Den smidige mannen

Hovedbilde Gangs of New York (Martin Scorsese, 2002)

 

Leonardo DiCaprio har klart det. Han er den smidige mannen. Den fleksible. Akkurat sånn jeg vil være. 

Leonardo DiCaprio har vokst fra gutt til mann i løpet av sin filmkarriere, fra myk til hard, og kanskje tilbake i omvendt rekkefølge. Hvordan kan vi forstå DiCaprio som meddeler av et spesifikt mannsbilde? Er han både bløt og barsk? For over 20 år siden ble kinoaktuelle DiCaprio første gang nominert til en Oscar, den gang for birollen i Lasse Hallströms What’s Eating Gilbert Grape? (1993). Et gjensyn med filmen nylig, rørte meg til tårer. Nevnte skuespiller, i samspill med Johnny Depp som dennes psykisk utviklingshemmede lillebror, var mer presis enn jeg husket fra den gangen jeg så filmen for første gang på lerretet. Med villmarksdramaet The Revenant (Alejandro González Iñárritu, 2015) hadde filmskuespilleren glimrende vinnersjanser til årets skuespillerpris i den amerikanske filmhovedstaden. Da jeg selv så Leonardo DiCaprio som helt ung på film, var det akkurat slik som ham jeg følte meg. Er DiCaprio den sanne smidige mannen? Den egentlige fleksible fyren?

Leonardo og svanen. 

1993 gilbert grape What’s Eating Gilbert Grape? (Lasse Hallström, 1993)

 

James S. Murphy skrev i Vanity Fair for to år siden at DiCaprio nærmest hadde utspilt sine sjanser til å motta en Oscar-statuett «unless he becomes a different kind of actor, a much less cool one. Cool guys don’t win Oscars.» En purung Angelina Jolie vant eksempelvis en Oscar allerede for sin gjennombruddsfilm. DiCaprio har aldri, tross all tidlig anerkjennelse, fått denne utmerkelsen. Jeg er ikke sikker på at hele forklaringen har å gjøre med at han er for «cool», skjønt en film som Quentin Tarantinos Django Unchained (2012) viste ham fra denne vinkelen.

Hoveddelen av DiCaprios tidlige filmer som meget ung mann, var seriøse dramafilmer. I 1997 tok den nesten legendariske Annie Leibovitz et bemerkelsesverdig bilde av den unge Leonardo DiCaprio for magasinet Vanity Fair. Det er meg ukjent hva den nevnte fotografen ville med en slik iscenesettelse. Den avbildede, med en hvit svane vakkert slynget rundt halsen sin. Mot en bakgrunn av sort og mørke gråtoner. Det er likevel mulig at tankene som kommer til meg om mytologiske Leda og guden Zeus i dyreskikkelse, svanen, ikke tyder på at jeg er helt på villspor. Med sin forbindelse til tenkeren og forfatteren Susan Sontag, regner jeg med at fotokunstneren i hvert fall hadde de kunst- og kulturhistoriske referansene klart i hodet. For denne fremstillingen av ynglingen i bildet åpenbarer ham som kanskje noe tvetydig, og svanen som hans gudegitte kjæledyr, hans begavelse i seg selv kanskje? Er det ikke også her noe av DiCaprios skjønnhet og appell opprinnelig lå, men også der problematikken rundt hans tidlige image egentlig oppstod? At han virket for ungdommelig?

Ungpikeidol eller «jentegutt»?

1993 this boys life This Boy’s Life (Michael Caton-Jones, 1993)

 

Leonardo DiCaprio var i en periode kjent som et ungpikeidol. Kanskje som et «noe mer kredibelt alternativ», ifølge Dagbladets toneangivende røst, Inger Merete Hobbelstad, i en tekst kalt «Jenteguttene». Like fullt var han tidlig regnet som en av den amerikanske filmindustriens mest lovende talenter, med spesialfeltet tenåringsgutter i trøbbel. Faktisk vil jeg påstå at han har hatt en gjennomslagskraft helt utenom det vanlige, helt fra han ble kjent og vakte oppsikt i filmer som This Boy’s Life (Michael Caton-Jones, 1993) og omtalte What’s Eating Gilbert Grape? Skuespilleren kan ha fått ungpikehjerter til å banke noe raskere, men jeg vet at dette ikke nødvendigvis gjaldt den store kvinneandelen blant filmpublikummet. For som Hobbelstad skriver, «Hva var tiltrekningskraften til jenteguttene?». I gratismagasiner myntet på unge mennesker, kunne jeg også i min tid lese hvordan især kvinnelige skribenter tok avstand fra DiCaprios filmpersona og fysisiske fremtoning, som et mindre attraktivt eksemplar av mannen. Hobbelstad og andre kvinnelige talspersoner må gjerne få gi uttrykk for sin preferanse, for toleranse er et nøkkelbegrep i vårt samfunn. Uansett, stemmer som dette gir uttrykk for en bred oppfatning av hvordan menn i alminnelighet skal være utad.

I filmen This Boys Life har den unge DiCaprio en bløffmaker av en sjarmerende stefar i Robert De Niros skikkelse. Stefaren viser seg etter en kort stund som en manipulerende hustyrann. Den mildere stesønnen gjør mot slutten av handlingen opprør, og mister endog nesten livet i kampen mot overmannen. Han unnslipper ikke uten hjelp av kvinnen, moren hans. Under et gjensyn med filmen forleden, tenkte jeg: Er dette for godt til å være sant? Er dette en filmens usannsynlige happy ending? Ville ikke majoriteten av kvinner valgt Robert De Niro? Svært mange kvinner, også unge, velger – meget bevisst – en furet farsfigur i den modne mannen. Var det troverdig at Kate Winslet som heltinnen i Titanic (James Cameron, 1997) valgte den omflakkende, guttete og blakke kunstneren fremfor den rike, høye og mørke forloveden? Samt at hun, hormonell og med ukritisk idealisme, fastslo overfor forloveden at «I would rather be his whore than your wife!»?

Så er det også slik at betegnelsen ’jentegutt’ i seg selv, virker nedlatende på meg som leser. Ikke ordentlig mann, altså? Et skjellsord mot enkelte gutter i barneskolen? Eller som kjønnsmessig hersketeknikk for å slå en mann nedover, som beskrevet av Hilde Sandvik og Jon Risdal i boken om dette emnet. Det får meg, om ikke annet, til å tenke på sjargongen med homobetegnelser som hagler mellom polititjenestemennene i en av DiCaprios senere filmer, The Departed (Martin Scorsese, 2006). Et annet eksempel er i en avgjørende scene i The Revenant, der protagonisten får høre følgende: «Maybe you should have raised a man, instead of a girly little bitch!» Også Per Haddal i Aftenposten, beskrev DiCaprio med følgende utsagn om at han tilhørte «båsen for myke unge menn av nesten tvekjønnet art». En oppmykning av mannsrollen på film blir i vesentlig mer grad problematisert enn når kvinner krysser grenser inn i menns tidligere territorium, som i actionfilmen. Jeg tenker på Quentin Tarantinos filmer med Uma Thurman. Kvinner slipper bestandig unna, mens menn som har et nært forhold til egne følelser, blir sett på som tvilsomme. For idealet om å være sterk har i tiltagende grad smittet over på kvinner. Der kvinner kan være fleksible, må imidlertid menn fortsatt være endimensjonale.

Filmkritikk og mannsidealet. 

TheBasketballDiaries The Basketball Diaries (Scott Kalvert, 1995)

 

Norske kritikere ser ut til å styre unna myke menn på film. Da Mickey Rourke i en liten rolle i Sean Penns The Pledge (2001) brast ut i gråt på lerretet, beskrev Arne Svingen i Film & Kino ham som at han her «får vist at han kan gråte som et lite barn.» Jeg aner den utbredte holdningen i Norge spesielt, at menn helst ikke skal vise eller ha følelser. Grunnen til at jeg reagerer, er at jeg er forholdsvis overbevist om at det både er sunt å være i kontakt med sin egen sårbarhet, og gi uttrykk for det samme. Det gjelder begge kjønn. Å legge lokk på følelser er skadelig. I Norge, tradisjonelt sett, er det også etter min opplevelse den trauste og tøffe typiske mannen, blåst opp som motstandsmannen i de mange okkupasjonsdramaene, som er bærebjelken i kinofilmen. Et interessant og treffende eksempel er Hans Petter Molands Secondløitnanten (1993) der motstandsheltene standhaftig kjører løpet ut i kampen for fedrelandet, mens det er forræderen som bryter ut i tårer, og faller sammen med skammen over hele seg. Etter mitt syn en iøynefallende karaktertegning der svikeren blir tillagt et sammenbrudd fordi den samme reaksjonen blir sett på som en svakhet, og dermed også som en negativ egenskap. Til tross for at vi lever i et land der menn heldigvis kan trille barnevogner som fedre.

Takk og pris for at det derfor finnes amerikanske dramaer som tør å ta tak i også menns og gutters menneskelighet. De har eksistert lenge. James Dean i East of Eden (Elia Kazan, 1955) er et glitrende eksempel, men ikke helt overraskende nærmest advarte Aftenpostens ellers entusiastiske anmelder under lanseringen kinogjengeren om Deans «gutteansikt» som «litt vekt vil mange si …». Også Robert Redfords Ordinary People (1980) er et godt eksempel. Det finnes heldige unntak også i Norge, og jeg er ikke i tvil om at noen av grunnene til suksessen til filmer som Detektor (Pål Jackman, 2000) og Reprise (Joachim Trier, 2006) lå i de mangefasetterte mannsportrettene disse verkene bød på. Dels gjelder dette også actioneventyret Veiviseren (Nils Gaup, 1987), der mannen fikk være et menneske. Selv som actionhelt fremstiller DiCaprio figurens møte med de ytre hendelsene med dybde; han tilfører filmene sjelsliv. Slik fremstår han på fremragende vis i The Departed og i Christopher Nolans eksistensialistiske thriller Inception (2010).

 

Markedsstrategien.

1996 romeo2 Romeo + Juliet (Baz Luhrmann, 1996)

 

«Det er en bragd i seg selv å gå fra å være et så utpreget ungpikeidol til å bli en anerkjent skuespiller», beretter Inger Merete Hobbelstad til Dagbladet i år. Jeg mener bestemt at DiCaprios fase som hjerteknuser og romantisk helt var kortlevd og forbigående, og først og fremst et uttrykk for filmindustriens feilanvendelse av ham. Filmene som fulgte av den nevnte markedsstrategien er dessuten hans minst interessante, kassasuksessen Titanic medregnet. Visst var sistnevnte film rent teknisk fullkommen, men for et klisjépreget melodrama av en fortelling! DiCaprio var dog overbevisende. Det samme kan ikke sies om hans dobbeltrolle i The Man in the Iron Mask (Randall Wallace, 1998). Som den gode tvillingbroren overbeviste han, men kontrasten ble ikke egentlig stor nok da han også skulle fremstille det arrogante, bortskjemte og despotiske motstykket, regenten. Sammenlignet med Alex Garlands spennende roman, The Beach – en William Goldings Lord of the Flies for nittitallet – endte filmversjonen opp som det reneste sukkersøte oppspinn av et samlebåndsprodukt. Som adaptasjon er det mulig å trekke en parallell til Disney-selskapets bearbeidelse av H. C. Andersens Den lille havfrue. Jeg er totalt uenig med David Ehrlich i Rolling Stone som hevder The Beach (2000) er en nøkkelfilm i DiCaprios karriere. En DiCaprio på diett og med et strengt treningsprogram for å bli en flott strandtype, var kanskje ikke dårlig i rollen. Likevel var filmen en skikkelig nedtur for både hovedrolleinnehaveren og regissøren Danny Boyle. Ved at jeg-fortelleren og erkeantagonisten rett og slett byttet nasjonalitet, tilpasset skaperne av verket seg også en mer amerikanisert ideologi. I denne kommersialiseringsprosessen forkastet Boyle sitt førstevalg til hovedrollen, den brit pop-kule Ewan McGregor. DiCaprio fikk heller ikke muligheten til å briljere med en dialektovergang, slik han tilsvarende gjorde med sin sørafrikanske engelsk i den politiske thrilleren Blood Diamond (Edward Zwick, 2006).

Med Romeo + Juliet (1996) greide imidlertid Baz Luhrmann å bringe begavelsen DiCaprio til sin rett. Denne samtidsutgaven av skuespillet utpreger seg med sin postmoderne estetikk og sitt musikkvideoinspirerte billedspråk. Denne versjonen står stødig på egne ben som noe eget, annerledes enn tidligere filmatiseringer – eksempelvis Franco Zeffirelli, Renato Castellani eller George Cukor. En ung DiCaprio som Romeo var dessuten helt i tråd med William Shakespeares opprinnelige intensjoner, hevder eksperter. Samarbeidet med Luhrmann fortsatte med The Great Gatsby (2013), en film det er delte meninger om, men som innhentet en solid økonomisk gevinst. Selv har jeg etter hvert fått sansen for denne fargesprakende filmatiseringen av F. Scott Fitzgeralds roman ved samme navn. Den er i overmåte sprudlende, men ligger likevel tettere opp til forelegget enn de andre, bevarte spillefilmversjonene til Jack Clayton (1974) og Elliot Nugent (1949), henholdsvis et lavmælt kostymedrama med Robert Redford og en gangsterfilm av noir-epoken med Alan Ladd i tittelrollen.

Som skuespiller vil jeg beskrive DiCaprio som i klasse med Robert De Niro eller Al Pacino, mens mange av rollene han i de senere år har hatt, heller minner om de rollene Robert Redford eller Kevin Costner har innehatt. Den som imidlertid skjøt virkelig fart i Leonardo DiCaprios karriere, er mesterregissøren Martin Scorsese. For om DiCaprio ikke helt hadde fått med seg det voksne publikummet tidligere, ikke minst den mannlige delen av kinogjengerne, er det min overbevisning at han fikk det nå.

 

Martin Scorsese. 

The Departed (Martin Scorsese, 2006)

 

Filmteoretikere som Andrew Tudor og Leo Handel har konkludert med at en gjennomsnittlig filmtilskuer ofte velger seg ut et filmidol av sitt eget kjønn, og at dette seerforholdet ikke er av en seksuell karakter. En forfatter av samme kaliber ved navn Richard Dyer, har derimot problematisert påstanden, og reist spørsmålet om ikke filmen i dette tilfellet gir et utløp for likekjønnsfølelser som ellers blir å regne for tabubelagte i vår kultur. Jeg tror tilskuerposisjonen i dette tilfellet, hos de fleste mennesker, består av en form for homososial, platonisk innstilling, preget av identifikasjon. Likevel er det interessant at også filmskuespillere som James Dean, Mel Gibson og Keanu Reeves er gått over i filmforskningen som såkalte crossover-stjerner; de har altså en dobbel appell – til både menn med den platoniske tilskuerposisjonen så vel som menn med en erotisk sådan.

Da jeg selv så Leonardo DiCaprio som helt ung i filmer som This Boy’s Life, The Basketball Diaries (Scott Kalvert, 1995) og Marvin’s Room (Jerry Zaks, 1996) vakte han en broderlig inderlighet i meg. Det var akkurat slik som ham jeg følte meg. Dette var virkelig noe jeg kunne relatere meg til. For noen få år siden besøkte jeg filmmuseet i Berlin og så utstillingen om Martin Scorsese. Da jeg deretter satte meg ned på kafeen Billy Wilder’s like ved museet, tenkte jeg over hvor tilstedeværende Leonardo DiCaprio hadde vært gjennom presentasjonen av fotografier, skisser, og kostymer – ikke minst gjennom synet av hans karakteristiske klesdrakt i hans første film med Scorsese, den brutale Gangs of New York (2002). Filmfortellingen som for alvor introduserte en hardere DiCaprio. Det synes for meg som om Scorsese har fungert som en mentor for DiCaprio, men at begge to gjensidig har hjulpet hverandre. Skuespilleren ble mer mann gjennom dette samarbeidet. Modnere. Så har DiCaprio alltid virket sikker for alderen. Hans portretter av unge menn har alltid vært dype, og samtidig barnlig lekne. Han tilbyr lag på lag med sinnsstemninger, som i Scorseses nervepirrende mysterium Shutter Island (2010). Det er mye ekthet i DiCaprios formidling. Så er også mange av personene han portretterer tilfeldigvis vært basert på virkelige mennesker, det gjelder også Scorseses samarbeidsprosjekter med ham, som den spenstige The Wolf of Wall Street (2013), eller skuespillerens rolle som filmprodusenten Howard Hughes i The Aviator (2004).

 

Barnlighet og modenhet. 

J. Edgar (Clint Eastwood, 2011)

 

Etter mitt skjønn er ikke The Revenant DiCaprios sterkeste film. Med et kamera som er mer registrerende enn deltagende, blir hovedaktøren på sett og vis naturen. Stilen preger for så vidt Iñárritus tidligere filmer og knytter verkene sammen, men for meg ble det litt for mye omgivelser i et ellers historisk villmarksdrama knyttet til westerngenren. Likevel klarer DiCaprio å holde tritt med denne utfordreren av et sceneri. For han har talt sine figurers sak fra film til film. Fra helt ung alder har han klart å hamle opp med særlig evnerike motspillere, som Meryl Streep og Robert De Niro. Streep erklærte DiCaprio for «a fabulous little genius» etter samarbeidet på Marvin’s Room; en form for uttalelse jeg selv er forsiktig med å bruke om nålevende mennesker. Imidlertid skjønner jeg hvor Streep vil hen. DiCaprio er enestående. En ledende skuespiller er gjerne en good guy, men ikke nødvendigvis fullt og helt. Slik DiCaprio opptrer i Steven Spielbergs Catch Me if You Can (2002).

Om Scorseses filmer med DiCaprio har vist mannen fra en tøffere side, så har han i det senere tidsrommet også fått vist seg i dramafilmer der han har åpenbart hele registeret sitt, som i Clint Eastwoods J. Edgar (2011) eller Sam Mendes’ Revolutionary Road (2008). Samtidig er det svært mange som fortsatt regner hans gjennombruddsfilm What’s Eating Gilbert Grape? som hans beste innsats overhodet: Denne eksakte gjengivelsen av en psykisk utviklingshemmet med så mye varme og menneskelighet. Visst hadde DiCaprio forut for innspillingen studert barn og unge i samme situasjon, ved gjennomsyn av filmopptak og besøk på institusjoner. Likevel er det noe ved hans eget jeg, hans egen personlighet, som trer frem i filmen. Lasse Hallström som regisserte det hele, har sagt at DiCaprio var i stand til å «enter the mind of that boy and his four or five year old self. It was very intuitive and technical at the same time”.

 

Et ungt ikon. 

Inception Inception (Christoper Nolan, 2010)

 

Ikonene glimrer ofte med sitt fravær på listen over Oscarvinnere. De med et virkelig originalt innfall som kunstnere kan vente år og dag. Charles Chaplin og Greta Garbo er navn og ansikter som ikke fikk en slik utmerkelse i løpet av sin virketid. Det gjelder også markante filmskapere som Alfred Hitchcock. Oscar-utdelingen er kanskje først og fremst en slags børs der markedsverdien på et bestemt navn i bransjen går opp. Det hele under påskudd av en form for kvalitetssikring. Samtidig deler akademiet, som står bak det hele, også ut noe som ligner ærespriser og trøstepremier. Paul Newman måtte eksempelvis vente i årevis, tross all anerkjennelse, og når statuetten endelig ble overrakt ham, var det trolig ikke for hans mest givende film.

Hollywood er etter alt å dømme en mangfoldig by der alle grupperinger er representert, men industrien henvender seg kanskje mest til en bestemt del av den amerikanske befolkningen. Selv tror jeg ikke det nødvendigvis er tilstrekkelig å være etnisk-europeer i filmbyen, i motsetning til afroamerikansk. Mer spesifikt er kulturen der rettet mot det angloamerikanske publikummet. På samme måte som flertallet av drømmefabrikkens produksjoner kan virke sexistiske, heteronormative, voldsforherligende, samt tidvis kristenfundamentalistiske. Altså markedsstyrt underholdning. Leonardo DiCaprio hadde i sin tid en agent som ba ham skifte navn til Lenny Williams, noe skuespilleren nektet. DiCaprio er kvart italiensk og trekvart tysk, og var det noe han hadde et nært forhold til var det navnet sitt. Fornavnet fikk han da moren hans var gravid med ham, så et maleri av universalbegavelsen Leonardo da Vinci i et kunstmuseum i Italia, og kjente den ufødte gutten sparke. Under et opphold i New York på midten av nittitallet møtte jeg en mann i modellbransjen som kjente DiCaprio gjennom kvinnen skuespilleren den gang så en del til. Mannen hevdet DiCaprio neppe var et modellemne, men er det ikke nettopp som et ikon han fremstår i Annie Leibovitz’ magiske portrett av ham med svanen? Og er ikke mannen også en Leonardo for vår tid? Den smidige mannen.

Den smidige mannen. 

TheGreatGatsby The Great Gatsby (Baz Luhrmann, 2012)

 

I del to av Carl Frode Tillers romantrilogi, Innsirkling, gjengir en av fortellerne et syn på mannlighet jeg selv fikk formidlet i min oppvekst: «Gutar skulle eingong bli menn, og derfor måtte dei herdast heilt frå begynnelsen av, for gjorde ein ikkje det, ville dei ikkje bli i stand til å utføre pliktene ein vaksen mann skulle og måtte utføre for at ikkje han sjølv, familien og samfunnet for øvrig skulle bukke under.» Denne herdelsesprosessen innebærer ganske sikkert det å imitere en motstander fremfor en venn. Som barn savnet jeg heller gode forbilder i trygge mannsrelasjoner. Skal vi tro enkelte forfattere er vi for lengst på vei inn i en tidsalder med en samfunnsstruktur kalt androgynat, som beskrevet av Helene Aarseth og Øystein Gullvåg Holter i verket Menns livssammenheng. Et kjennetegn her er at menn og kvinner i større grad får samme funksjoner enn i tidligere samfunnsordninger, om enn ikke nødvendigvis med like personligheter – selv om jeg mener det er positivt at en personlighet som følge av dette også kan få blomstre i form av en såkalt dynamisk pendling mellom kraft og ynde, mykhet og hardhet, hos begge kjønn. Det siste som forklart av Kari Møller og Jan-Erik Ebbestad Hansen i boken Kjønn og androgynitet. På vei mot dette, mener jeg det er viktig at også menn får et større uttrykksregister enn i dag, en utvidet grad av fleksibilitet mellom mykhet og motstandskraft. I stedet for å bli delt i et enten eller, når sidene egentlig henger sammen. Personlig mener jeg kvinner har kommet lenger enn menn i så måte, og at kvinner derfor har et stort sosialt fortrinn. Kvinner kan spille flere ulike roller på en og samme tid, men like fullt bli verdsatt som ekte kvinner uavhengig om de balanserer mellom å være beinhard og fortryllende engleaktig. Jeg tror menn også potensielt sett er dynamiske i sin sjel og i sin personlighetsformidling. Med det mener jeg at menn kan være følsomme i det ene øyeblikket og fullstendig stødige i et annet. Mannsrollen har av den grunn mye å lære av kvinnerollen.

Siden DiCaprio nå har fått filmbyens egen store utmerkelse, ser jeg på det som en seier for mannsrollen. Poeten William Wordsworth har litt gåtefullt skrevet i diktet «My Heart Leaps Up» at «The child is the father of the man». Jeg opplever disse ordene som at det viktigste er at du selv er den ansvarlige i ditt liv som voksen. Samtidig som barndommen er viktig å ta vare på for å være trygg, være sterk. Leonardo DiCaprio har med sine figurer vist at han kan tre inn i rollen som et sart barn, og over i rollen som en hardfør voksen. Frem og tilbake. Det gir dyp respekt. Leonardo DiCaprio har klart det. Han er den smidige mannen. Den fleksible. Akkurat sånn jeg vil være. Sånn han alltid har vært. Dit jeg fortsatt prøver å strekke meg.

 



Din kommentar


Relatert

Den middelaldrende mannen og veien – nye tendenser i amerikanske roadmovies

Z #2 2007: Veien har gjennom tiår fungert som selve symbolet på frihet og flukt. Stedet for de unges uansvarlige utforskning av mulige identiteter. Nå er noe nytt på gang i de amerikanske roadmoviene: De middelaldrende mennene har også lagt ut på veien. Hva har disse mennene der ute å gjøre?

Den sårede mannen og drømmen – Refleksjoner over Sølve Skagens film «Brun Bitter»

Z #4 1988: Sølve Skagens nye film Brun Bitter er en filmlek som utforsker mannsrollen. Med drømmen som ramme [...] | kun utdrag

Minneverdige Monroe

Blogg: Marilyn Monroe var både en særegen filmskuespillerinne - og en inspirasjonskilde for filmindustrien. Zs blogger presenterer noen notater om Monroe som filmstjerne, Monroe og regissørene samt Monroe og andre kvinnelige filmskuespillere.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Sveits har penger, men ikke til film

Z #5 1986: Bruno Moll intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Roy Andersson satt på en gren og så utover byen

Z #2 2012: - Jeg er ingen naturromantiker, nei det er jeg ikke, forteller Roy Andersson. Den svenske regissøren står midt i innspillingen av En due satt på en en gren og funderte på tilværelsen, den siste filmen i trilogien som begynte med Sanger fra andre etasje (2000) og Du levande (2007) - og som i følge Andersson blir hans beste. | kun utdrag

Echoes of understanding

Z #2 1985: Gunvor Nelson intervjuet av René Bjerke | kun utdrag