hjemmevideoutgivelsene filmen mottar? Hvorfor ser de ikke de kommersielle mulighetene i en anstendig utgivelse? Hvis de virkelig har så lite respekt for filmen, kan de ikke DA lisensiere den ut for utgivelse til for eksempel Criterion eller Arrow?

Det finnes selvfølgelig mange filmer som ennå ikke er utgitt på DVD eller Bluray. Men The Devils er ikke en halvglemt B-film som en håndfull kultfilm-fans kjemper for å få utgitt. Det er en prestisjefylt produksjon fra en av filmverdenens mest kontroversielle og anerkjente regissører. Det er forvirrende at Russells film bare har vært utsatt for tilfeldige og beskårne utgivelser rundt om i verden, og at den fortsatt er nærmest usynlig i USA.

Det går rykter om at en eller flere Warner Bros-ledere ble dypt krenket av filmen – og budskapet i den – i 1971, og at det er dette som ligger til grunn for filmens nærmest usynlige status gjennom årene. Hvis det er noen sannhet i disse ryktene må dette ha vært opplevd som virkelig dypt krenkende, for det er ikke mange av disse lederne som fortsatt jobber i selskapet. Nå møter jo selvfølgelig amerikansk kultur mye motstand fra de delstatene som er dypt fundamentalistiske, så Warner Bros frykter temmelig sikkert moralsk og religiøs motstand hvis de skulle støtte Russells film. Men det kan ikke bare være dette som ligger bak holdningen deres.

Det er et besynderlig faktum at Warner ennå ikke har gitt noen offentlig uttalelse i forbindelse med oppfordringene til å gi filmen den utgivelsen den har krav på. En slik taushet stiller selvfølgelig spørsmål om årsakene til at filmen blir så dårlig behandlet. At et studio, i disse tider med mange digitale plattformer, neglisjerer en glemt perle er vanskelig nok å forstå. At de med vitende og vilje ignorerer en bona fide klassiker, med en slik sterk tilhengerskare – er utilgivelig.

I en tid da mange av filmene som treffer multipleks-kinoene er likegyldige, moralsk tomme eller snekret sammen av næringslivskomiteer for å kunne selge lunsjbokser eller leker, burde Russells film bli hyllet. Den burde hylles nå mer enn noensinne, som det ekstraordinære og ekstraordinært kraftfulle og grensesprengende kunstverket det er. Og studioet som produserte det skulle ikke skamme seg, de skulle i stedet feire det med en storslagen presentasjon av filmen, i best mulig format.

Det er på tide at Warner gjør opp for seg i forhold til sitt lenge neglisjerte mesterverk. At de viser dette verket den respekten det har krav på: Dette ville, voldsomme, ekstravagante og modige verket – skapt av en av filmens ekte og dypt savnede stemmer.

(Oversatt av Ingrid Rommetveit)